Miljøkampens fallgruve

Elbilene kommer med en pris. For å nå nullvekstmålet i biltrafikken og kutt i CO₂-utslipp på 55 prosent innen 2030, trengs det enda flere elbiler, enda flere vindturbiner og ikke minst solcellepaneler.

Den dårlige nyheten er at gruvearbeidere i DR Kongo fortsatt må risikere livene sine for å få kobolten vi trenger.

Den gode nyheten – riktig nok med bismak – kan være at Norge utvinner flere metaller selv. Spørsmålet er om vi for miljøets del er villige til å ofre store natur- og beiteområder, for eksempel lengst sør i Rogaland.

Det må knuses egg for å lage omelett, men må det ødelegges natur for å få til et grønt skifte?

Ved E39 drøyt ti mil sør for Stavanger der det flate Jæren er blitt til Dalane, kan det ligge mineraler for 300 milliarder kroner. Dét er det minste anslaget – et mer optimistisk regnestykke sier 1000 milliarder.

Feltet mellom kommunene Eigersund og Lund omtales gjerne som et «Johan Sverdrup på land», der det er funnet apatitt som inneholder fosfor til bruk i kunstgjødsel. I området er det magnetitt og vanadium til bruk i batterier, samt titan som brukes i proteser, offshoreindustri, luft- og romfart og kjemisk industri, i tillegg til nikkel og kobber.

Mineralfeltet i Dalane tilhører den samme åren som ilmenittverket Titania i Sokndal – landskjent da Natur og Ungdom-aktivisten Frederic Hauge demonstrerte mot utslipp i Jøssingfjorden. Mer om Hauge siden.

[ Utleie av hytte betaler hyttelånet, oppussing og strømregningen ]

Et Petoro for mineralindustrien. Et «Minoro» er hva Eigersund-ordfører Odd Stangeland (Ap) jobber for. Stangelands oppfordringer om å lage et statlig rammeverk for mineralindustrien rimer på rammeverkene som kom på plass med «panikklovene» i 1906 som skulle forhindre oppkjøp av norske fallrettigheter. Det går også historiske kraftlinjer til norsk høyhetsrett til sokkelen i 1963 til etableringen av Oljedirektoratet og Statoil i 1972.

Mens den forrige regjeringen var uinteressert i et Minoro, har Stangeland bedre forbindelser til næringsminister og partifelle Jan Christian Vestre. I statsbudsjettet ligger det inne ti millioner kroner ekstra til Norges geologiske undersøkelser (NGU), høringsfristen for ny minerallov gikk nylig ut og det er varslet at regjeringen legger fram en mineralstrategi før jul.

I de siste årene har gruver blitt nevnt i de samme setningene som nedleggelse på Svalbard, Nussir-feltet i Kvalsund og utslipp i Repparfjorden. Odd Stangelands ord til en LO-konferanse nylig er av det slaget som girer opp næringsminister Vestre og hans bestrebelser på å få fram en grønn industri.

Mangelen på politiske rammer kan føre til at Norge forblir en råvareeksportør i stedet for å være en industrinasjon. Vi eksporterer stort sett fisken vår ubehandlet slik at andre kan tjene penger på foredlingen – noe Stangeland fra fiskeribyen Egersund også peker på. Sjeldne og kostbare mineraler i Norge har samme rammeverk som singel og grus, og i prinsippet kan alle som vil søke NGU om tillatelse til å undersøke, og som i neste omgang gjør det lettere å få tillatelse til å utvinne.

[ Bjørn Sæbø: Froddien er død. Han var lyden av Stavanger ]

Dalanes gruver ble stort sett utkonkurrert da petroleumsnæringen sugde til seg arbeidskraft, kompetanse og arealer på Sørvestlandet fra begynnelsen av 1970-tallet. Når oljå etter hvert fases ut fra det samme området, kan tiden være inne for å gjenopplive mineralnæringen – av flere grunner enn vår egen økonomi og sysselsetting.

Norges ingeniør- og teknologorganisasjon (NITO) regner med at 40.000 barn jobber i gruver bare i Den demokratiske republikken Kongo. Europa kjenner russisk struping av gasseksporten på kroppen, men hvordan vil reaksjonene være hvis Russland og Kina – som har 70 prosent av verdens kjente mineralforekomster – slutter å selge mineraler til Vesten?

Det er også gode grunner til å spørre om hvorfor råstoffene til det grønne skiftet skal hentes ut av stort sett alle andre land enn Norge. Med en oljestinn pengebinge har vi hatt råd til å kjøpe oss status som elbil-nasjon. Dobbeltmoralismen er påfallende, men den triples hvis vi krever at Norge av naturvernhensyn ikke skal ha mineralindustri.

Kollisjonene kan være lammende når klimatiltak treffer naturvern. Vindkraft på land er et eksempel på to hensyn som står mot hverandre, og hva som kan skje når politikken ikke er på plass før inngrepene foretas.

På 1980-tallet fylte Titania opp Jøssingfjorden med gruveslam, og senere sto Dyngadjupet for tur. Der datidens kamp ble ført av Frederic Hauge og Rune Haaland, har førstnevnte vakt oppsikt ved å si til VG at han ikke vil protestere mot gruveprosjektet i Kvalsund.

Det må knuses egg for å lage omelett, men må det ødelegges natur for å få til et grønt skifte? For miljøbevegelsen kan gruvedrift i Sør-Rogaland bli en sak å snuble i.

[ Skambankt gir seg med stolte hjerter ]

[ Sjeføkonomi: - Ikke overraskende at etterspørselen etter lån falt ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen