Kongens nei.

Krigshøst

I høst er 2. verdenskrig tema både på operaen, på kino og i en rekke nye bøker. Får vi aldri nok?

Se video fra prøvene over!

– Operahuset er kanskje det viktigste signalbygget i landet. Og det er ikke bare flott arkitektur, det er også et innhold i dette huset som er viktig. Ved å bruke fasaden på denne måten lar vi innholdet komme ut og ta grep om selve bygget, sier operasjef Per Boye Hansen og skuer ut mot fjorden gjennom de gule bokstavene som dekker operafasaden og former ordet «War». Det ser både skummelt, frekt og dramatisk ut, og vekker oppsikt blant besøkende og tilfeldig forbipasserende. Noen syns det er flott, andre rister på hodet. Selfieproduksjonen er på høygir, selv på en litt grå dag. For Per Boye Hansen og regissør Calixto Bieito er det mission completed: kunsten ut til folket. Kunsten har alltid har hatt en stor betydning i bearbeidelsen av sterke opplevelser og en forestilling som «War Requiem» kan formidle et viktig budskap til oss alle i den tida vi lever i.

Farsotten startet med «Max Manus»-filmen i 2008, og fortsatte med TV-serien om tungtvannet og en dryss med litteratur om Norges forhold til annen verdenskrig. Temaet virker uuttømmelig. Forlagshusenes høstlister er fulle av krigslitteratur. Og neste uke har spillefilmen «Kongens nei» premiere, en film som handler om de dramatiske dagene i april 1940 da kong Haakon sto opp mot tyskerne da krigen kom til Norge. Men, alt i kveld er det duket for premiere på Benjamin Brittens «War Requiem» i Oslo. På podiet i Den Norske Opera står de unge solistene Evan Leroy Johnson, Natalia Tanasii og Johannes Kammler, sammen med et utvidet operakor, et stort operaorkester og barnekor. Den musikalske ledelsen er ved Lothar Koenigs. Regissøren og operasjefen håper stykket kan snakke til oss på en måte bare kunsten kan.

– Musikk underbygger ikke bare følelser, musikken kan også utvide vår evne til å føle. Og ikke bare føle, musikken er en mulighet til å erfare veldig mye som ligger utenfor språket. Ta sorg, jeg er ikke sikker på at vi helt ordentlig hadde skjønt hva sorg var hvis vi ikke hadde hørt sorgfull musikk. Jeg tror med musikk utvides vår mulighet til å erfare situasjoner og fenomener i en større dybde, sier Per Boye Hansen.

– Musikk har en egenverdi, den er ikke bare noe man legger til for å underbygge, den er et annet språk på siden av talespråket. Og den taler ikke bare om sorg, men glede, forelskelse, sjalusi, jubel – hadde vi egentlig kunnet forstå jubelens følelse uten jublende trompeter? Musikken gir oss større perspektiv. Og når musikken blir satt tekst på gjør den opplevelsen enda sterkere og sannere, sier Boye Hansen.

– I tillegg kommer den fysiske opplevelsen ved å samles i et rom med 1300 andre mennesker – det i seg selv er en sosial begivenhet. Tidligere hadde vi kirken, og dette verket ble opprinnelig skrevet for kirken, men nå har vi valgt å lage teater ut av det, og jeg syns den siden ved teater, konsert og opera gir en enormt viktig dimensjon.

Regissør Calixto Bieito har laget et stykke som ikke illustrerer musikken, men står som et selvstendig uttrykk sammen med sangen, poesien og musikken.

– Den største utfordringen var å finne og forstå alle de forskjellige lagene i musikken og diktene. Hele forestillingen er et musikalsk dikt om skjønnhet, brutalitet, håp og om gud og kjærligheten, sier Calixto Bieito, som mener kunsten er uvurderlig når det gjelde rå bearbeide følelser.

– Alle følelser, kanskje spesielt traumatiske, kan bearbeides gjennom kunst enten det er et dikt, et musikkstykke, teater eller bildekunst, fordi kunsten er fri og kan uttrykkes på andre måter enn dem vi er vant til. Jeg tror ikke vi kan leve fullverdige gode liv uten kunst. «War rekviem» er fantastisk musikalsk poesi om krigens fryktelige konsekvenser, om mangel på kommunikasjon og behovet for solidaritet og kjærligheten til livet. Britten og Owens dikt er ekstraordinært sterke, og jeg mener vi mennesker har et sterkt behov for denne typen kunstuttrykk, sier Bieito.

Da Benjamin Britten skrev «War Requiem» i 1961 var det i en protest mot verdenskrigene i det tjuende århundre. Det er første gang verket settes i scene i Norge. For den engelske komponisten var det musikkens kraft som var utgangspunkt da han skrev denne dødsmessen, som opprinnelig var beregnet for framføring i kirken. Stykket ble framført i ruinene etter annen verdenskrig, i gjenåpningen av katedralen i Coventry som var blitt bombet av tyskerne.

Dødsmessen inneholder både deler av den tradisjonelle latinske rekviemteksten, kombinert med anti-krigsdikt i form av brev skrevet av den unge soldaten Wilfred Owen.

Owen døde i kamp under første verdenskrig, og tekstene skildrer grusomhetene i skyttergravene. Stykket var ikke ment som en forherligelse av britene, men som et personlig pasifistbudskap fra komponisten selv. Til urframføringen ønsket han å sette sammen solister fra forskjellige land som deltok i krigen. Blant annet sto en tysk baryton og en russisk sopran på rollelisten, en kontroversiell idé som underbygget Brittens tanke om forsoning som dessverre ikke lot seg gjennomføre. Verden var slett ikke klar for forsoning, premiereåret 1962 var preget av kald krig og politisk uro. Ifølge regissør Calixto Bieito er ikke Brittens rekviem religiøst, men et pasifistisk fredsoratorium om mennesker som ønsker å tro, og som prøver å finne et svar på hvorfor Gud har blitt borte i en verden som fortsatt preges av krig og av katastrofen der 65,3 millioner mennesker er drevet på flukt.

– Det er et rekviem for alle som dør hver dag, i terrorhandlinger og krig. Det er vår protest og vårt håp i møte med den verden vi ser omkring oss, sier Bieito.

I 1962 hyllet kritikere og publikum «War Requiem» som et moderne mesterverk. På Brittens anmodning var det ingen applaus etter forestillingen. «Jeg håper det vil få folk til å tenke litt», skrev Britten etter premieren. Da Calixtos oppsetning ble uroppført i Basel i 2013 ventet publikum to minutter før de applauderte. Regissøren ønsker ikke å legge føringer på det norske publikummet.

– Teater og konserter er unike opplevelser, jeg tror oslopublikummet vil oppdaget «War Requiem» på sin egen måte, og kommer ikke til å forlange noe som helst av dem, sier Bieito.

Om generalsekretær Jan Egeland titter ut av kontoret sitt i Flyktninghjelpens lokaler, kan han se rett ned på Operaen.

– Hvis jeg står her og ser ut, kan jeg tydelig se bokstavene «War» på veggen der nede. Det har blitt en daglig påminnelse, sier Egeland, som strengt ikke trenger slike varsler. Få har som ham mer oversikt over kriger og konflikter som pågår akkurat nå, og igjen og igjen står han fram i offentligheten for å be verdenssamfunnet om å bidra mer til ofrene for krig. Han har særlig hevdet at konsekvensene av den langvarige krigen i Syria er «den største humanitære flyktningkrisen i vår generasjon», uten at han alltid når fram med budskapet sitt. Denne uka deltok han i premieresamtale i Operaen om kunstens betydning i politikken, og da spesielt Benjamin Brittens verk «War Requiem», som regnes som en av musikkhistoriens kraftigste protester mot krig og terror.

– Du har advart verdenssamfunnet mange ganger. Kan kunsten og en dødsmesse som Brittens «War Requiem» nå fram på en annen måte?

– Jeg mener absolutt det. Vi som prøver å fortelle med helt vanlige ord gjennom mediene om hvor viktig det er å reagere på og mot krigens redsler, vi ser helt klart at vi trenger hjelp fra kulturen. Ikke minst gjelder det som kommer fram av Benjamin Brittens monumentale verk: Musikk og poesi, sier Egeland til Dagsavisen.

– Vi andre lykkes bare glimtvis i å nå fram med våre rapporter fra felten, både til den folkelige og politiske opinionen i landet. Faren med våre gjentatte advarsler er at man til slutt ender opp med å trekke på skuldrene og si: «Dette har jeg hørt før». Eller: «Dette synes håpløst». Brittens verk spiller på 1. og 2. verdenskrig, og det jeg tror vil komme veldig godt fram, er at Aleppo er vår tids Coventry eller Dresden, sier Egeland, og minner om at «War Requiem» i sin tid hadde premiere i den gjenreiste katedralen i Coventry i Storbritannia, som under krigen ble lagt i grus av tyske fly.

Han tror at særlig minnene om 2. verdenskrig kan få spesielt nordmenn til å tenke om flyktningkrisen: «Dette kunne vært oss».

– Vi var jo selv flyktninger, og ble godt tatt imot av svensker, briter og andre. Det kunne like gjerne vært oss som satt i båter over Middelhavet. Tenker man slik, kan det føre til en ny holdning til det å hjelpe, sier Egeland, som har spesielt tro på musikkens og poesiens evne til å nå fram til menneskers evne til empati.

Selv er han veldig glad i klassisk musikk, og hører jevnlig på både Mozarts og Verdis dødsmesser.

– Jeg ser jo at vi andre ikke lykkes med å nå fram. Hadde vi lykkes, hadde alle europeiske land gjort mye mer, hadde vi lykkes, ville ikke Norge tatt imot så små kvoter med flyktninger, eller bare satt av den ene prosenten på statsbudsjettet til internasjonal solidaritet. Det var større givervilje og vilje til å ta imot flyktninger i fjor enn det er i år, på tross av at krigens lidelser, hjelpebehovet og beskyttelsesbehovet er større enn noen gang. Jeg vokste opp med at foreldrene mine kalte min tid «etterkrigstiden». Det er feil. Vi lever i dag i «krigstiden», med kriger helt nær oss.

Hos Kagge forlag står flere krigsbøker på høstlisten, og til våren kommer det flere. Informasjonssjef Raymond Vik mener nordmenn er historieinteresserte, enten det dreier seg om den andre verdenskrig eller andre viktige hendelser og begivenheter.

– Definitivt. Vi er interessert i mye, både amerikansk, europeisk og norsk historie, og bøker om andre verdenskrig troner på toppen. Det er naturlig at det er størst interesse for krigen som berørte oss mest. Det er mange spennende og viktige historier som ennå ikke er fortalt, og det kommer også nye momenter til historien som er verdt å fortelle, som i den kommende boka «Kongens flukt» skrevet av Dagsavisens journalister Lars West Johnsen og Jens Marius Sæther. Og fordi det fortsatt er interesse for bøkene blant bokleserne, sier Raymond Vik, informasjonssjef hos Kagge forlag.

I tillegg gir forlaget ut boka «Salongen i Jerusalem» av Odd Karsten Tveit som er en fortelling om maktkampen i Palestina fra første verdenskrig og fram til staten Israel ble opprettet i 1948, og en bok om USAs politiske historie av Frank Aarebrot.

– Jeg vil også nevne at bøkene til Svetlana Aleksijevitsj om andre verdenskrig er populære, «Krigen har intet kvinnelig ansikt» og «De siste vitnene» som kom i vår, og «Kister av sink» som handler om Sovjetunionens ti år lange krig i Afghanistan.

Regissøren Anders T. Andersen har siden 2007 planlagt å lage en film om krigsforbryteren Henry Rinnan, mannen som var ansvarlig for at over 80 nordmenn ble drept og flere torturert. Å ta for seg en av de mørkeste skikkelsene i norsk historie er ingen enkel sak.

– Det er større vilje til å bekrefte historien om heltene enn å satse på historiene som bringer inn nyanser i en svart-hvitt-framstilling av krigen. Men det er ikke noen tvil om at tida er overmoden for å få fram nyansene, sa Anders T. Andersen selv, til NRK Kultur tidligere i år. Om det skorter på midler skorter det ikke på interessen. Da det ble kjent at Andersen planla en film om Norges store landssviker opplevde han et stort trykk fra media og publikum som var nysgjerrige på hvordan en slik film skulle bli. Blant annet ble det kjent at skuespiller Jon Øigarden, kjent for å våge seg på komplekse og mørke roller, var tiltenkt rollen som Rinnan. Så vidt Dagsavisen bekjent har filmen foreløpig ikke fått støtte fra Norsk filminstitutt.

Raymond Vik hos Kagge forlag tror ikke nordmenn flest kun ønsker å høre heltehistoriene, han mener det fortsatt finnes historier å fortelle og at vi fint kan tåle ubehaget.

– Hvor mye det er å ta av er det bare å anta. Det er for eksempel arkiver som fortsatt ikke er åpnet, og noen samler andres forskningsarbeid fra flere ulike steder og sammenligner funnene, som i den kommende boka «Det svenske sviket» av Eirik Veum – som er alt annet enn en heltehistorie, sier Raymond Vik.

– Et problem er at de gjenlevende tidsvitnene blir færre. Men har nordmenn fått annen verdenskrig såpass på avstand nå at det er lettere å ta opp ubehagelige tema?

– Helt klart, sier Raymond vik og legger til:

– «Nådeløse nordmenn»-trilogien til Eirik Veum ble først mottatt med harme i noen miljøer, mens de nå er anerkjent som viktige bidrag til vår forståelse og nyansering av krigen.