Lyden av Stavanger

Kjetil, Arild og jeg snublet ut av gymsalen på St. Svithun ungdomsskole på Storhaug med lyden av noe helt nytt i ørene. Hvordan vi fikk det for oss å gå på konsert i en gymsal husker jeg ikke – det var trolig den senere musikkjournalisten og musikkorakelet Kjetil Wold sitt påfunn – men i en gymsal som må ha vært uforandret etter krigen spilte altså Stavangerensemblet for en håndfull kids. Det må ha vært så tidlig i karrieren til gruppen at musikernes navn lyste sterkere enn Stavangerensemblets. Til og med vi så vidt nykonfirmerte dredonger hadde hørt om gitarguden Anders Bru og den senere blueskongen Reidar Larsen, men hvem var den galningen som lå på scenen, hoppet fra scenen, brukte mikrofonen som kastevåpen og hang i ribbeveggene og sang?

Frode Rønli var Norges Roger Daltrey, Stavangerensemblet hadde energien til The Who og fandenivoldskheten til de samtidige pønkbandene. Forskjellen var at Ensemblets musikere var helt der oppe i norgestoppen og at tekstene deres ikke var hentet fra rockens klisjéskuffer. Froddien oversatte poesien til Svein Tang Wa, Gunnar Roalkvam og Tor Salomonsen til ren og skjær råkkanråll. Tidligere hadde den stavangerske musikkscenen bestått av Nurk Twins, Staccato, Barock og en håndfull andre band som for all del var bra, men så kom Froddien og Stavangerensemblet og blåste håret av en hel by. Asfalt og Mods kom opp samtidig, men Ensemblet var mye farligere, mye villere, mye mer råkkanråll. Musikerne kom fra både jazz og blues, men mikset sammen med Froddien ble Stavangerensemblet eksplosiv kjemi. 70-tallets politiske tekster ble også lastet inn i Ensemblet. Mens det var mye pinlig politisk rock i tiårsskiftet mellom 1970- og 1980-tallet, framstår «Vogt Dem for hunden» med tekst av Svein Tang Wa som noe av det mest kapitalistkritiske – og løgne – som er framført på norsk.

Jeg kjøpte «Fingen»-singelen av Froddien på Torget og skrapte sammen kronene som trengtes da «Ta ein Kjangs!» kom. Det neste store Stavangerensemlet-øyeblikket mitt var på Håbetfestivalen i Sandnes – kan det ha vært i 1980 eller 1981? I årene siden har det gått historier om hvor ekstremt utspilt det store norske trekkplasteret – Åge Aleksandersen – følte seg da han sto bak scenen og så Froddien velte rundt i gjørmehavet i Sandnes. Til og med det store utenlandske trekkplasteret – Dexy’s Midnight Runners – ble små sammenlignet med Ensemblet.

[ Tore Renberg om «Froddien»: – Han var mitt idol ]

Froddien er død. I fjor døde Svein Tang Wa og Per Inge Torkelsen. Sistnevnte hadde ingen forbindelse til Ensemblet, men de tre var en del av den samme stavangerske bølgen. Tang Wa, Roalkvam, Torkelsen og andre store Stavanger-personligheter har ett til felles; de ga Stavanger en stolthet over dialekten vår. Riktig nok var dialektbølgen sterk over hele landet på 70-tallet, men det vanlige var at Stavanger-folk som ble intervjuet på Dagsrevyen knotet noe så grassat at de hørtes ut som sørlendinger med talefeil. Froddien løftet Tang Was absurditeter (hvem har vel ikke lett etter fingeren etter en hard natt?) og Roalkvams historiefortelling opp til et nasjonalt nivå.

Froddien ga oss stolthet over å være fra en by som hadde fått oljå og begynte å bety noe, men Stavanger var likevel en slags fillete lillebror til Bergen, aldeles uten kultur og historie. Hvor deilig føltes det vel ikke å være student i Bergen på midten av 80-tallet og se og høre Froddien og Stavangerensemblet på Hulen? Hvordan alle disse bergenserne og østlendingene veltet rundt på det ølklissete golvet og rautet med på «Fingen» på stavangersk?

Froddien var lyden av Stavanger. Når vi legger oss langflade på golvet er det av respekt og glede over å ha vært med på Stavangerensemblets historie.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen