Film

«The Wife»: Scener fra et ekteskap

Glenn Close gjør nok en skuespillerprestasjon av Oscar-kaliber, i en film som ellers er av et kaliber man mest forbinder med fjernsynsteater.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«The Wife»

Regi: Björn Runge

Eng./USA/Sv. 2017

«Uten min kone er jeg ingenting». Det er en setning forfatteren Joseph Castleman (Jonathan Pryce) har uttalt utallige ganger i løpet av livet, og nærmere sannheten enn han er i stand til å innrømme for seg selv. I bakgrunnen står fruen Joan (Glenn Close) med et tålmodig smil, mens Joe holder hoff for sine beundrere i kultureliten, gjentar innøvde anekdoter og tar imot komplimenter for sitt enorme forfattertalent med påtatt ydmykhet. Joan er vant til å bli oversett; hun vokste opp i en tidsalder der amerikanske kvinner skulle tie i forsamlinger og definitivt ikke fantasere om en karriere som forfatter. Forholdet deres har vært preget av ujevn maktbalanse siden starten; Joan (i yngre år spilt av Glenn Closes datter Annie Starke) møtte Joe (Harry Lloyd) som student på femtitallet, mens han var hennes litteraturlærer. En gift mann, som akkurat hadde fått en liten datter da han innledet et forhold til eleven Joan. Nå, nesten førti år senere, er de et gift ektepar i sekstiårene, som lever et privilegert liv i Connecticut. Kompromissene Joan inngikk på veien sikret dem et godt liv, men er i ferd med å gnage henne opp innvendig.

Les også: «Harajuku»: Å være ung er for jævlig

Året er 1992, og en tidlig morgen blir ekteparet oppring av Nobelkomiteen i Stockholm, som har gleden av å meddele at Joe skal tildeles Nobelprisen i litteratur. Selve kronen på en glitrende karriere som høyt respektert forfatter. Stor stas i stuen, selv om Joans smil blir stadig stivere. Man kan mistenke at hun bærer på et snev av misunnelse, eller begynner å bli lei av den livslange statistrollen som støttende kone mens hun dyttes i bakgrunnen med ektemannens frakk over armen. Men Joans motvilje går så mye dypere, og har helt andre årsaker. Under ekteparets opphold i Stockholm dagene før Nobelprisseremonien blir spenningen mellom dem mer påtagelig, og det kompliserte forholdet deres rulles gradvis ut via en serie tilbakeblikk. Ingen stor overraskelse at Joe blir mer usympatisk desto bedre vi blir kjent med ham, og det selvnytende hykleriet hans begynner å gnage like mye på oss som det gjør på Joan. Joe forteller alle at kona er hans store kjærlighet og ledestjerne, mens han gjør sitt beste for å sjekke opp den svenske fotografen Linnea (Karin Franz Korlof). Journalisten Nathaniel Bone (Christian Slater) lurker rundt i bakgrunnen. Han mistenker at Joan ikke har fått den æren hun fortjener for Joes suksess, men hun nekter å ta på seg offerrollen: «jeg er mye mer interessant enn som så». Og det er sannelig sant.

Les også: «Sommerfugler»: Dadler ved reisens slutt

Glenn Close gjør et sterkt portrett av en interessant personlighet, som er utstyrt med noen kompliserte grånyanser. Det er ikke særlig vanskelig å gjette seg til den sentrale hemmeligheten i «The Wife», som har noen påfallende likhetstrekk med livshistorien til kitschkunstneren Margaret Keane, kjent fra Tim Burtons «Big Eyes» (2014). «The Wife» er imidlertid ikke basert på en sann historie, men en roman av Meg Wolitzer. Filmen gir oss et troverdig innblikk i alt oppstyret i forkant av utdelingen og kutymen under Nobel-middagen. Selv om historien er delvis svenskprodusert og til stor del utspiller seg i Stockholm, er mesteparten spilt inn i Skottland. At hele historien utspiller seg innendørs gir «The Wife» et klaustrofobisk preg, og understreker den teatralske Bergman light-stemningen.

Les også: «Sorry To Bother You»: En revolusjonær regidebut

På scenen finner vi to dyktige veteraner som angriper disse saftige rollene med alt de har å gi. Det er lett å ta Jonathan Pryce som en selvfølge, men han matcher Glenn Close hele veien selv om hun har den mest flashy rollen. «The Wife» burde gi Close en sjuende Oscar-nominasjon, men filmen som helhet er dessverre flatt og uinspirert iscenesatt av svenske Björn Runge («Happy End», «Mun mot mun»). Han legger seg på en stil som minner mer om svensk fjernsynsteater fra nittitallet enn en kinofilm fra 2018, og satser på at skuespillerne overskygger hans åpenbare svakheter som filmskaper. Det er en taktikk som fungerer mye bedre enn han fortjener.