1899-2024: Når en avis må dø

125-årsdagen til Rogalands Avis er i september i år, men så langt kommer vi ikke. Torsdag 25. januar besluttet styret i Dagsavisen AS at RA avvikles. Forsøkene på salg som har vært gjort siden i fjor høst og helt fram til det siste, førte ikke fram. For de 11 RA-ansatte i Stavanger er dette dager for sjokk, sorg, usikkerhet, men også solidaritet og omsorg. For mediemangfoldet og demokratiet i Stavanger er nedleggelsen et slag, for leserne og annonsørene et tap.

Klimaforskerne snakker om et vippepunkt – stadiet i naturens gang der det er for sent å snu. For klimaets del er vi kanskje forbi vippepunktet allerede, for Rogalands Avis og forgjengeren 1ste Mai sin del er de fysiske lovene trosset utallige ganger. Helt til vi mister balansen. Helt til det ikke går mer. Denne gangen vippet vi feil vei.

Kriser har fulgt vår fane siden 1895, da Johan Gjøsteins første forsøk på å lage avis ble gitt opp etter 18 håndskrevne utgaver av 1ste Mai. Gjøstein kom sterkere tilbake i 1899 – som regnes som den offisielle starten. Det var i de dager etableringen av aviser og partier var to sider av samme sak, og Gjøstein hadde allerede invitert til partietablering i sin egen stue i 1892. Stavanger Socialdemokratiske Forening var forløper både for Arbeiderpartiet og fagbevegelsen her i byen. I dag lever foreningen godt som et lokallag i Ap. Børge Olsen-Hagen var den neste bauta-redaktøren, men mest kjent ble han nok som oppvigleren og stortingsmannen som fikk to dommer for å ha oppfordret til militærstreik.

Alle som lever av pennen drømmer om å fange tidsånden, om å formulere setningen som tenner gnisten i en by. Trond Hegna tente motstanden i et helt land da han skrev lederen «Ingen nordmann til salgs» 28. september 1940 i protest mot rikskommissær Terbovens angrep på partiene. I september var kampene i Nord-Norge for lengst over og naziregimet hadde begynt jobben med å demontere det demokratiske Norge. Hegnas lederartikkel definerte gode nordmenns motstand mot diktaturet, Terboven raste, redaktøren ble fengslet umiddelbart og 1ste Mai stengt ned. Avisen med «Ingen nordmann til salgs»-lederen ble solgt på svartebørs og Hegnas ord ble kopiert og sendt til Sverige og England.

Symbolikken kan diskuteres, men sist sommer var Trond Hegnas datter innom avisen for å gi oss portrettet av sin far. Trond Hegna er den første vi i RA ser når vi kommer om morgenen. I et lokale av glass og gips har det ikke vært lett å finne veggplass til Hegna, derfor står han lent mot tavlen vår med historiske 1ste Mai- og RA-øyeblikk. Hegna vippet avisen tilbake i posisjon etter krigen, potensialet ble kanskje aldri tatt helt ut, men 1970 står som høydepunktet med over 22.000 i opplag. Einar Olsen og Per Brunvand, ja han i «Makta» som intervjuet Einar Gerhardsen, var redaktørene som startet RAs og de andre sosialdemokratiske avisenes løsrivelse fra Arbeiderpartiet.

Endring er verdens gang, sa daværende VG-redaktør Bernt Olufsen da han sto i en av disse omleggingsprosessene vi mediefolk er så vant med. Når vippet det for alvor i feil retning? RA hadde morgenmarkedet for seg selv til starten av 1990-tallet, Oslo-avisene kom utpå dagen og Aftenbladet var ettermiddagsavis. Den konkurransefordelen glapp, men løssalget fortsatte å være en sterk inntektskilde for RA. I de surrealistiske dagene etter Nokas-ranet i 2004, da flere RA-medarbeidere på vei til jobb havnet i skuddlinjen, var papiret bæreren av nyheter. Nettet var på plass flere år før, men til og med i 2006 – da Vikings Peter Ijeh slo Brann på egen hånd og reddet plassen i eliteserien – var papiret det viktigste. RA med sin nigerianske helt ble revet ut av stativene og løssalgssjefen vår måtte ut til trykkeriet på Forus for å plukke aviser ut av containerne. Til og med makulatur lot seg selge.

Datoene for løssalgsavisens nedtur kan nesten festes til kalenderne. Apple lanserte iPhone i 2007, finanskrisen som startet med bankkonkurs i USA i september 2008 fikk umiddelbart løssalget til å blø. Nettaviser fant sin form på små og store skjermer, uten at inntektene fulgte etter. I 2013 kom betalingsløsningene på plass, gjerne markert med et pluss på artiklene. For aviser som er alene i sine nedslagsområder, var betalingsløsningene en krevende overgang fra papir til nett. For et RA som sloss mot kjemper var utviklingen på nettet bare en av mange kriser.

Fusjonen til A-pressen og Orkla sendte RA ut av konsernfellesskapet og over i et utrygt liv i Tanke Media, der Roar Hasle, Raymond Lind og jeg utgjorde eierskapet. I blytiden kom aviser langt med lokalt eierskap og en trykkpresse – i den digitale tidsalderen kan ingen avis stå alene. Digital teknologi er ikke noe vi kan skru på i en kjeller i Hillevåg, håndtering av annonser er en sak der Google og annonsebørser spiller en stor rolle. Abonnement i dag er noe annet enn å komme med penger i en konvolutt. Aviser trenger fellesskap og eierskap.

I 2009 fikk Dagsavisen sin redningsplanke i Mentor Medier. I 2014 fortsatte byggingen av et mediehus med sonede utgaver da Mentor Mediers konsernsjef Helge Simonnes og Dagsavisen-redaktør Eirik Hoff Lysholm kom med sin redningsplanke i Stavanger. Det var i siste liten. Tre uker senere ville RA ha endt i skifteretten – i stedet ble avisens liv forlenget med over ni år. Stram styring og risikovilje, overlevelse gjennom vekst, å få Dagsavisens meningsjournalistikk ut i de lokale utgavene i Stavanger, Drammen, Fredrikstad og Moss var oppskriften på videre liv for noen av arbeiderbevegelsens stolteste aviser – som RA, Fremtiden og Demokraten. Utgavemodellen var noe helt nytt i Norge, men velprøvd i Sverige.

Var vi for trege til å løsrive oss fra papiret – som doblet seg i pris etter fullskalainvasjonen i Ukraina? Kom vi for sent i gang med digitale betalingsløsninger? Hvordan ville medielandskapet sett ut hvis skiftende regjeringer hadde sørget for å utvide pressestøtten etter hvert som nye mottakere kom med? Burde vi tidligere ha innsett at drift av en breddeavis ut fra en nummer 2-posisjon er et spill der vinneren tar mer og mer og til slutt alt? Nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet er dagens avisvinnere, breddeaviser med smalere og smalere budsjetter greier seg ikke. Avishistorien vil dømme oss.

Vi burde ha diskutert digital strategi, et Mediehuset Dagsavisen 2.0, et opplegg for hvordan dagens samarbeid mellom RA og Dagsavisen kunne ha blitt bedre. Håpet om et salg i en dyrtid overskygget behovet for strategiske diskusjoner. Høns selges som kjent ikke i regnvær, 125 år gamle aviser lar seg heller ikke selge i et fallende mediemarked.

Vi avisfolk elsker konkurranse. Det er ikke tilfeldig at kollegene våre i Aftenbladet var de første til å sende ord til støtte da nyheten om RAs endelikt kom i forrige uke. Aftenbladets kvalitet er avhengig av at RA, Sandnesposten, Solabladet, Jærbladet, Bygdebladet og Randaberg24 så ofte som mulig biter fra seg. Mediemangfold er et begrep som kan gi hjernekløe, men mangfoldet betyr at leserbrevskribenten som blir refusert i Aftenbladet kan komme til en annen avis. Det betyr at tipset som blir avslått i den store avisen, ender opp som en artikkel i den mye mindre avisen. Blant våre stolteste øyeblikk de siste årene var avdekkingen av flere tiår med overgrep på Waisenhuset. Mange i Stavanger visste om overgrepene, men det var RA som fulgte opp telefonen fra en fortvilt tipser. Dét ble en føljetong som førte til erstatning til ofrene, offisiell unnskyldning fra kommunen og er fremdeles bakteppet for overgrepssaker som dukker opp. Mediemangfold betyr at den lille kvinne og mann har flere enn den ene redaksjonen å gå til.

Nyhetsblindsoner oppstår når den store avisen ikke lenger kjenner at den lille avisen biter. I Stavanger har det vært perioder der Aftenbladet var temmelig fraværende i den lokalpolitiske dekningen – før avisen meldte seg på igjen da RA utfordret dem. I dag er våre naboer forbilledlige i måten de dekker den viktige lokalpolitikken på. Måtte det bare fortsette – selv uten en lillebror i Stavanger til å bite fra seg.

Kjære leser! Denne gangen holdt ikke RA balansen på det siste vippepunktet. Takk for oss.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen