LEDER:Pengene og identiteten

Vår naboby i nord rystes så sterkt at de syv fjellene som omgir den snart må boltes. I et familiedrama med et plot av «Hotel Cæsar»-aktige dimensjoner raser Frederik Mohn mot pappa Trond Mohn etter salget av familiefirmaet Frank Mohn AS for 13 milliarder kroner til svenske Alfa Leval. De fleste ville nok vært fornøyde med de milliardene Frederik snart får inn på konto, men salget har fått junior til å be senior «tørke seg bak». Mer nøkterne bergensere frykter nok en gang for byens identitet.

De siste årene er Minde sjokoladefabrikk, Nera, Rieber & Søn og Kaffehuset Friele solgt ut. Symbolikken slår sterkere enn nok et hjemmetap på Brann stadion. Bak Friele står tidligere ordfører og nestenrikskjendis Herman Friele, mens Trond Mohn er den sosialdemokratiske milliardæren som har drysset hundrevis av millioner over breddeidrett, universitet og avisdrift. Bergen har hatt sine Rockefeller-aktige familier som Mohn, Friele, Rieber, Kahrs og Grieg, mens Stavangers gamle dynastier Smedvig og Bjelland for lengst har fornyet seg og distansert seg fra byen.

Det er en del av kapitalismens natur at gründeren bygger opp, og noen av dem rekker å overlate til neste generasjon. Like naturlig er det at oppkjøp eller fusjoner skjer underveis. Det har for eksempel skjedd ekstremt mye med Hitec siden Jon Gjedebo grunnla selskapet, og hele Nord-Jæren er pepret med selskaper som gjør alt annet enn å følge slekters gang som i Bergen.

For Bergen er utsalget av Frank Mohn AS nok en bekreftelse på at pengene flykter og at det erkebergenske næringslivet forvitrer. Antakelig gjør bergenserne en av sine vanlige tabber når de forveksler byidentitet og forvaltning av formue. Trond Mohn har sett at et svensk selskap er bedre skikket til å eie selskapet enn arvingene – slikt er ikke uvanlig. For skal Bergen være oljeby, finansby, rederby, forskningsby eller kulturby? Med andre ord nesten det samme som Stavanger, Trondheim og Oslo?

Erfaringen fra bergensdynastenes internoppgjør er at historie og tradisjoner kan være hemmende. Av og til kan Stavanger-regionen nesten være tradisjonsløs og for mye basert på de nye pengenes innimellom iboende vulgaritet, men fordelen er at det tenkes raskere og oftere i strid med gammeldagse konvensjoner. Det er ingen selvfølge at Trond Mohns gode sans for forretninger arves av sønnen Frederik, og da er det gjerne best for både bedrift og arbeidsplasser at andre får overta? I den grad Stavanger-regionens identitet kan knyttes opp til næringsliv, er det trolig evnen til å hive seg rundt, fange opp trender, forstå sin tid og ta risiko som er det sentrale. I Stavanger har ikke næringslivsfolk prioritert herreklubber og kjeglespill – de har holdt seg på jobb.