74-åringen har mer enn 25.000 skihopp. 5-åringen har 50 i uka

Av Stein Erik Kirkebøen

En gammel grønnkledd er første mann i Midtstulias praktfulle hoppanlegg en iskald februarlørdag. Når Patrick og pappa ankommer, har den grønnkledde, Per Kalleberg, rukket å spraye markeringer i unnarennet på både 40- og 60-metersbakken, slik at det blir lettere å se hvor han skal lande, og tre hopp i 40 meter’n. En sur sidevind er vanskelig å mestre, derfor prøver han 60 meter’n før han reiser til Linderudkollen for nye forsøk.

Patrick nøyer seg foreløpig med 20 meter’n, og der er vinden ikke noe problem.

Les også: Slik lever Tone i et mikrohus på hjul (+)

Hekta på hopp

Patrick nøyer seg foreløpig med 20 meter’n, og der er vinden ikke noe problem. Hans personlige rekord er 21 meter. Foreløpig.

– Vi kjørte litt alpint i påsken i fjor, og så så Patrick hopp på TV. Da var det gjort. Han ble helt hekta, han skulle hoppe, forteller pappa Espen.

4-årige Patrick ville begynne hoppe på ordentlig. Med en gang. Men med  koronanedstengning og smeltende snø var det ingen åpne hoppbakker. Men så, 7. mai åpna Kollenhopp for hopping på plast i Midtstulia. Patrick var klar.

Over 130 aktive hoppere

– Og siden har det dreid seg om hopp. Patrick har sett alle sesongens verdenscuprenn på TV,  han ser hopp på Youtube og han er her i Midtstua og hopper så ofte vi kan. Det blir gjerne 50 hopp fordelt på fire økter hver uke, forteller pappa.

Patrick er Kollenhopps yngste hopper, men han er langtfra alene. Kombinasjonen av Granerud, norsk suksess i verdenscupen og snørik vinter har gjort at Kollenhopp i vinter har økt med 30, 40 og totalt kan mønstre over 130 aktive hoppere i alle aldre fra fem år og oppover. 70 av dem er under 16 år.

Se noe på TV?: De beste seriene på Netflix

Jakter ikke rekord

Willy Johansen fra Jakobsnes i Finnmark har den uoffisielle verdensrekorden i skihopp. Han fikk visst 30.000 hopp før han måtte gi seg da han fikk et brudd i nakken som 75-åring.

– Jeg har aldri ført statistikk, men jeg har nok minst 25.000 hopp, sier  Kalleberg til Dagsavisen.

Men å ta norgesrekorden fra Johansen er ikke noe mål.

– Jeg har ingen ambisjoner om å ta rekorden, det er ikke det som driver meg. Jeg hopper fordi jeg synes det er moro. Hvis jeg beholder helsa og fortsatt synes det er moro å hoppe, så tar jeg kanskje rekorden. Jeg fikk 420 hopp på plast i sommer, men på snø er det bare blitt 50. Vi får se, sier Kalleberg som ikke har noen planer om å gi seg.

Til lands, til vanns og i lufta med...

– Det er innmari vanskelig å slutte å hoppe når jeg føler at jeg stadig er ganske stø, sier Kalleberg som hverken røyker eller drikker. – Men jeg trenger også noen kick i hverdagen. De får jeg i hoppbakken.

Og han får dem i elvekajakken, og på sykkelen og på langrenns- eller alpinski. Hangglider og seilbrett bruker han og innimellom. Han er en aktiv fyr, Kalleberg.

– Jeg liker å være ute og jeg like å holde meg i form. Det jeg ikke liker, er å sitte stille.

– Og alderen tynger ikke?

– Nei, jeg er ikke så gammel oppe i hodet som på fødselsattesten. Jeg var en gang hos en lege som sa at det er utrolig hvor lenge en kan være fysisk aktiv hvis en unngår skader og sykdom og passer på å holde seg i gang. Og det gjør jeg jo.

– Jo, men skihopping er ekstremsport?

– Ikke sånn som jeg hopper, denne vinteren har jeg stort sett hoppa i K40. Det passer fint, for jeg hopper alltid i gammel stil, med samla ski. I en så liten bakke rekker jeg uansett ikke å komme ut i v-stil, humrer Kalleberg som har personlig rekord på 110 meter satt i både Odnes og Balbergbakken midt på 1980-tallet.

Beskjeden start

Det begynte mer beskjedent, på et lite snøhopp inne ved Skar i Maridalen like etter krigen.

– Vi bodde i Oslo sentrum, men faren min tok meg på bussen til Skar. Der fikk jeg hoppe på et lite snøhopp da jeg var fem år. Jeg var glad i å gå på ski, men det ble ikke så mye hopping før jeg ble 16. I 1962 da Toralf Engan ble verdensmester i Zakopane, begynte jeg for alvor. Snart har jeg hoppa i 70 år.

Og på de åra er det blitt minst 25.000 hopp. Men noen storhopper ble Kalleberg aldri.

– Nei, jeg hoppa for moro skyld, og konkurrerte i B-klassen. Men en gang, i et renn i Våler, slo jeg alle i A-klassen.

– Når skal du gi deg?

– Vet ikke. Det blir når jeg ikke føler at jeg er stø og har kontroll, og ikke syns det er moro lenger, sier Kalleberg som vet om en som hoppa til han var 93.

– Men det var ikke rare hoppinga på slutten. Jeg slutter nok før det.

Dårlig rekruttering

Det blir stdig lenger mellom folk som Pål Kalleberg. Hoppsporten sliter med rekrutteringen. Det rammer også veteranene.

– Det kommer dessverre ikke så mange nye opp, sukker lederen i Veteranhopp Norge, Jan Willy Oskal.

– For noen år siden var vi 150, i dag er vi rundt 60 aktive i alderen 30 til eldstemann som er 81.

Oskal selv er 75 år, men har ingen planer om å legge hoppskiene på hylla.

– Nei det har jeg ikke. Men ettersom vi blir færre hoppere, blir det stadig tyngre å få tråkket og klargjort bakkene.

Det er ikke alle steder kommunen ordner alt, slik som i Midtstua og på Linderudkollen.

– Nei, jeg husker godt hvordan det var før, da måtte vi tråkke og preppe bakken før vi kunne begynne å hoppe. Men den gangen var vi mange flere hoppere. I dag snur ungdommen og reiser hjem til PC’n hvis bakken ikke er klar når de kommer, sukker Kalleberg.

Frykten hører med

Veteransjef Oksal er ikke blitt reddere med åra:

– Nei, du skal være redd når du hopper. Hopping handler om å utfordre seg selv, om nettopp å overvinne angsten og få en fantastisk mestringsfølelse. Og sinnet er like ungt som det alltid har vært

– Balansen da?

– Den er og god. Jeg trener den når jeg knyter sko. I stedet for å sitte, står jeg på ett ben og løfter skoen som skal knytes. Det er god balansetrening, sier veteransjefen som bare har én bekymring:

– Det er at NM også i år må avlyses på grunn av covid-viruset, avslutter han.

Så får vi se hvor lenge 5-åringen Patrick Western holder på. Med start i så ung alder ligger han kanskje foran skjemaet til veteranen.

– Iveren er det i hert fall ingen ting å utsette på, sier faren.