Av Eirik Faret Sakariassen, 2. kandidat stortingsvalget for Rogaland SV
Den politiske debatten har endret seg raskt på kort tid. Grensen for hva vi skal tåle er forskjøvet. Snart er det ingenting som sjokkerer. Vi er i ferd med å bli ferdigsjokkert. Ikke bare av daglige depressiva fra USA, men også av Norges egne, ledende politikere. Det er leveren som snakker. Sakte, men sikkert forsøker de å avstumpe oss. De ordene som statsråder i den borgerlige regjeringen nå bruker, ville vært utenkelige for få år siden.
Statsråden for inkludering og integrering bruker ord som «godhetstyrann» om folk som vil hjelpe mennesker på flukt, omtaler flyktninger som om de «bæres inn på gullstol» og snakker om flyktningbarn som «lykkejegere». Når Ap vil øke skattene så sier Listhaug at det skyldes innvandrerne. Norge har fått en statsråd som henter retorikken fra den brune høyresiden. De som protesterer mot denne retorikken, er «hylekoret». Mange setter pris på at politikere snakker rett fra leveren, men at de ellers styrer med hodets klokhet og hjertets raushet.
Regjeringen har imidlertid tatt leveren til et nytt nivå. Leveren har blitt politisk styringsorgan. Flere av statsrådene nøyer seg ikke lenger med å snakke fra leveren. Listhaugs mangel på spontankontroll har blitt politikk. Fordi ord betyr noe. Ord blir til handlinger. De styrer rett fra leveren. Norge har nå blant Europas strengeste asylregimer. Vi er dårligst i Europa på å ta imot folk som trenger hjelp. Denne leverstyringen gjør Listhaug med støtte i flertallet av norske stortingsrepresentanter. KrF og Venstre har med vilje satt denne regjeringen inn. Venstre, dette lille partiet med det store hjertet, aksepterer daglig at Sylvi Listhaug har en politikk for medmennesker som er kaldere enn en skiftenøkkel i snø. KrF, som alltid har hatt et varmt hjerte for de som trenger det, ser ned og sparker i grusen. Og over dem alle: Sjefen til Listhaug, statsminister Erna Solberg, lar det hele fortsette.
Jeg kan ikke fatte hvordan liberale Venstre og varme KrF aksepterer den uverdighetsfestivalen regjeringen har arrangert de tre siste årene. Selv Arbeiderpartiet, partiet som ukentlig har seminar med seg selv om hvor nærme de kan legge seg Frp i asylpolitikken uten å miste enhver anstendighet, reagerer på retorikken. Man kan ikke bli annet enn overrasket over hvor lenge den rungende tausheten fra den liberale høyresiden varer. Protestene fra de borgerlige partiene eksisterer ikke.
Hvor er humane Høyre? Hvor ble det av anstendigheten i Høyre? Hvordan kan statsminister Erna Solberg la sine statsråder si nesten hva som helst, uten å sette foten ned? Og kanskje viktigst av alt: Når er det nok? Har statsministeren en grense? Hvor går den? Når skal vi få se den?
I H.C. Andersens eventyr «Keiserens nye klær» var det ingen som fortalte keiseren at han var naken. Det som skulle være den vakreste og fagreste klesdrakt, eksponerte bare kongens grenseløse uvitenhet; at han egentlig var naken. Hele byen kunne se det. Alle tjenerne tiet, mens kongen marsjerte gatelangs. «Se, hvor flott han er i sine nye klær,» sa tilskuerne, i frykt for å si sannheten og dermed ikke regnes som kloke og aksepteres av resten. Det var ikke før den lille tassen sa høyt det alle så, at de andre faktisk innrømmet det: At keiseren var naken.
Snart må representantene i KrF og Venstres stortingsgrupper tørre å si sannheten høyt: Den regjeringen de støtter, godtar og bidrar til skaper fremmedfrykt og rasisme i landet vi bor i. Snart må dere velge: vil vi ha fire nye år med leverens råhet, eller velger vi hjernens klokhet og hjertets raushet?