FOTO: Hilde Unonsen

Ingvild Hammer – sylskarp dronning

Den plateaktuelle rockevokalisten Ingvild Hammer (46) alias Suzy Dahl er høy og lys. Og mørk.

Hun kommer inn på Ryes på Grünerløkka med bleket piggsveis rett til vers. 179 centimeter over bakken, langbeint og slank som en mynde. Velsignet med en stemme som kan gå fra lys forførende hvisken til de råeste dype snerr, er Ingvild Hammer så «striking» at hun er umulig å ikke legge merke til.

For Oslos klubbgjengere er hun selve dronninga av det musikalske undergrunnsmiljøet hun har vært en del av siden 1990. Hun har bidratt på over 65 innspillinger med blant andre artistkolleger som DumDum Boys, Vidar Busk, Backstreet Girls og Sister Rain, og blir også å høre på Raga Rockers-hyllesten «Sannhet på boks», som slippes i november, hvor hun synger «Krydder».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I tillegg har hun gitt ut plater med punkebandene Behind Bars og Lost Luggage, men først nå kommer soloplata hun har hatt på hjertet lenge: «Sylskarpt», der hun har gjort det meste selv.

– Jeg er så uendelig stolt over å ha fått med meg så mange kjempeflinke musikere. Helt utrolig at de er med: Henrik Maarud, Amund Maarud, Egil Stemkens, Eivind Stax fra Raga, Los Plantronics og Petter Baarlie fra Backstreet Girls, sier Hammer, som har skrevet alle låtene selv (bortsett fra én låt som er skrevet i samarbeid med Vidar Busk). Alle med norsk tekst. Det låter suggererende og seigt, og minner om stemningen i en David Lynch-film. Med tekstlinjer som:

«Sylskarpt lys som slipper inn – svart natt mørke i mitt sinn» vitner om at her ligger det mye mellom linjene.

– Ja, det er mye mellom linjene. Mange spor av levd liv på godt og vondt, nikker Ingvild Hammer. På ekte rockestjernevis har hun tatt artistnavnet Suzy Dahl – si det fort og du skjønner tegninga. Hun merker at navnet provoserer.

– Jeg har slitt psykisk og vet det er tabu å snakke om det, så tabu at enkelte utesteder har nektet å presentere meg som Suzy Dahl og insistert på kalle meg Ingvild Hammer fordi de mener artistnavnet mitt kan virke støtende.

– Hvorfor valgte du akkurat det navnet?

– Det er litt punk i navnet, et ordspill som er noe mer. Å gå rundt med selvmordstanker er noe jeg tar veldig på alvor og jeg ønsker ikke å bagatellisere eller romantisere folks problemer. Men å feie alt som er ubehagelig under teppet blir bare feil. Om det provoserer er det bare fint. Å klare å provosere i en alder av 46 er jo ikke så verst, sier hun, og legger til:

– Dessuten er det fint for meg å kunne ha to identiteter: Suzy Dahl, rockestjerne, og Ingvild Hammer, tvillingmamma. Det er fint å kunne skille, for da blir det lettere å leve ut den rockemyten også når det er Suzy som gjør det, og ikke Ingvild.

Ingvild Hammer kommer fra et musikalsk hjem. Faren er jazzmusiker, og stefaren over gjennomsnittlig musikkinteressert. I barneårene satt Ingvild hjemme på kjøkkenet og hørte på farens jazzplater, og spilte inn kassetter til foreldrene til de andre ungene i klassen etter klassekameratenes ønske.

– Jeg begynte å kjøpe egne LP-er da jeg var 13 og leste tekstene nøye. Bowie, Nina Hagen, Etta James. Public Enemy og Motörhead, sier Hammer. Hun skjønte ganske tidlig at det var stemmen som var hennes instrument. Men oppveksten var fylt av så mye opprør og rampestreker at hun presterte å bli sparket ut av skolen. Bare 16 år gammel flyttet hun hjemmefra og levde som husokkupant i Oslo sentrum.

– Jeg var nok et typisk problembarn. Begynte å henge i et miljø med mange punkere og rockere. Ingen hadde mye penger og vi bodde rundt omkring der det passet. Det var mange kreative folk med de samme interessene, og det formet tankene og personligheten min også. Dessuten var det et sterkt samhold blant folk. Men foreldrene mine var bekymret og barnevernet ble koblet inn ettersom jeg flytta ut så tidlig, så det var mye fram og tilbake der. Jeg husker blant annet at jeg ble tvangssendt til psykolog, og at han spurte: «Du må jo trekke på gata for å klare overleve?» Jeg forsøkte å forklare at vi hjalp hverandre, men det trodde han ikke noe på. Senere fikk jeg jobb i oppvasken på Humla nattklubb. Så sto jeg på kjøkkenet der og hørte på punk, mens Wenche Myhre sang klassikere på scenen. Da var jeg 17, ler Ingvild.

Hun startet bandet Behind Bars, der hun var vokalist og frontfigur. Første offentlige opptreden hadde de på Blitz.

– Jeg var skikkelig redd og gjemte meg bak sanganlegget så godt jeg kunne. Men jeg elska å synge så jeg ble modigere og modigere i løpet av konserten. Behind Bars var et akustisk punkeband. Vi var seriøse og gikk inn for det – øvde tre ganger i uka med påfølgende øl. Vi var liksom problembarn hele gjengen, men akkurat den øvinga var vi nøye på.

Sceneskrekken gikk etter hvert over, og ble erstattet av trangen til oppmerksomhet.

– Den følelsen av at folk så på meg, at jeg kunne ha dem i min hule hånd, det var, og er, en ganske berusende følelse som gjør meg mer selvsikker enn jeg kanskje er til vanlig.

En stund spilte hun på gatene i Oslo med bandet Lost Luggage. Erfaringen som gatemusikant var verdifull.

– Det er en bra skole for alle som vil opptre. Å stå på Egertorget og kreve folks oppmerksomhet når de bare suser forbi er både skummelt og veldig lærerikt om du vil stå på scenen. Det var utrolig gøy.

Pappa'n til Ingvild har alltid vært en støttespiller. I dag er han rukket å bli 83, og har gitt seg som musiker.

– Jazzmusikere er vant til å være kompromissløse og han har alltid oppmuntret meg. Han var på Blitz på første konserten vi spilte der, kom med jazzskinnjakka si og sa: «Folk kommer sikkert til å tro at jeg er politi». Etter konserten ble han med opp i baren i annen etasje, og da var det noen som spurte: «Hvem er han snuten der’a?» ler Ingvild Hammer. Og forteller at faren en stund også spilte i skabandet The Phantomes som en av vennene hennes startet.

– Snart spilte fatter'n rundt på alle undergrunnsstedene i by'n sammen med en gjeng skinheads, det var helt vilt. Samme hvor vi dro var han der. Han syns det var gøy. Som gammel bebopper syns han det var gøy å gjøre noe annet. Jeg husker han var helt himmelfallen over alt de opplevde, en gang husker jeg han kom løpende og sa: «Det er kubikkmeter med øl backstage!»

«Falt ned, falt ned igjen. Innerst i kroken manes mønstre sakte fram.»

LES OGSÅ: Ackles, Busk og Flaata: - Elvis ville likt showet

At det har vært mye fest og rock'n'roll-liv er hun den første til å innrømme. Men outsiderposisjonen er også et sted der hun kan være kreativ. Dragningen mot det mørke og dystre har tidvis gitt seg utslag i perioder med depresjon.

– Jeg føler ennå at jeg lever litt på siden av samfunnet, og i oppveksten så jeg aldri for meg at jeg ville inn i det typiske ni til fire-livet. Jeg var 20 år gammel da moren min døde av kreft. Før det hadde det vært ganske dystert hjemme en lang periode. Alt dette gikk sterkt inn på meg, og jeg tror det var første gangen jeg begynte å tenke drastiske tanker om liv og død. Og jeg slutta å røyke da jeg var 20. Det er da mange andre begynner, smiler hun.

Når Suzy Dahl går på scenen er hun karismatisk og slående, men hun er fullstendig klar over at det er strengere krav til kvinnelige artister om å være søte og sexy. Det er vel ikke akkurat så mye rom for å være middelaldrende, feit og halvnaken med en rakett i rumpa.

– Takk og lov finnes det mange som gir beng. Som Etta James. Jeg så henne i Molde for mange år siden. Hun kom på scenen, kjempesvær i drit-trange klær, kom med sleazy kommentarer imellom låtene, putta mikken i buksa og det ene etter det andre. Hun var så på kanten at Madonna bare kan gå hjem å legge seg. Det var så rått at det ikke kunne vises på TV, jeg tror det må være den mest sexy og drøye konserten jeg noen gang har vært på. Hun ble mitt store forbilde, sier Ingvild Hammer. Og nevner også Nina Hagen og Brittany Howard, vokalist og gitarist i Alabama Shakes som gode rollemodeller.

– Brittany Howard med rockabillysveis, hornbriller og en stemme som er en blanding av James Brown og Etta James, hun er sykt bra. Det er sånne folk som gir deg håp. Jeg begynte nesten å grine da jeg så dem første gang. Endelig en ny ung dame som setter skapet på plass.

I dag er Ingvild Hammer blitt mamma til tvillinger på to år, og for 3 år siden valgte hun å ta musikkutdannelse.

– Du er omsider kommet inn i A4-folden?

– Delvis. Jeg er litt seint ute med mange ting, men det har ikke passet sånn før. Nå var derimot tida riktig. Men jeg blir fortsatt varm om hjertet når ungene mine sier: «Mamma spiller i rockeband!»


For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!