Av: Anette Frøyland, Hege Benedicte Blom, Kristina Riis Iden, Hege Eriksen Nordbøe, Annamaria Gutierrez, Mette Vabø og Line Cecilie Møller Christiansen
Om to dager feirer vi kvinnedagen. Vi er syv Venstre-kvinner som derfor har gått sammen om å skrive en kronikk om likestilling eller heller om mangelen på den, om kvinner i politikken og hvilke utfordringer vi kan møte på når vi kaster oss ut i det offentlige rom.
Vi syv møtes ofte og deler tanker og erfaringer om livet vi lever med familiene våre, om barna våre, om arbeidet vårt og oppgavene våre som lokalpolitikere. Samtalene ender ofte med spørsmålet om vi føler at vi er likestilte i våre liv? Har vi egentlig tid til kvinnekamp når vi har det så travelt? Vi kjenner godt på det evige tidspresset når vi skal sjonglere hverdagens mange gjøremål og samtidig lande alt trygt hver dag. Har vi tid til noe annet enn hjem og jobb?
Når samtalene våre så kretser innom alvorlige tema der maktkamp i samfunnet synliggjøres, som vold i nære relasjoner, om hets og hat mot kvinner som innehar politiske verv eller toppjobber i næringslivet, da øker temperaturen i samtalene. Det er ytterst provoserende og foruroligende å lese kommentarfelt i nettaviser eller i sosiale medier som henger ut og hetser kvinnelige politikere, bloggere og samfunnsdebattanter. Et slikt skittent offentlig rom kan vi ikke ha! Å akseptere en slik tilstand, å unnlate å stå opp mot slik sjikane og offentlig uthenging, ja da går det slik som Torgrim Eggen spådde i sin kommentar om menn som hater kvinner, det blir et demokratisk underskudd. Kvinner kan da ikke være trygge i det offentlige rom.
Vi representerer Venstre i bystyre, kommunalstyrer og i ulike bydelsutvalg. Dette er viktige arenaer for samfunnsutvikling og kvinnekamp. Vi ønsker oss flere kvinner på den lokalpolitiske arenaen som kan være med å debattere, formulere og påvirke. Det er derfor forstemmende å lese i Fritt Ords rapport «Status for ytringsfriheten i Norge» (2014) at kvinnelige debattanter utsettes for en langt høyere risiko for å bli latterliggjort og få hån for sine meninger enn sine mannlige meddebattanter. Hvordan skal vi klare å rekruttere nye kvinnelige stemmer til politikken, hvis de møter sosiale normer som er ikke holdbare i 2017? Holdninger som fører til isolasjon, sjikane og usynliggjøring.
Hvis vi ikke klarer å rekruttere flere kvinner, hvordan skal vi da oppnå en 50-50 fordeling i politikken og i andre styrer/utvalg i offentlige og i private virksomheter? Å sikre god debattkultur i Norge skal være et overordnet mål for hele samfunnet: menn, kvinner og minoritetsgrupper. Kvinner som blir «tiet i hjel» hører ikke hjemme i 2017. Derfor var det viktig for Stavanger Venstre å få gjennom en hovedparole i årets 8. mars-tog der vi klart sier fra med følgende parole: «Få slutt på netthetsen av kvinnelige debattanter!»
Samtalen mellom oss når også nye høyder når vi leser nok en rapport som slår fast at vi har et kjønnsdelt arbeidsliv, at gjennomsnittslønnen for menn fremdeles er flere hundre tusen kroner høyere enn for kvinner. At menn også tjener mer enn kvinner for samme type arbeid og at kvinner fortsatt tar seg av mesteparten av arbeidet i hjemmet, ja da rammes rettferdighetsfølelsen i sin grunnvoll. Inspirasjonen og motivasjonen for politisk innsats og arbeid er sådd, vi heier hverandre fram og støtter hverandres innsats mot det bestående.
Denne kampviljen har alltid preget de mange kvinnene som kjemper for likestilling, frihet og rettferdighet for kvinner i alle deler av verden. Vi er syv ydmyke arvtakere etter Venstre-kvinnene Gina Sverdrup Krog og Fredrikke Marie Qvam som grunnla Kvinnestemmerettsforeningen og kvinnesaksforening, på slutten av 1800-tallet og kjempet for økt likestilling gjennom hele sitt liv. I 1913 fikk kvinner allmenn stemmerett i Norge. Sakte, men sikkert endret betingelsene, holdningene og forventningene seg og kvinner ble valgt inn i politiske posisjoner i samfunnet. Vi står nå på skuldrene til disse stolte foregangskvinnene og skylder dem stor takk for at vi har fått muligheten til å leve de livene vi gjør i dag.
Vi er altså syv Venstre-kvinner som har familier i ulik størrelse og med forskjellige behov. Vi jobber i helsevesenet, i skolen, i politiet, i Stavanger kommune og med forskning. Vi har krevende jobber og travle liv. Modige kvinners innsats på slutten av 1800-tallet la grunnlaget for våre politiske posisjoner i dag. I Norge er statsminister, finansminister, høyesterettsjustitiarius, LO-leder og NHO-leder kvinner. Men fremdeles er det et stykke igjen til full likestilling mellom kvinner og menn i samfunnet. Ifølge SSB er tre av ti ordførere kvinner, i kommunestyrene er fire av ti representanter kvinner. Menn mellom 45 og 66 år dominerer fremdeles kommunestyrer, formannskap og ordførerposisjonene.
Alle grunnene vi nå har skissert er den ammunisjonen vi trenger for å komme oss på utallige kveldsmøter, pløye gjennom metervis med sakspapirer ukentlig og stille til politisk debatt når vi blir invitert. Vi har tro på at en iherdig og ukuelig innsats fra oss og våre politikerkolleger sakte, men sikkert vil avskaffe de fortsatte urettferdigheter.
Dersom teksten levner noe tvil vil vi legge den død med en gang. Vi er ennå ikke i mål med vårt likestillingsprosjekt. Alle dere der ute som kjenner et lignende engasjement, er hjertelig velkommen til å kjempe sammen med oss. Vi kjemper for å unngå et demokratisk underskudd. Kampen er ikke over, det erfarer vi hver eneste dag.