Hjernedød

2

drama

«Midnight Sun»

Regi: Scott Speer

USA – 2018

Det mest positive jeg kan si om «Midnight Sun» er at den ikke er skrevet av sviskekongen Nicholas Sparks, selv om filmen ser ut til å være kladdet ned med hans klissete fingeravtrykk. Isteden er dette en amerikansk nyinnspilling av det japanske melodramaet «Taiyô no uta» (2006), som er så overlesset av klisjeer, inkompetent skuespill og allmenn hjelpeløshet at «Midnight Sun» til tider bare fungerer som en slem parodi på seg selv.

Den typen film som flere ganger fikk meg til å ufrivillig stønne «urgh!» høyt og tydelig, når jeg ikke var travelt opptatt med å flire av stakkars Patrick Schwarzenegger. Ja, sønnen til Arnie spiller den mannlige hovedrollen her. Han er sikkert en helt trivelig fyr, men aldri i verden om noen hadde vært inne på tanken om å plassere Patrick Schwarzenegger foran et filmkamera hvis han hadde et annet etternavn. Patrick har arvet det fjollete gliset til faren sin, og muligens skuespillerferdighetene – men definitivt ikke karismaen hans. Det hjelper heller ikke nevneverdig at den kvinnelige hovedrollen spilles av Bella Thorne.

«Midnight Sun» ble filmet tilbake i 2015, på den tiden Thorne var en uskyldig tenåring mest kjent for Disney Channel-barneserien «Shake it Up». I årene det har tatt filmen å finne en distributør har Bella Thorne hoppet på tabloidskandale-ekspresstoget rett til Lindsay Lohan-stasjonen, som ikke føles særlig kledelig for en kysk, påtatt prektig fjortis-kjærlighetsfilm som dette.
 
Hun er syttenåringen Katie Price, en følsom gladjente som tilbringer dagene innendørs, mens hun sover, synger, spiller gitar og blir undervist av sin omsorgsfulle pappa Jack (den tidligere «The Daily Show»-korrespondenten Rob Riggle i en sjelden dramatisk rolle). Moren døde i en bilulykke mens Katie var liten, og siden den gangen har hun vært innlåst som prinsessen i tårnet.

Katie lider nemlig av «Xeroderma Pigmentosum»; en genetisk sykdom som forårsaker ekstrem følsomhet for UV-stråler og kan gi Katie dødelig kreft hvis hun blir utsatt for sollys. Ja, det er en virkelig lidelse, selv om den naturligvis ikke er skildret med et snev av realisme i filmen. Og ja, hele konseptet er identisk med fjorårets tenåringsromanse om dødelig sykdom: «Everything, Everything», rent bortsett fra at hovedpersonen i den filmen var innelåst hjemme fordi hun angivelig led av «Alvorlig kombinert immunitetsbrist».

Les også:

[ «A Ciambra»: De som ikke hører hjemme ]

Det er dermed nærliggende å tro at Katies pappa egentlig har et snev av Münchhausens syndrom by proxy, og diktet opp hele sykdommen i et utslag av overbeskyttelse og dyp sorg etter at kona hans døde. Men det er dessverre ikke poenget her. Isteden vies tiden til Katies mangeårige avstandsforelskelse i nabogutten Charlie Reed, som hun smugtitter lengtende på fra det sotede pikeromvinduet. Han vokser opp til å bli en fårete konkurransesvømmer spilt av Patrick Schwarzenegger, som umiddelbart forelsker seg i Katie etter at han ser henne spille gitar på togstasjonen en kveld etter mørkets frembrudd.
 
På grunn av «årsaker» velger Katie å ikke fortelle Charlie at hun er dødelig allergisk for sollys, og dikter isteden opp usannsynlige unnskyldninger for hvorfor hun ikke kan møte ham på dagtid. Så da kan du kanskje forestille seg hvordan ting går når de i timene før soloppgang drar ut på date i Seattle (som er filmet i Vancouver, Canada for å understreke hvor syntetisk alt dette er).

Greit nok, kjærligheten er flyktig og livet er kort, for noen flyktigere og kortere enn andre. Men det er fortsatt noe ubehagelig over hvordan denne typen tenåringsromanser gjør alvorlige sykdommer og ung død til puritanske fetisjobjekter. Filmer som dette dukker opp så jevnlig på kino at de må si ett eller annet om samfunnet de slippes ut i. Kanskje først og fremst at kjærlighetsforhold føles tryggest for unge tenåringer når de er kortvarige, kyske og ender med mye gråt.

Selv en fullvoksen filmkritiker kunne sette pris på tenåringsdramaer som «The Fault in Our Stars» (2014) og «Me and Earl and the Dead Girl» (2015), fordi de var sensitivt spilt, iscenesatt med innlevelse og innsiktsfullt skrevet. «Midnight Sun» er ingen av delene, og er drevet av et fravær av logikk som ville ha vært påfallende selv i den typen folkeeventyr filmen åpenbart er formet etter.

Jeg antar at dette er omtrent som man kunne ha forventet fra en teknisk inkompetent, manipulativ, kynisk skillingsvise regissert av mannen bak «Step Up Revolution» (2012), samt flere musikkvideoer for folk som Ashley Tisdale og Paris Hilton. En film som bare fremkaller ufrivillig latter og dårlig samvittighet, fordi den får oss til å flire hånlig av dødssyke tenåringer.

Les også: «A Ciambra»: De som ikke hører hjemme