Naiv dopingholdning?

550 Premier League-spillere ble dopingtestet i løpet av fjoråret, og så vidt vi vet er det bare én spiller som ble tatt.

Det var Brentfords midtbanespiller Alan Judge, som fikk en reprimande. Saido Berahino testet positivt for et ikke prestasjonsframkallende middel, og var utestengt i åtte uker.

Det fant vi ikke ut før overgangen hans til Stoke var et faktum, da han var såpass ute i kulden i West Bromwich at ingen stusset over at han ikke spilte på tre måneder. Ifølge britiske medier tok han partydopet MDMA, og i hans forklaring til FA var det fordi han var deprimert og slet med psykiske problemer over egen vekt.

Jake Livermore ble tatt for kokainbruk i 2015, men slapp utestengelse av FA da hans forklaring var at han ikke taklet sin sønns død på en god måte.

Verre er tallene for Fotball League-divisjonene, der over en tredjedel av spillerne ikke ble dopingtestet i det hele tatt. Aller verst er det på damesiden, der hele 80 prosent av eliteseriespillerne ikke ble testet.

Det er en utbredt holdning at doping ikke er noe som foregår i fotballen, og det er derfor folk blir like sjokkert hver gang det skjer. UKAD har annonsert at de skal øke testene denne sesongen, og ser ut til å ta problematikken på alvor.

Det samme kan ikke sies på kontinentet. I Spania ble det gjennomført null dopingtester, mens det i Tyskland og Italia ble gjennomført langt færre. I Skottland ble det gjennomført åtte dopingtester i 2015, og 20 i 2016.

Sjokkanklagene om systematisk doping i Arsenal og Chelsea i fjor ble fort avkreftet, men vi har bevisene for at det har skjedd i Juventus. Hvorfor skal ikke det samme skje i England, der det er milliarder på spill hver sesong?