«Colette»: Frilynt feministfilmografi

4

Drama

«Colette»

Regi: Wash Westmoreland

Eng./USA - 2018

Her kommer månedens andre film om en mannlig forfatter som påtar seg æren for sin kones arbeid, men i motsetning til det knusktørre Glenn Close-dramaet «The Wife» er dette en saftig, sann historie fra virkeligheten. «Colette» tar for seg livshistorien til det provokative, franske feministikonet Sidonie-Gabrielle Colette (Keira Knightley), og dytter en ukonvensjonell kvinne inn i en konvensjonell biografifilm. Dette er allikevel langt fra et oppkneppet kostymedrama med stiv overleppe; men en vellystig historie fullt av rampete, hedonistisk oppførsel og frilynt pikesex. Mot slutten av livet uttalte Colette at «for et fantastisk liv jeg har levd! Jeg skulle bare ønske at jeg hadde innsette det tidligere». Innen den tid hadde hun publisert over førti romaner, var nominert til Nobel-prisen i litteratur og viden kjent som Frankrikes fremste kvinnelige forfatter. Hun utfordret seksuelle normer, skapte store skandaler og levde intenst nok til å fylle flere spillefilmer (eller ideelt: en Netflix-serie).

Les også: «The Wife»: Scener fra et ekteskap (+)

«Colette» står dermed overfor et luksusproblem. Det er så mye materiale å utforske at det mest blir et spørsmål om hva man skal utelate. Veldig mye, viser det seg. Regissør Wash Westmoreland (som selv skrev manuset med sin nå avdøde ektemann Richard Glatzer) velger å fokusere på det Wikipedia-siden hennes beskriver som «The early years». De fjorten årene Colette var gift med sin første ektemann Henry Gauthier-Villars (Dominic West), bedre kjent under artistnavnet Willy. En berømt teaterkritiker, forfatter og forelegger; men fremfor alt en kløktig selvpromotør, viden kjent som en av Paris’ mest hemningsløse libertinere.

Les også: Bernardo Bertulocci var den siste legenden

At denne notoriske horebukken har gått hen og giftet seg med en uskyldsren tjueåring vekker oppmerksomhet i den bohemiske «Belle Epoque»-kultureliten i Paris. Colette finner seg imidlertid fort til rette, og matcher ektemannens hedonistiske livsstil uten problemer. De har et forholdsvis åpent ekteskap, som virker progressivt selv i dag. Mens rundbrenneren Willy forfører ungpiker og menger seg med prostituerte, innleder Colette forhold til flere kvinner - deriblant den amerikanske «southern belle»-debutanten Georgie Raoul-Duval (Eleanor Tomlinson) og den adelige transpersonen Mathilde «Missy» de Morny (Denise Gough). Willy fester i Paris’ bohemske kunstnerkretser, gambler bort pengene sine og er konstant nedtynget av gjeld. Den typen jovial sjarmør som alltid plukker opp regningen etter fuktige kvelder, og lever langt over evne. Willy har en stab med spøkelsesforfattere som i skjul skriver romanene han publiserer under sitt navn, men nå har han ikke engang råd til å betale dem. Så i desperasjon oppfordrer han Colette til å skrive en bok, noe hun gjør motvillig og på rekordtid. Hun viser seg å være et naturtalent. Resultatet er den erotiske oppvekstskildringen «Claudine på skolen», den første av totalt fem skandaløse bøker som blir et popkulturelt fenomen uten sidestykke i sin samtid. De publiseres under ektemannens artistnavn Willy, og inntektene går rett i hans romslige lommer.

Les også: «Harajuku»: Å være ung er for jævlig (+)

Filmen kunne lett ha portrettert Willy som en manipulativ tyrann, men velger isteden å gi ham noen interessante grånyanser. Ekteskapet med Colette er en komplisert runddans, og hun er på ingen måte et underkuet offer. Colette er egenrådig, frilynt, frigjort og intellektuelt nysgjerrig: og bohemlivet i Paris gir henne rikelig med muligheter til å eksperimentere seksuelt. De har åpenbart stor affeksjon for hverandre, og den typen nærhet som bare kommer ved å utfordre grenser. I forhold til sin samtid er Willy en mild og kjærlig ektemann, som behandler Colette som en likeverdig og lar henne ta del i alle aspekter av livet sitt. Men Willy blir samtidig i stadig større grad økonomisk avhengig av kona, påtar seg all æren for hennes betydelige skriveferdigheter – og stiller seg på bakbena så fort Colette forlanger å publisere bøkene under sitt eget navn. Det er ikke ideelt at Wash Westmoreland (som sist sto bak Alzheimer-dramaet «Still Alice») har laget en film om ekstremt franske personligheter, og deretter fylt den opp med ekstremt britiske skuespillere – men rollene er allikevel bra castet.

Les også: «Girl»: Ingen dans på roser (+)

Undertegnede har ikke alltid vært overbegeistret av Keira Knightleys dramatiske prestasjoner, men hun gjør en veldig respektabel innsats her. Det samme gjør Dominic West, som ser ut til å more seg såpass med rollen som Willy at han står i fare for å gjøre denne rabagasten mye mer sympatisk enn han trolig fortjener. Westmoreland er mer opptatt av å feire Colettes frigjorte livsstil enn han er av å tynge henne ned i akademisk kvinnekampretorikk, noe som gjør filmen gjennomført lettbent og underholdende. Han tar seg noen kreative friheter for å kunne skildre Colette som et moderne «queer»-ikon; og antyder at Colettes forhold til Missy var en livslang kjærlighet, mens forholdet deres i virkeligheten endte et års tid etter at filmen forlater dem. Colette giftet seg isteden med politikeren Henry de Jouvenel i 1912, fikk en datter og innledet er intenst seksuelt forhold til sin 16-årige stesønn. Under andre verdenskrig endte Colette opp med å redde livet til sin tredje, jødiske ektemann Maurice Goudeket fra tyskerne, så det er sannelig mer enn nok materiale her for en oppfølger-film.