Seilskutene fikk gjerne sin egen farvelsang

BYHISTORIE: Noen rimsmeder har med betydelig alvor forsøkt å skildre hvor «ondt ofte en fiskermand lider». Langt flere har imidlertid beskrevet ned til den minste detalj, hvilken fornøyelig stand sjømannslivet egentlig representerte.

Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA

Det var vanligvis viser og vers hvor ord og rim gjerne var kastet om kull i linjene, muligens som en direkte konsekvens av den brenning og brott som dikterne hadde måttet leve seg gjennom på livsseilasen på bøljan den gråblå.

Sjømannssangene var som en form for skillingsviser. De besto ofte av uendelig rekke vers som møysommelig fortalte om det som hadde hendt, fortrinnsvis i nokså sentimentale vendinger. Men en viss velvilje kunne de karakteriseres som form for sangbar journalistikk.

Ofte handlet disse sangene om tragiske begivenheter og den sukkende sjømanns hjemlengsel bakom aktermasten. Like gjerne var de en hyllest til en ny skute som sette seil, bound for verden den vide. 

Det var for eksempel tilfellet da skonnerten «Rogaland» i mai 1849 satte sine seil ut fra Vågen i Stavanger med kurs for den nye verden, Amerika. Seilmaker Mathisen byttet bort synålen med en tilgjengelig penn og kvad et langt hyldningsdikt i «Stavanger Amstidende og Adresseavis» til den nybygde skuta. Et vers kan gi inntrykk av hans ønske om hell og lykke på ferden:

«Seil du du skjønne drage
Seil fra din moders barm
Nu havet dig modtage
Du drage «Rogaland»
Dets bølger du nu skjære, 
paa dem modtag kun dyst
Dig seilets vinger bære 
med hæld fra kyst til kyst».

En knallhard Atlanterhavsoverfart opplevde briggen «Harmonie» som forlot Stavanger omtrent på samme tidspunkt som «Rogaland». Skipperen om bord, T.T. Landaas, skrev senere en lang vise om ferden som passasjerene opplevde som temmelig farefull. Et par versene, kan for så vidt betraktes som en journalistisk rapport fra begivenheten. Slik skildrer skipperen situasjonen:

«Men vinden slaar dog stundom feil, den altid god ei følger.
Nu ligger du for revet seil og kjemper haardt mot bølger.
I dage og i nætter 10 du kjækt mot stormen gjeipet,
For store stumpen laa du bi. 
Haardt rasede uveiret

Da kom en bræksjø over boug, 
du ned i dypet bukket
Vore vaderstag der ei var taug, 
de begge blev avbrukket.
Da blev paa dækket larm i hast 
blant vore passagerer,
Paa samme tid vort bougspyd brast, 
og riggen sterkt huseret».

Nå gikk det bra til sist med både mannskapet, de 100 passasjerene og ikke minst skuta som straks kunne sette sin nye kurs mot Vest-Indien inntil «den engang hjem igjen oss vil bringe….», som skipper Landaas formulerte seg avslutningsvis.

Ikke alle skuter kom tilbake til sin hjemby etter seilas i fremmede farvann. For eksempel forliste briggen «Hermes» – som både var bygget ved og tilhørte Køhler-rederiet i Hillevåg – utenfor kysten av Tyskland en tidlig desemberdag i 1872. Skipet var på vei fra Le Havre til Stavanger da det kom ut for en plutselig og sterk storm. Denm ble skipets bane. Det fantes ikke spor etter briggen da stormen omsider løyet. «Hermes» var gått ned med mann og mus. 

Forliset avstedkom en vise på tretten korte vers hvor den ukjente forfatter forsøkte å skildre hva han trodde hadde hendt skipet, først og sterkest gjennom disse to versene:

«Klokken tolv et rop der hørtes:
Træder raskt av køien varm,
Ta to rev, ei mer kan føres,
Ti der blaaser alt en storm

Klokken ett et rop der hørtes:
Land forut, hold av i hast
Neppe ordet land udførtes, 
briggen hugger kjølen fast …»

Selvsagt var det ikke alle lokale seilskuter som fikk sin egen sjømannssang. Det var imidlertid alltid sang og sterk stemning da skutene forlot Stavanger. I sin bok «Det var i de tider», skildrer J. E. Røys de lange farvel i Vågen på denne måten: «Når ankerhivningen på storskutene foregikk ble det ofte utløst en sang som i styrke og velklang aldri siden er blitt overgått. Og da en slik stor ankerhivning med håndkraft ofte tok lang tid, ble det en hel konsert som hørtes over havnen og nesten over hele Stavanger når en laber nordvest – Stavanger-passaten som Kielland kalte den – sto inn over byen. Og folk sto på brygger og i sjøhus og lyttet betatt».

Når de rette menn og forhold var til stede, kunne det bli en symfoni eller samklang av betagende virkning. «Da va de så de bivra og song i riggen og øve heile skuda. Og de lyddes øve heile gamle byen», som det ble skrevet da Røys forsøkte seg på lokaldialekt …. 

Ingen steder står det imidlertid at en sang ble skrevet til skuta «Den Raske Bonde». Det kunne man imidlertid ha gjort for dens mannskap opplevde atskillig dramatikk ved spesielt en seilas.

«Den Raske Bonde» gikk av stabelen på verftet på Kjerringholmen i 1792. Skipet ble opprinnelig bygget for rederiet Cornelius Middelthon i Stavanger som også holdt hus på Holmen. Skipet målte 48 commercelester, cirka 100 tonn. Det var et vakkert og velbygget fartøy med et fornemt utstyrt akterspeil, og var ellers flott dekorert. Det var et riktig stasskip etter datidens standard.

Det ble bygget da Europa var herjet av en krig som vel ble utløst av Napoleons store ambisjon om å bli Europas ubestridte leder. Det var ikke nok med Frankrike for den vesle karen. Han ville favne langt videre enn hans korte armer tilsa.

Så lenge Danmark-Norge framsto som nøytrale, nøt de to fusjons-nasjonene svært godt av krigskonjunkturene også til sjøs. Det var gode penger å tjene for flere enn redere med kontoradresse i Stavanger. Også før Nordahl Griegs tid visste man vel at noen vil alltid tjene på at andre kriger.

Fikk ingen sang – havnet i «prisonens gang»

«Den Raske Bonde» ble satt inn i Middelhavsfart og tjente godt. Sommeren 1800 solgte Middelthon skipet til verftseier og skipsreder, firmaet Ploug & Sundt. 

Skipet fortsatte i den samme fraktefarten for sin nye reder. Det hadde kurs mot Alicante i Spania da det ble oppbrakt av en engelsk kaper. Det ble holdt i engelsk arrest og det drøyde mange måneder før det ble frigitt og fikk fortsette ferden mot Spania.

I 1807 ble også Norge-Danmark dratt inn i krigen mot England. Året etter ble «Den raske Bonde» igjen forfulgt av en engelsk kaprer i rom sjø. Selv om skipper Lars Essmann satte både alle seil og kluter til, var «Den Raske Bonde» – tross det oppmuntrende navnet, – likevel ikke rask nok i de kraftige bølgegangene. Det maktet verken å riste av seg eller å seile fra forfølgeren. Skipper Essmann følte derfor at han ikke hadde annet valg enn å gi opp fluktforsøket. Han overga både seg og sin skute til kaperne.

Selv om overgivelsen skjedde rolig og i stille sjø, ble det plutselig dårlig vær. Både «Den raske Bonde» og kaperskuta strevet derfor fælt i sjøen før de nådde fram til Portsmouth i England. Kaperskuta og dens fangst kom først fram etter to ukers strabasiøs sjøgang.

Hele mannskapet på «Den raske Bonde» havnet i «prisonen» i Plymouth. I følge et brev til foreldre fra en bergensk sjømann som satt i «prisonen» omtrent samtidig med mannskapet fra «Den raske Bonde», oppves fangetilværelsen slik: «Her mister man sine bedste år, sin Munterhed, sit Helbred, bliver nøgen og usunde Skabninger» – «her udholder man et dyrisk Slaverie. Man faaer for meget til at døe af og for lidet til at leve af.» – «man gaaer her og tumler om og seer ud som nogle Beenradder og magter Beenene knapt at bære Kroppen».

Offiserene slapp imidlertid atskillig lettere fra kapringen enn det menige mannskapet. Skipper Lars Esmann og styrmann Jan Jansen Rosnæs fikk delvis et fritt fengselsopphold mot å love å ikke rømme. De holdt sitt løfte. Skipper og styrmann kom etter en også tid tilbake til Stavanger. Skip og mannskap forble imidlertid på bortebane. 

Både mannskapets og skipets skjebne forblir unevnt i datidens minnebøker.