Ørn steg alltid rett til sykkelsetet

BYHISTORIE: Selv om du svarer ja på et spørsmål, er det ikke sikkert at et bekreftende svar gjør spørreren glad. Det erfarte jeg da jeg ble spurt om jeg visste at Stavanger-syklisten Per Ørn – bonusbestefar til Alexander Kristoff – deltok på landslaget i det østeuropeiske Fredsrittet?

Av: Engwall Pahr-Iversen.

«Ja», svarte jeg uten å betenke meg særlig om – og la dessuten til at det skjedde i mai i 1962, samme året som NM i landeveissykling skulle arrangeres i Stavanger på sensommeren.

I samme stund jeg svarte, hørte jeg at spørreren ble misfornøyd. Han hadde formodentlig sett fram til å fortelle meg om Per Ørns opptreden i det sykkelrittet som for noen tiår tilbake ble kalt for «Østblokkens Tour de France» – oppkalt etter det etapperittet som altså Alexander har svettet seg gjennom noen ganger.

Hva min spørrer ikke kunne vite var at engang i en foreløpig ikke helt fortrengt fortid, var Hillevågsveien startstedet for det syklister betegnet som «landeveisritt», og at vi som vokste opp langs denne veien, hadde klappet på ryggene til datidens lokale sykkeless, enten de kom fra Stavanger eller Sandnes – som Svendsen- og Skjæveland-brødrene, eller Henry Risberg som også var hyttenabo – men aller mest juniorsykkelhelten over alle, Jan Holter.
 
Nettopp Fredsrittet i 1962 kunne for så vidt være vel verdt å minnes. Ikke på bakgrunn av den norske sykkelinnsatsen, men mer på grunn av den oppmerksomhet som forspillet til rittet skulle vekke på hjemmebane. Fredsrittet ble for øvrig syklet for første gang i 1948, og gikk da fra Warszawa til Praha. Det var den gang på 1104 kilometer og besto av syv etapper. 

I 1962 gikk løpet fra Øst-Berlin via Praha til Warszawa. Det var nå blitt på 14 etapper og hadde en total sykkellengde på 2407 kilometer. Selv om rittet ble kjørt i Øst-Europa, ble alltid amatørsykkelryttere fra vestlige land invitert til å delta. Selv om mange mente at både rittet og invitasjonene i sitt vesen var et kommunistisk propagandaprosjekt – dette var i den kalde krigs tid – samlet det likevel stort sett datidens internasjonale sykkelelite. Det ble konkurrert både enkeltvis og for lag.

For første gang ble to rogalendinger tatt ut til rittet i 1962. Det var Per Ørn fra Stavanger og Helge Edvardsen fra Sandnes. Edvardsen måtte imidlertid melde forfall på grunn av en ryggskade og kom derfor aldri til start. Sandnes var likevel representert. Otto Meisland var nemlig utnevnt til hovedleder for den norske troppen, mens Thor Rønneberg var med som mekaniker. Han hadde tydeligvis gjort en så god jobb året før at han var blitt reengasjert som en slags sykkelreparatørens Reodor Felgen. Rønneberg kunne også fikse det som folk flest mente var umulig å ordne på en sykkel.

Fredsrittet 1962 ble innledet med et 116 kilometer langt gateritt gjennom Øst-Berlin og dens nærmeste omegn. Åpningsrittet ble betegnet som knallhardt med mange velt på de trange og dårlige veiene. Det var hard kamp om å finne plass i køen. Tydeligvis kjempet alle mot alle med de skulderkreftene som de kunne mobilisere. Knuffingen resulterte i at den 22 år gamle danske syklisten Hilding Riisberg ble såpass hardt skadet at han måtte innlegges på sykehus for behandling. Også flere andre syklister fikk akutt behov for legehjelp. Det sovjetiske laget tråkket utenfor medisinernes telt, og dominerte totalt på åpningsetappen. De seks lagrytterne tok en klar første plass i lagkonkurransen. Den skulle laget beholde gjennom alle etappene og fram til den endelige målgangen.

I UPIs internasjonale omtale av åpningsetappen, het det at «det norske laget ikke trivdes på åpningsetappen». Det ble bekreftet av resultatene. Per Ørn ble for eksempel nummer 109 på åpningsetappen, og kom i mål vel 20 minutter etter den sovjetiske etappevinneren. De øvrige norske deltakerne plasserte seg umiddelbart foran Ørn på resultatlistene. Etter første dag lå det norske laget på 19. plass. Det deltok 20 lag i konkurransen.

Heller ikke på den andre etappen, maktet nordmennene å hevde seg. Bestemann av de norske deltakerne, ble Per Digerud på 70. plass. Per Ørn ble nå nummer 111, og nest sist av det norske seksmannslaget. Han kom i mål drøye 50 minutter etter den sovjetiske vinneren. Laget lå fortsatt nest sist i konkurransen. Under den tredje etappen, måtte Per Ørn bryte løpet på grunn av skade. Det var en gammel kneskade som meldte seg. For øvrig måtte de norske syklistene melde pass i tur og orden. Det var bare Per Digerud, Siggen Realfsen og Rolf Paulsen som klarte å fullføre. Sammenlagt endte de på henholdsvis 70, 77. og 78 plass i Fredsrittet.

Nå var det ikke sykkelinnsatsen som skaffet de norske syklistene de største avisoverskrifter. Det var meldingen om at de også hadde stilt opp i 1. mai-toget dagen før konkurransestarten. Den deltakelsen hadde østtyske medier utnyttet for alt den måtte vært verdt i propaganda-øyemed. Hovedlederen for det norske sykkellandslaget, sandnesbuen Otto Meisland, gjentok og gjentok for norske aviser at ingen av de norske syklistene hadde deltatt i 1. mai-paraden som ble oppfattet som en hyllest til den østtyske statslederen Walter Ulbricht.

Gjennom NTB formidlet Meisland sitt budskap fra sykkelrittet: «Det som skjedde var at bilen som var stilt til vår disposisjon for transport av sykler og ledere under hele rittet, ble satt inn i demonstrasjonstoget med norske flagg på. Ingen av de norske deltakerne stilte opp – det gjorde heller ikke andre av de nordiske deltakerne. Vi så toget på tv-skjermen på hotellet. Da oppdaget vi til vår forbauselse de norske flaggene i toget, og hørte reporterens begeistrede kommentarer om vår deltakelse i toget. Vi opplevde det både som sjokkerende, og ikke så lite frekt, for å si det mildt. På vegne av laget, la jeg øyeblikkelig en protest overfor ledelsen i Fredsrittet mot flaggbruken, og presiserte at vi utelukkende deltok i rittet av sportslige grunner, og at vi ikke ville la oss benytte i et propagandaøyemed. Vi var idrettsmenn, og ville ikke bli oppfattet og brukt som brikker i et eller annet politisk spill.

Vi snakket også med den tyske sjåføren som kjørte bilen vår i toget, men han avfeide hele saken med at han bare hadde handlet etter ordre. Vi fikk heller ingen unnskyldning for bruken av flagget i toget, men vi ble fortalt at det berodde på en såkalt beklagelig misforståelse», sa en fortørnet Otto Meisland som la til: 
«Det tok seg unektelig underlig ut nå man etter å ha fått ørene tutet fulle av snakk om fred fra det første øyeblikk vi satte vår fot på tysk jord, så bare noen dager etter er vitne til en demonstrasjon av våpen og soldater som i hvert fall ikke jeg har sett maken til. Utnyttelsen av idrettsmenn i en militær parade av denne art, virket ikke bare smakløs, men også noe latterlig.»

Raskt tilbake etter skaden

Per Ørn kom seg relativt kjapt etter skaden under Fredsrittet, og viste i det 70 kilometer lange løpet Hafrsfjord Rundt – som ble arrangerte bare en liten uke etter hjemkomsten – at han var totalt overlegen på hjemmebane. Han var nærmere to minutter foran Jostein Wiig og Kjell Husebø i mål. Per Ørns yngre bror Bjørn – som startet i juniorklassen – veltet for øvrig og måtte til legebehandling. 

Da NM i landeveissykling ble arrangert i Stavanger i august, var stavangersyklistene blant favorittene. Av trafikkmessige grunner startet løpet en søndag morgen klokken 08.00. Det skulle sykles en 17 kilometer lang rundløype ti ganger, og det ble en knivskarp konkurranse om NM-tittelen. Den ble vunnet av «den evige toer» – Fredrik Kveil – foran Bjørn Johannesen og den virkelige forhåndsfavoritten Per Digerud.

Av de lokale deltakerne var det Harald Østensen som ble best med en 5. plass, mens Kjell Husebø kjempet seg til en 8. plass. Per Ørn var uheldig allerede i annen runde da han punkterte, og mistet kontakten med tetgruppen. Han kjørte seg imidlertid inn til en 14. plass. Stavangersyklistene trøstet seg etterpå: «Hadde ikke Per Ørn vært så uheldig å punktere, hadde nok Stavanger vunnet lagmesterskapet.»

Vinneren Fredrik Kveil, ble avisene spurt etter seieren, om han hadde tenkt seg en profesjonell karriere. Svaret var et klart nei: «Jeg tror verken jeg har legning eller gemytt for en slik tilværelse. Jeg synes forresten at det er fryktelig å se slik – som tilfelle ofte er rett etter profesjonelle ritt – at dyktige ryttere synker samme straks etter at de har passet målstreken på grunn av stimulansene de har nytt …»

Da den kretsens sykkelformann Roald Ropeid, skulle oppsummere sesongen 1962 og komme med sitt ønske for året etter, var han ikke til å misforstå:

«Jeg skulle ønske at også sykkelsporten kunne bli velsignet med tippemidler. I alle de årene som tippingen har bestått, har sykkelsporten bare fått 6000 kroner til sammen av alle de millionene som tippingen har delt ut til ulike idrettsformål. Tenk om vi kunne få midler til for eksempel innkjøp av sykler, som vi kunne låne ut til interesserte og talentfulle ryttere».