Kultur

Bernardo Bertulocci var den siste legenden

Han var den europeiske venstresidas filmalibi, men vil bli husket for Oscar-sankeren «Den siste keiseren» og kontroversene rundt «Siste Tango i Paris». Bernardo Bertolucci er død, 77 år gammel.

«Den siste keiseren». «Siste tango i Paris». «1900». Han satte store spor etter seg i filmhistorien, regissøren med filthatten som varemerke og et bankende hjerte for det italienske kommunistpartiet før også det ifølge Bertolucci ble tannløst under Berlusconi-epoken som han mente drepte hjemlandets kultur.

Abonner på kulturavdelingens ukentlige nyhetsbrev her.

Bernardo Bertolucci døde tidlig mandag morgen etter å ha vært kreftsyk i lengre tid. Men som en av den europeiske 68-generasjonens mest profilerte filmskapere, etterlater han seg et kunstnerisk testamente som oser av politikk og engasjement, og hvor det å tøye de vedtatte normene sto sentralt.

Om ikke «Il Conformista», eller «Fascisten» som den het på norsk ble hans internasjonale gjennombrudd, så var den en stilskapende thriller fra Mussolini-tidens Italia som blandet politikk, erotikk og surrealisme på en måte som ga gjenklang opp gjennom hele 70-tallet.

Saken fortsetter under bildet. 

A picture taken on May 25, 1981 in Cannes shows Italien director Bernardo Bertolucci smoking as he presents his movie "Tragedy of a ridiculous man" during the 34th Cannes film festival. - Italian film director Bernardo Bertolucci, whose films include 'Last Tango In Paris' and 'The Last Emperor', has died in Rome aged 77, Italian media said on November 28, 2018. (Photo by Ralph GATTI / AFP)

Bertolucci i 1981, under den 34. utgaven av filmfestivalen i Cannes. Foto: NTB Scanpix

Les også: En maestro og hans magi

I mediesammenheng havnet den naturlig nok i skyggen av braket Bertolucci skapte i 1972 med «Siste tango i Paris», hvor Marlon Brando og Maria Schneider gikk lenger enn noen andre hadde gjort i et erotisk drama som ble så vel fordømt som Oscar-nominert. På grunn av de eksplisitte sexscenene ble filmen domfelt og forbudt i Italia, men har av flere årsaker enn sex forblitt kontroversiell helt inn i vår tid. Allerede før metoo-kampanjene ble søkelyset satt på hvordan Bertolucci og den da 48-årige Brando lot være å fortelle 19-årige Schneider om planene de la forut for den beryktede «smør-scenen».

Saken fortsetter under bildet. 

Maria Schneider og Marlon Brando i skandalefilmen «Siste tango i Paris». FOTO: NTB SCANPIX

Maria Schneider og Marlon Brando i skandalefilmen «Siste tango i Paris». Foto: NTB Scanpix

Les også: Rebellen er død

Scenen var heller ikke med i manus, og Bertolucci har i flere omganger opp gjennom årene innrømmet at de ville framprovosere en spontan reaksjon hos Schneider på det som i filmen framstår som en voldtekt. Måten scenen ble innspilt utgjorde imidlertid et overgrep også i virkeligheten, og står naturlig nok igjen som en lite flatterende mørk plett på ettermælet til Bertolucci. Scenen bidro til at Schneiders liv og karriere ble preget av depresjoner og rus fram til hennes død i 2011, bare 58 år gammel.

Bertolucci var født i Parma i 1941, og i utgangspunktet ville han gå i sin berømte fars fotspor og bli poet. Men filmen tok den da glødende marxisten med storm idet han begynte å arbeide for Pier Paolo Pasolini, som førte til at han på egen hånd skulle bli en av de mest betydelige regissørene og manusforfatterne i den italienske gullalderen. Blant annet bidro han med ideen som Sergio Leone brukte for å skape «Once Upon A Time In The West». Bertoluccis avsky for underdanighet ble utslagsgivende for figuren Marcello Clerici, spilt av den franske legenden Jean-Louis Trintignant, som i «Fascisten» er så livredd for å skille seg ut at han blir leiemorder for fascistpartiet. «Fascisten» ga Bertolucci muligheten til å jobbe internasjonalt, og med Italia og Frankrike som utgangspunkt ble han en av få europeiske regissører som Hollywood omfavnet.

Han fulgte opp «Siste tango i Paris» med den fire timer lange «1900» («Novocento») med Robert De Niro og Gérard Depardieu, en episk stilstudie i antifascisme, sosialrealisme og klassekamp. Drøye ti år senere, i 1987, kom filmen som skulle gi han evig plass blant stjernene. Bragden «Den siste keiseren» innkasserte hele ni Oscar-statuetter, blant annet for beste film og Beste regi til Bertolucci selv. Han hadde da slått seg sammen med den britiske produsenten Jeremy Thomas og ble den første noensinne med tillatelse til å filme inne i «Den forbudte by». Han benyttet muligheten til å skape et visuelt og dramatisk fyrverkeri med historien om Kinas siste keiser, Pu Yi, som inntok tronen bare tre år gammel og levde til langt inn i Maos tid.

Saken fortsetter under bildet. 

Bernardo Bertolucci (til høyre) under innspillingen av «Den siste keiseren» i Den forbudte by. FOTO: AP

Bernardo Bertolucci (til høyre) under innspillingen av «Den siste keiseren» i Den forbudte by. Foto: AP

Les også: En stor skjønnhet

Bertolucci skulle fortsette det fruktbare samarbeidet med franske, britiske og amerikanske produsenter, og hadde en visuell klo som få andre og et håndlag med de populærkulturelle referansene som blant annet ga seg utslag i slående bruk av musikk. Han kunne notere seg internasjonale kinosuksesser som «Med himmelen som tak» (1990) med John Malkovich og Debra Winger, «Little Buddha» (1993) med Keanu Reeves og «Stealing Beauty» (1996) med Liv Tyler.

Hans siste film ble den lille bagatellen «Me And You» (2012), der en nøkkelscene er fint smidd rundt en italiensk versjon av David Bowies «Space Oddity». Den ble regissert fra rullestolen som Bertolucci måtte ty til etter en mislykket operasjon i 2003, samme år som han lagde sitt siste virkelig betydningsfulle verk, «The Dreamers». Den utgjør en personlig allegori over maiopprøret i Paris i 1968 med store doser inspirasjon fra hans en gang så store forbilde, Jean-Luc Godard. Opprøreren Bertolucci er nok likevel mer opptatt av trekantdramaet i filmen, og studentopprøret kommer i bakgrunnen for det som også kan ses som en moderne versjon av Jean Cocteaus «De skrekkelige barna» – med et tidsriktig soundtrack som understreker Bertoluccis geografiske grenseløshet.

Saken fortsetter under bildet. 

Fra «The Dreamers» med Michael Pitt, Eva Green og Louis Garrel. FOTO: ORO FILM

Fra «The Dreamers» med Michael Pitt, Eva Green og Louis Garrel. Foto: Oro Film

Les også: «Call Me By Your Name»: Sensuelt i sommersol

Bernardo Bertolucci fikk en unik posisjon i samtiden, og er blitt æret av alt fra Oscar-akademiet til Det europeiske filmakademiet og filmfestivalen i Cannes, alle steder der han satte spor etter seg. Og kontroversene til tross kan ingen bestride hvilken betydning han har i filmhistorien, som den siste gjenværende mesteren i en generasjon som også huset Fellini, Antonioni, Leone, Scola og Pasolini. Han var også en stilistisk ekvivalent til de franske nybølgeregissørene og slo gjennom i den engelskspråklige filmverdenen med en visuell og fargesprakende lekenhet som aldri overstrålte hans politiske ståsted. I et intervju med den britiske avisen The Guardian fortalte han at han lenge levde i en drøm om kommunismen, men at det tok slutt da den italienske venstresiden visnet under Berlusconi.

Derimot gledet han seg over å se en ny gruppe italienske filmskapere ta verden med storm, folk som Matteo Garrone og Paolo Sorrentino. Alle forvalter de arven etter Bernardo Bertolucci, i tråd med hvordan han for all ettertid satte fingeren på Europas evige problem i den stadig like aktuelle filmen «Fascisten».

Mer fra Dagsavisen