– Man må ut av det konforme

ROSKILDE (Dagsavisen): – Kongsberg, ja, den angrer jeg litt på, spesielt mor mi var skeptisk, sier han og ler av tanken på at han må reise klokka åtte om morgenen til fredagskonsert i Kongsberg med Arashi Trio. Men først venter to konserter i Roskilde med henholdsvis Paal Nilssen-Love’s Japan Free Jazz And Noise og Paal Nilssen-Love’s Brazil Funk Impro, før han er tilbake lørdag med flaggskipet Large Unit utvidet som en Brazil Edition.

– Da får jeg virkelig kjenne på kontrasten mellom rockefestivaler og jazzfestivaler, sier trommeslageren fra Stavanger som er en av de viktigste stemmene innen frijazz fra den alternative scenen som oppsto på 1990-tallet, med band som Atomic, Element og The Thing. Den som kjenner Nilssen-Loves prosjekter fra før, vet at Roskilde vil oppleve tre konserter som blåser det meste når det gjelder trøkk, lydnivå og energi, helt i tråd med støy- og frijazzens – og Paal Nilssen-Loves – ubundne karakter.

– Jeg har riktignok skrevet låtene, men jeg vil at bandet til tider skal kunne arrangere dem og helst på scenen. Vi spiller fritt på en konkret måte. Vi har en sterk og klar settliste og låter, men vi forsøker på å være flinke på å ha det gøy og mikse ulike deler av de ulike låtene, og sette det sammen på en måte som gjør at vi må være på hugget, forklarer han.

Se bildene: Roskilde-fest blant støv og stjerner

Folk over 70

Paal Nilssen-Love har spilt på Roskilde-festivalen to ganger før, blant annet med The Thing, som også hadde planer om en konsert på Nord-Europas største rockefestival sammen med Sonic Youths Thurston Moore. Den ble ikke noe av, i stedet ble ideen sådd om flere konserter med noen av de mange prosjektene Nilssen-Love har gående. Med seg på Brasil Funk Impro-konserten har han blant annet saksofonisten og frijazznestoren Frode Gjerstad, mens stammen i de ulike bandene består av sentrale støy- og jazzmusikere fra henholdsvis Japan og Brasil, folk Nilssen-Love har villet arbeide med i lang tid. Legender på hvert sitt felt, som den japanske saksofonisten Akira Sakata som han har spilt i trio med i fem år.

– Det ironiske er at jeg må spille med folk over 70 for å få min egen ræv sparka, sier han.

– Det slår meg at Sakata og de folka har en stamina som unge musikere ofte mangler.

– Hva kommer det av?

– De eldre har viljestyrke og selvsagt også erfaring, det handler om hvor sterkt den indre flammen brenner, sier han og ler rått av det han selv synes høres litt teit ut.

– Mange av de yngre bandene ser ut som om interessen er mote, frisør og treningsstudio. Jeg var i Trondheim og så en plakat av et band som så ut som en levisreklame, sier Nilssen-Love, som mener en ting er å øve, men det er på scenen at man finner sin egen stemme som musiker.

– Man må ut av det konforme. Det er fint å ha dyre klær og tid til å gå i treningsstudio, og støtteapparatene er selvsagt fantastiske. Jeg prøver å være streng med de unge og si at ingen vet hvor lenge det går og hvor lenge pengene varer. Det er et paradoks at det er Karin Krog som må reise seg på et møte advare mot hvordan andre ser på norske musikere som noen som bare blåser støttepenger. Det er det heldigvis et fåtall som gjør, men det er viktig å verdsette pengene man får tildelt og utnytte dem på riktig vis, mener han.

Les også: «Midnight Sun»: Inkompetent skuespill

Brenner

– Det er unikt at som norsk kan jeg søke fem ulike støtteinstitusjoner når jeg skal på turné, i Tyskland har de kanskje bare et par. Da gjelder det å utnytte det maksimalt, og det er typisk at det er folk som Karin Krog og Frode Gjerstad som må minne folk om det.

Nilsen-Love mener det å være musiker handler om å finne ut hvor det brenner mest og hvorfor man gjør det man gjør. Selv har han hatt noen av sine sterkeste møter som musiker gjennom de prosjektene som nå preger Roskilde-programmet, som Large Unit i Etiopia og samarbeidsprosjekter i Brasil. Det er gull verdt at man på konservatoriet lærer å skrive søknader og sette opp CV slik at man kan få det til å gå rundt.

– Men det var vel ikke derfor de begynte med musikk? Jeg ser at jeg i blant også må drive holdningsskapende arbeid.

– Er det fordi du selv vokste opp i en familie som drev med jazz og kunst på et helt grunnleggende plan?

– Far min pantsatte jo nesten huset sitt for at jazzklubben skulle kunne fortsette, sier han om Terry Nilssen-Love og moren Lisbeth som har vært sentrale i Stavangers kunst- og jazzmiljø.

– Bakgrunnen min skal jeg alltid vite at har høy verdi, det de drev var jo et forhold fra hånd til munn. Jeg vokste opp om ikke i en type hippiefamilie, så i en sosialistisk familie i forstand av hva sosialisme den gang var. Da jeg først begynte å turnere med Large Unit bodde nesten alle hos dem, og det var verdifullt fordi da kunne også bandet se hvordan man også kan jobbe, sier Nilssen-Love, som fortsatt lever etter prinsippet at de gode verdiene ved å være musiker ikke nødvendigvis er eksklusive hotellrom og turnéluksus, en lærdom han har tatt med seg enten han har reist til Etiopia med 14 mann store Large Unit eller til Brasil eller andre steder.

Les også: «Sicario 2: Soldado»: Klarer ikke helt å leve opp til forgjengeren

Ikke luksus

– Jeg husker første gang jeg var i Sør-Amerika med bandet San, og jeg forsto at jeg kunne fly ned dit og holde på med dette, det var da jeg visste at det var musikk jeg skulle drive med i livet. Om vi må dele rom så gjør vi det, det gjør alt litt enklere enn hvordan Mick Jagger ville gjort det. Sånn har også de andre i Large Unit lært ved å se på hvordan jeg gjør det.

Paal Nilssen-Love har en karriere som kan ta pusten fra de fleste, med flere band gående på en og samme tid enn andre musikere rekker gjennom på et helt liv. Han drømmer om å kunne dra å Europa-turné med et danse- og Brasil-utvidet Large Unit, men nå i sommer står i hvert fall Moldejazz for tur, som for å vise at støttepenger som har fått bandet ut av landet kan også gi grobunn for videre samarbeid og større konserter i Norge.

– Jeg sier jo hele tida at jeg skal kutte ned på antall band. Ett år spilte jeg 196 konserter og vurderte å booke fire dørjobber til bare får å nå 200. Jeg spilte fire konserter på 35-årsdagen min, sier han, og forteller at det skjedde i Addis Abeba i Etiopia, blant annet på en blindeskole der han jammet med en av elevene, en opplevelse som var sterk i seg selv om som han kunne dele med de andre i bandet. Men han medgir at tall og antall grupper ikke betyr så mye lenger, selv om han spiller i pluss minus ti band, driver eget plateselskap og er sin egen agent blant annet når det gjelder bookingen av Large Unit og de andre konsertene på Roskilde. Han har et forhold til for eksempel bandmedlemmene i trioen The Thing som med sine 40–50 konserter i året kan minne om et ekteskap, og hvor det å ta de tunge rundene er bedre enn at alt skal ødelegges. I de fleste sammenhengene har han selv tatt styringen.

– Skjer det en feil så er det din egen skyld, og du slipper å kjefte på andre som kanskje har gjort noe uforskyldt. Ok, så er jeg litt kontrollfrik også, men det ser jeg som en kvalitet selv om det kan gå ut over både kjæresteliv og familie. Jeg er sta på mine egne vegne.

Les også: «A Ciambra»: De som ikke hører hjemme