Vi er vår egen trussel

KRONIKK: Er det korona-viruset som er den største trusselen, eller oss selv og vår levemåte, spør Sindre Bø.

Skrevet av: Sindre Bø, lektor og prosjektleder ved UiS

Så sitter vi her i våre respektive karantener og hjemmekontor, og glor inn i skjermene våre mens nyhetsstrømmen velter mot oss som en flodbølge. Hvordan skal dette gå? Hva skal vi tro, hva kan vi vite? Hjernen jobber på høygir for å prosessere all informasjonen og forstår det som skjer, hendene er såre etter all vaskingen, men hamrer løs på tastaturet i chatter og eposter mellom kolleger og venner. Plutselig er Teams-møter blitt rutine, vi treffes på Skype i stedet for ved kaffimaskinen og Zoom har erstattet forelesningssalen. 

Vi kan i hvert fall slå fast én ting: Dette er historisk. Spanskesyken i 1918. 2.verdenskrig. Muren som falt i 1989. Tsunamien i 2004. 22.juli. Og nå korona. 2020 vil bli husket i generasjoner som en milepæl for menneskeheten, på godt og vondt. Det som kjennetegner koronakrisen, er en ekstrem grad av usikkerhet og langvarighet. Korona vil prege samfunnet for alltid, men hvordan? Verden slik vi kjenner den kan bli endret til det bedre, vel å merke hvis vi virkelig vil.

En venn av meg som for tiden lever lykkelig som eremitt sier det slik: «Det som skjer nå er bra. Menneskeheten har godt av det. Ungdommen får viktig lærdom nå som en vanlig skolehverdag aldri kunne gitt dem. Kanskje korona får oss til å forstå at levemåten vår ikke er bærekraftig. Historien gjentar seg. Sivilisasjoner styrer regelmessig mot kollaps eller revolt. Det har skjedd før, og vil skje igjen.»

Når verden på denne måten rammes kollektivt av en ukjent fiende som skaper frykt og usikkerhet i befolkningen, åpner det for en fundamental diskusjon om verdier: Hva er et menneskeliv verd og hva er naturen verd? Hvor lenge tåler vi at samfunnet stenges ned? Blir kuren verre enn sykdommen?

Sett fra Månen er Jorda en overbelasta planet. Vi er for mange mennesker som lever for tett og vi driver rovdrift på ressursene. På kinesiske dyremarkeder samles ville dyr tett på folk på en måte som gir fare for smitteoverføring. Kombiner dette med vår egen utstrakte reisevirksomhet, og du får et glimrende utgangspunkt for pandemi. En hel verden blir smittet på få uker. Samtidig oppdager vi at verken helsevesenet eller samfunnet som sådan er dimensjonert for det som skjer. Dette til tross for at pandemier lenge har vært ansett som en av de største truslene. I 2019 skrev Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap følgende: 

«De to hendelsene som DSB nå mener utgjør størst risiko, er begge helsehendelser: pandemi og legemiddelmangel. De to tenkte, uønskede hendelsene har både høy sannsynlighet og store konsekvenser. Spesielt for liv og helse, men også for samfunnsstabilitet og økonomi. Det antas rundt 2 500 dødsfall i scenarioet med alvorlig legemiddelmangel (insulin og antibiotika) og rundt 8 000 dødsfall i pandemi-utbruddet.»  Legg merke til neste setning: «Hendelsene antas å skape stor uro, fortvilelse og avmaktsfølelse i befolkningen, og mange vil kritisere myndighetene for manglende beredskap.» Man får nesten frysninger av å lese dette. Korona var altså ingen svart svane, det var en varslet, tallfestet katastrofe vi ikke var forberedt på. DSB hadde til og med forberedt oss på at vi ikke var forberedt. 

Hvem skal vi skylde på, flaggermusene i Asia? Politikerne? Må noen gå? Eller må vi gå i oss selv? Trass i allverdens teknologi og medisinsk ekspertise, viser viruset hvor sårbare vi er. Gradvis forstår vi at måten mennesket har organisert samfunnet på, utgjør en risiko mot livet på Jorda. Hva er det vi må ofre for å oppnå mer bærekraftige samfunn?

Yuval Noah Harari skriver at denne pandemien er en test på vårt borgerskap. Mye tyder på at vi bare er i startfasen på denne prøvelsen. Samfunnsmaskineriet stopper opp fordi vi har fått en slags kollektiv husarrest. Bedrifter går konkurs, skoler og barnehager stenges, fly står på bakken, arbeidsledigheten eksploderer – og hva gjør vi? Reflekterer vi over egen livsførsel, eller ser vi på Netflix mens vi venter på at alt skal bli normalt igjen?

Dette er en gylden mulighet til å endre kurs. Jorda har fått en pustepause, og vi har fått en tenkepause. Vårt personlige åndedrettsystem er under angrep, mens Jordas åndedrettssystem opplever mindre forurensing. Det er blitt spekulert i at den reine luften over kinesiske byer nå sparer langt flere liv enn korona tar.

Selvsagt skal vi beskytte oss selv og hverandre nå. Vi skal fortsette å vaske hender, vi skal ikke hamstre for å sikre oss selv og vi skal bidra til at helsevesenet ikke går i knestående. Samtidig må vi være årvåkne og lydhøre: Klimaendringer, kritisk tap av biologisk mangfold, skremmende pandemier – hvilke hint er det vi får? Det er grunn til å spørre om korona er et symptom på en mer fundamental krise, en dyp konflikt mellom menneske og natur? Har vi vilje og tålmodighet til langsiktig endring av livsstil? 

En humorist påpekte den poetiske ironien i at det som kan felle president Trump er et kinesisk virus med samme navn som et meksikansk øl, Corona. For min egen del har jeg lyst til å påpeke at kinesiske tegnet for krise er det samme som tegnet for mulighet.