Hva med psyken vår?

DEBATT: Sosial distansering medførte at enkelte måtte ofre sin psykiske helse for å beskytte andre.

Av Lena Engelsen, generalsekretær i Lands­foreningen 1001 dager.

Vi manglet en kriseplan for psykisk helse da regjeringen trykket på den røde knappen i mars. Hvis det blir nye runder med nedstengning, må styresmaktene ha en tydelig og nasjonal kriseplan klar. Jeg savner en regjering som ikke skiller mellom fysisk og psykisk helse. 

WHO var tidlig på plass med tydelige råd for hvordan best ivareta både hode og kropp. I begynnelsen av april uttalte New Zealands statsminister Jacinda Ardern at hun bekymret seg for folkets psykiske helse og la til: «Vær snill med deg selv.» Denne anerkjennelsen var svært viktig. 

Jeg opplevde at jeg var trygg og tok alle råd til etterretning da korona kom. Få dager inn i karantenen var det åpenbart at dugnadsreglene mot smitte var laget for å beskytte vår fysiske helse. Regjeringen presentere daglig klare fysiske retningslinjer, mens den psykiske helsen ikke ble vektlagt. 

Mange av dem som hadde psykiske utfordringer pre-pandemi, ble ribbet for sine rettigheter på dagen. De som fikk psykiske utfordringer i karantene, sto alene i det, og de som får psykiske utfordringer post-pandemi, hva vil skje med dem?

Vi er ikke et sinn og en kropp, men begge deler er uatskillelig og på én gang, skrev Are Brean, nevrolog og redaktør for Tidsskriftet Den norske legeforening. Korona presenterte et smertefullt og perfekt eksempel på at skillet mellom fysisk og psykisk eksisterer i høyeste grad.

Man trenger ikke å ha en diagnose for å kjenne på vanskelige følelser i en slik krise. Det er naturlig å bli stresset over å ikke kunne betale regninger, bekymre seg for sykdom og død, smerte ved å miste jobb, tunge tanker i karantene eller å føle seg overveldet. Ord som «isolasjon» og «sosial distanse» kan aktivere de fleste nervesystemer i fight or flight-modus. Sosial distanse er ikke et begrep som burde brukes i en slik krisesituasjon. Er det krise, trenger mennesker flokken sin. Vi bør absolutt ikke være alene om vi er redde, har angst eller synes verden er farlig. Da trenger vi hverandre for å overleve. «Fysisk distanse» hadde vært et bedre begrep. Det går fint an å sitte på hver sin knaus i skogen og prate til hverandre om tunge tanker tar over, men vi må få tydelige instrukser for å tørre.

Vi trenger hverandre mer enn noen gang. Vi er avhengige av følelsesmessige påkoblinger, tilhørighet og et nikk i vår retning. Sosial distansering medførte at enkelte måtte ofre sin psykiske helse for å beskytte andre. Da våren tilsynelatende kun er første omgang, håper jeg det jobbes på spreng for å ivareta alle sårbare grupper når neste bølge kommer. For psyken er ikke i en iCloud, den er i selve mennesket og vi må aldri, aldri glemme den psykiske delen av oss i en slik situasjon igjen.