Gerda Grepp ved fronten utenfor Malaga, januar 1937.

Hun var den første ved fronten. Gerda Grepp ble glemt.

Med fare for livet rapporterte hun fra den spanske borgerkrigen, som første skandinaviske korrespondent. Nå kommer boka om Gerda Grepp, Norges glemte journalistlegende.

«En fredelig ettermiddag i Madrid. Klokken er halv fem. Solen står allerede lavt i vest. Skyggene faller lange fra trærne på de brede bulevardene. Langsomt stiger mørket opp av de smale gatene i arbeiderkvarterene. Utenfor melkebutikken står en lang kø. Et voldsomt smell, et jammerens og redselens hyl fra mange struper. En støvsky fyller den smale gaten. Den siger langsomt bort, mens nye skrik og nye smell høres andre steder i byen. Fra det blå ingenting faller det bomber ned over Madrid!»

Slik rapporterte Arbeiderbladets Gerda Grepp (29) om fascistenes bombeangrep på sivilbefolkningen i Madrid, 30. oktober 1936. Gerda Grepp var den første skandinaviske journalisten som rapporterte fra den spanske borgerkrigen, og bombingen av Madrid var krigshistoriens første store terrorangrep mot sivile. I år er det 80 år siden starten på borgerkrigen i Spania. Den innledet et mørkt kapittel i moderne europeisk historie, og midt i begivenhetenes sentrum sto Gerda Grepp fra Oslo, omgitt av internasjonalt feterte forfattere, journalister og politikere. Hjemme i Oslo ventet to barn, mens Gerda Grepp skrev, elsket, agiterte, og levde hardt, mens tuberkulosen tæret på lungene hennes.

Nå kommer boka om det utrolige livet til denne pressepioneren: «Ved fronten: Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen» utgis neste uke på Pax Forlag. Forfatter Elisabeth Vislie vil gi Gerda Grepp sin rettmessige plass i historien.

– Gerda Grepp ble glemt, fastslår Elisabeth Vislie.

– Hun døde av tuberkulose i 1940, hjemme i Oslo. Da var den spanske borgerkrigen tapt og nazistene hadde okkupert Norge. Det fulgte fem år med krig, og det var mange andre helter det skulle snakkes om. Men historien om Gerda Grepp er både kvinnehistorie, pressehistorie og europeisk historie.

Elisabeth Vislie er tidligere journalist og redaktør. Hun har studert spansk og bodde i Spania på slutten av 60-tallet, da sårene etter den spanske borgerkrigen fortsatt var åpne. Vi møter henne i Birkelunden ved monumentet for de norske frivillige som dro til Spania for å kjempe med arbeiderbevegelsen mot fascismen. Nærmere 300 nordmenn deltok i de internasjonale brigadene, som kjempet på den spanske regjeringens side, mot militærkuppet ledet av general Franco. Francos styrker var støttet av nazistene i Tyskland og fascistene i Italia. Andre vestlige land hadde vedtatt en ikke-intervensjonslinje, som gjorde at den lovlig valgte spanske republikken kjempet en stadig mer håpløs kamp, uten styrker og uten våpen. Kampen mot fascismen i Spania mobiliserte sosialister over hele Europa. Blant annet en ung alenemor fra Oslo.

Les også: Harry og Aksel Hansen ofret liv og helse for demokratiet. I Spania

Gerda Grepps far Kyrre Grepp var en av Arbeiderpartiets store profiler på starten av 1900-tallet. Moren Rachel kom fra en rik, borgerlig rederfamilie i Bergen, men ble også en viktig skikkelse i arbeiderbevegelsen utover 1900-tallet. I dag er det en egen likestillingspris oppkalt etter Rachel Grepp.

Gerda ble født i 1907, og som barn gikk hun i 1. mai-tog med rødt papirflagg i hendene. Omgangskretsen i Gerda Grepps oppvekst inkluderte Martin Tranmæl og andre sentrale skikkelser i Arbeiderpartiet. Hun var med i arbeiderbevegelsens barnelag, speiderlag, og ungdomslag. Familien bodde på Oslos beste vestkant – Uranienborg og Hegdehaugsveien – og tilbrakte sommere i Bergen i rederfamiliens villa. Men tuberkulosen lå som en mørk skygge over familien Grepp. Før Gerda hadde foreldrene fått en sønn som døde av tuberkulose et halvt år gammel. Kyrre Grepp fikk konstatert tuberkulose omtrent samtidig. Tuberkulose var en folkesykdom i Norge som tok anslagsvis 300.000 liv fra 1900 fram til 1950-tallet, da antibiotika ble tatt i bruk som behandling. Faren Kyrre Grepp hadde en rekke opphold på sanatorium, men ble gradvis svakere og døde i 1922, bare 43 år gammel. Da var Gerda Grepp 15 år.

Etter farens dødsfall droppet hun planene om å begynne på gymnaset. Hun ville gjøre nytte for seg i sosialismenes tjeneste, og begynte på et kurs i journalistikk, på sosialistisk dagskole, i regi av Arbeiderpartiet. Moren Rachel var opptatt av likestilling og kvinners frihet, og oppdro Gerda til å klare seg selv. Samtidig levde de økonomisk temmelig ubekymret, i tider som ellers var harde, takket være midler fra morens rike rederforeldre. Dermed fikk Gerda hjelp til å komme seg ut i verden, hun dro til Wien for å lære om språk og politikk, og kom i kontakt med et miljø av internasjonale sosialister i mellomkrigstidens Wien, der bybildet også var preget av flyktninger, rotløse etter 1. verdenskrig. I Wien møtte hun en italiensk kunstner fra kommunistbevegelsen, og giftet seg mot foreldrenes protester, 17 år gammel. De fikk barn, og bosatte seg i en italiensk landsby. Men parets første datter døde bare to år gammel, trolig relatert til tuberkulose, og samtidig fikk Gerda Grepp diagnosen «tuberkulosetruet». Gerda vantrivdes på den italienske landsbygda, ekteskapet gikk dårlig, og i 1933 tok hun med sine to barn, dro hjem til Norge og tok ut skilsmisse. I disse årene gjennomgikk hun selv flere opphold på tuberkulosesanatorier. Trangen til å komme ut, arbeide for sosialismen, utnytte evnene sine, ønsket om å være til stede der det skjedde, førte henne igjen ut i Europa. I 1936 overlot hun barna i morens omsorg og dro til Paris, hvor hun møtte kontakter fra internasjonal arbeiderbevegelse, idet borgerkrigen i Spania var i ferd med å bryte ut. I Paris var hun en del av et venstreintellektuelt miljø, som samlet seg i kampen mot fascismen i Spania. I september 1936, med pressekort fra Arbeiderbladet i lomma, dro Gerda Grepp inn i Spania, hvor borgerkrigen tiltok i styrke. Først til Barcelona, hvor det fortsatt var stille, før hun tok fatt på den første av sine livsfarlige reportasjereiser mot frontlinjene.

På toget fra Barcelona mot Madrid møtte Gerda Grepp sårede, blodige, bandasjerte soldater på vei tilbake fra fronten. Francos styrker sto bare tre mil utenfor byen og rykket stadig nærmere. Republikkens styrker laget barrikader og forberedte seg på angrep. Francos hær var støttet av Hitler og Mussolini, som sendte tyske og italienske bombefly og slapp dødelige bomber over byen, for å rydde veien for Francos styrker.

Under vanskelige forhold sendte Gerda Grepp sine rapporter hjem til redaksjonen i Arbeiderbladet, som trykket dem under vignetten «Spaniabrev». Samtidig skrev hun brev hjem til moren. «Jeg har det utmerket. Her er jævlig mye som er interessant å se! Vær så snill ikke å være redd», skrev hun til moren, mens bombene falt rundt henne.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Blant Gerda Grepps inspirasjonskilder var den amerikanske krigsreporteren Martha Gellhorn. Fra Skandinavia kom også norske Lise Lindbæk og svenske Barbro Alving til Spania som krigsreportere utover i 1936 og 1937.

– Dette var den første krigen hvor kvinner slapp til som krigsreportere. Den spanske borgerkrigen endret krigsjournalistikken på mange måter, fordi det var en krig der sivile var bombemål. Krigen foregikk ikke lenger bare i skyttergravene. Gerda Grepp og andre kvinnelige journalister dro ut og snakket med ofrene, som ofte var kvinner og barn, forteller Vislie.

– Lise Lindbæk levde videre og fortsatte å skrive bøker, både om den spanske borgerkrigen og andre verdenskrig. Hun er blitt stående som en av de store norske krigsreporterne, og det er fullt fortjent. Men Gerda Grepp var den første skandinaviske journalisten som dro inn i borgerkrigen, da hun dro til Madrid i oktober 1936, påpeker Elisabeth Vislie.

Som skandinav og kvinne ble Gerda Grepp lagt merke til i det internasjonale pressekorpset. Reportasjen sitert i begynnelsen av denne artikkelen er fra 30. oktober 1936 da 24 Madrid-borgere, mange av dem kvinner og barn, ble drept av bombene fra Hitlers og Mussolinis fly. Bombeangrepene fortsatte dag og natt i en måned. «Madrid-bombardementet er ikke krig, det er mord. De vakre boulevarder er nu ruinhauger, der kvinner og barn ligger begravd», skrev Gerda Grepp i desember 1936, i en av sine reportasjer for Arbeiderbladet.

«Dere må våkne og forstå den tragedien som snart kan utspille seg. Kommer Franco-hæren gjennom og inntar Madrid, vil det bli et blodbad uten like. Du skjønner mor, det er ikke bare en spansk borgerkrig som foregår her. Det er verdenskrigens første fase, det er kampen mellom sosialisme og fascisme i det hele tatt. Vinner fascismen, vil det komme en uendelig lang sort epoke. Jeg skulle ønske dere ville forstå det», skriver Gerda Grepp. Brevene til moren var ofte ikke underlagt sensuren fra de spanske myndighetene, og her kunne Gerda Grepp være mer direkte. Her skriver hun også svært direkte om kjærlighetsliv og savnet etter de to barna hjemme i Norge. Under arbeidet med biografien har Elisabeth Vislie fått tilgang til brevene, som er oppbevart ved Universitetet i Bergen.

– De skrev masse brev til hverandre hele tida, gjennom mer enn 20 år. Brevene utgjør en fantastisk dokumentasjon. Fordi jeg hadde alle disse brevene, kunne jeg komme så nær henne, sier Vislie.

Reportasjene til Grepp og de andre internasjonale korrespondentene ved den republikanske fronten skulle oppildne kampgløden, og ble forhåndssensurert av de spanske krigsmyndighetene, som ikke ville at omverdenen skulle få det fulle bildet av hvor dårlig det gikk i kampen mot Franco. Grepp leste også opp nyhetsmeldinger på norsk på kortbølgeradio drevet av den spanske regjeringen. Gerda Grepp jobbet også for pressebyrået Agence Espagne, som var styrt via Moskva av kommunistiske utsendinger.

– Det var en krig i propagandaens tegn. Kanskje den første propagandakrigen. Den borgerlige pressen hjemme i Norge heiet på Franco, de så borgerkrigen som en kamp mot den røde fare. Det var få motstemmer, Arbeiderbladet var en av dem. Gerda Grepp så seg selv som en del av kampen på den andre siden. Politikk og journalistikk var viklet inn i hverandre.

Krigen, døden, kjærligheten: Det internasjonale antifascistiske miljøet i Paris og Spania var preget av agenter, dobbeltspill og intriger. Her fant Gerda Grepp både venner og elskere. Blant det fargerike persongalleriet var den britisk-ungarske forfatteren Arthur Koestler. Han skrev seg inn i litteraturhistorien med romanen «Mørke midt på dagen» (1940), om Moskva-prosessene og Stalins utrenskninger i kommunistpartiet. Men da Gerda Grepp traff Koestler i Paris høsten 1936, var han en fattig og ukjent skribent. Januar 1937 ble Grepp med Koestler på farefull ferd til Malaga, som var truet på flere fronter av Francos framrykkende styrker. Målet var å rapportere fra kampene om den strategisk viktige kystbyen. Pressekolleger advarte henne mot å dra, byen sto for fall, men hun ble med Koestler likevel. Koestler ga inntrykk av å være journalist, men var i virkeligheten agent på oppdrag fra sovjetiske Komintern.

– Arthur Koestler hadde en dobbeltrolle. Vi vet ikke om han fortalte dette til Gerda, sier Elisabeth Vislie.

Koestler skulle rapportere til Moskva om tysk og italiensk nærvær blant Francos styrker sør i Spania. Det kan ha gjort at han tok større sjanser og lettere fikk tillatelser til å dra mot fronten. Mens andre journalister reiste fra Malaga, ble Koestler og Grepp igjen for å rapportere om Malagas fall. De dro mot fronten med Koestler som sjåfør mens det haglet granater fra Francos krigsskip. Gerda Grepp nektet å være med videre, og måtte ta seg tilbake til byen alene. Koestler dukket først opp flere timer senere. De kranglet, skilte lag, og Grepp forlot Malaga, der Koestler ble arrestert og forsvant. Mens Francos tropper inntok byen, flyktet titusener i desperasjon, på den eneste fluktruten, veien mellom Malaga og nabobyen Almeida. Langs denne dødsveien ble flyktningene regelrett massakrert av bomber fra luften og granater fra Francos skip.

Gerda Grepp sendte en serie reportasjer hjem til Norge om Malagas fall. Det ble et alvorlig nederlag i kampen mot Franco, og det ga Gerda Grepp et fysisk og psykisk sammenbrudd. Hun forlot Spania, og dro til London der hun deltok i en dels sovjetstyrt kampanje for å oppspore Arthur Koestler. Men hun fortsatte å rapportere fra overgrepene mot den spanske sivilbefolkningen. I mai 1937 reiste hun til Bilbao i Baskerland, regionen hvor byen Guernica nettopp var blitt utslettet av nazistenes bombefly. Hun rapporterte hjem om sivilbefolkningens fortvilte bønn: «Fortell verden der ute om det som skjedde oss i Guernica, fortell om terroren, redselen, om hvordan våre barn, foreldre og venner ble regelrett henrettet». Sammen med to franske reportere tok hun seg helt fram til fronten ved Bilbao. Der havnet de i kryssild, og måtte huke seg ned som best de kunne mens kulene suste rundt dem, bomber og granater slo ned. Etter en dramatisk flukt konstaterte Grepp, i brev til moren: «Først da jeg var tilbake i Bilbao kom jeg til å tenke på at en journalist i grunnen ikke har noe å gjøre midt i ildlinjen».

Mens Gerda Grepp var i Bilbao, fylte hun 30 år. Tuberkuloseskyggen plagde henne. Hun begynte for alvor å tenke på retretten. Hun var utmattet og syk, og så at kampen om Spania var i ferd med å bli tapt. Hun forlot Bilbao sjøveien, mens bombene falt både over byen og flyktningene som prøvde å komme seg unna, og Francos tropper var bare dager unna å erobre byen. Senere sommeren 1937 deltok Grepp på en stor internasjonal forfatterkongress i regi av den spanske regjeringen, for å samle støtte til kampen. Fra Norge deltok Nordahl Grieg. Blant andre deltakere var navn som Ernest Hemingway, Pablo Neruda og Robert Capa. Gerda Grepp skrev hjem at mange kom bort til henne og roste henne for reportasjene fra Bilbao. Gerda Grepp hadde nådd sitt mål, og blitt en størrelse i det internasjonale pressemiljøet. Samtidig tilbrakte hun så mye tid hun kunne med kjæresten, den amerikanske journalisten og aktivisten Louis Fischer. Grepp og Fischer hadde lenge hatt et forhold, men han var gift og returnerte til sin familie, mens Gerda Grepp bestemte seg for å dra hjem til moren og barna i Oslo.

I regi av den norske Hjelpekomiteen for Spania dro hun på foredragsturne gjennom Norge og Sverige høsten 1937. Hun holdt flammende taler for opptil flere tusen av gangen om kampene i Spania og behovet for hjelp til det spanske folk. I håp om å kunne gjenoppta virksomheten som internasjonal reporter, og forholdet til Louis Fischer, tok hun med barna til Paris. Men utover 1938 ble helsen stadig dårligere. Mens Gerda Grepp lå tuberkulosesyk i Norge, skrev hennes kontakter på kontinentet desperate brev om hjelp. I Hitler-Tyskland ble jøder, kommunister og opposisjonelle forfulgt. I boken skriver Elisabeth Vislie om flyktningstrømmer gjennom Europa og stengte grenser, med aktuell klang – «Norge førte en restriktiv flyktningepolitikk, samtidig som stadig flere hadde behov for beskyttelse. Mange i Norge var skeptiske til å slippe flyktninger inn, men ville gjerne hjelpe dem i andre land.»

– Det er som et ekko fra tida den gang til i dag. I 1939 gjorde Norge og Tyskland avtale om at jøder ikke skulle slippes inn i Norge uten visum. Jeg leste brevene hun fikk fra venner i Europa, som trygler henne om hjelp til å komme inn i Norge, men hun må svare nei, her er det så strengt, det er ikke noe jeg kan gjøre. Det er helt forferdelig å lese. Det er noen paralleller her til dagens flyktningsituasjon i Europa som vi burde tenke over, mener Vislie.

I Oslo våren 1940 bodde en stadig sykere Gerda Grepp i morens leilighet på Torshov. Barna var sendt bort på grunn av smittefare. Stalin hadde inngått pakt med Hitler, i Spania var Franco diktator og slo grusomt tilbake mot den sosialistiske motstandsbevegelsen. 9. april ble Norge okkupert av Nazi-Tyskland. Sommeren 1940 hadde Gerda Grepp sommerjobb i Arbeiderbladet, og lagde lett sommerstoff i den sensurerte avisen, som ble stengt for godt av tyskerne 26. august 1940. Da lå Gerda Grepp på Ullevaal Sykehus, hvor hun ble brakt i ambulanse etter et illebefinnende i leiligheten. 29. august 1940 døde hun, 33 år gammel.

I det nazi-okkuperte Norge var det ikke mulig å lage noen markering av en antifascists død. I flere tiår etter krigen var Gerda Grepp knapt omtalt, selv om hun er nevnt i memoarbøker fra både Einar Gerhardsen og Sigurd Evensmo. Det var forfatterne av «Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939» som igjen trakk fram Gerda Grepp, i boka som kom i 2009 (se egen sak). Et oppslag i Dagsavisen om Gerda Grepp som Norges første kvinnelige krigsreporter ga Elisabeth Vislie ideen om en biografi over Gerda Grepp.

– Mitt hovedmål med dette arbeidet har vært å plassere Gerda Grepp i historien. Nå er hun med videre, sier Vislie.

– I de få bøkene der Gerda Grepp er omtalt, blir det sagt at hun var så dristig som reporter fordi hun visste hun var dødsdømt av tuberkulose. Det er urettferdig å se en så modig og flink journalist på den måten. Hun var ambisiøs, hun ville skape seg et navn i internasjonale pressekretser, og hun ville rapportere fra krigen fordi hun syntes dette var viktigere enn alt annet. Dette var det godes kamp mot det onde. Vant det onde, ville barbariet vende tilbake til Europa. Det var Gerda og de antifascistiske motstandskjemperne overbevist om. Og de fikk dessverre rett.

Les også: En borgerkrigshelt fra Spania

Ved sin død hadde Gerda Grepp slitt seg ut i tapt kamp. Stalin hadde sveket kommunismen, nazismen herjet Europa, Norge var okkupert, og Gerda Grepp døde fra to små barn. Det er så langt fra en lykkelig slutt det går an å komme. Var alt forgjeves?

– Jeg tror ikke Gerda tenkte sånn, sier Vislie.

– Brevene hun skrev brant av livslyst, helt til det siste. Og hun understreket alltid hvor viktig det var å kjempe for sosialismen. Så sent som i 1940 skrev hun til moren: «Vi må huske at vi er sosialister og aldri gjemme vår sosialistiske overbevisning. I dette ligger vår oppgave». Troen på sosialismen ga hun aldri slipp på.

Torsdag 7. april lanseres «Ved fronten: Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen» på Fritt Ord i Oslo, med Anne Grosvold og Elisabeth Vislie.


Fant Grepp i arkivet

– Da vi først kom over navnet Gerda Grepp, skjønte vi fort at dette var en svært spennende person.

Det forteller Rolf Sæther. Sammen med Jo Stein Moen skrev han i 2009 boka «Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen», den første større historiske fremstilling av den norske innsatsen i Spania 1936–1939. Det var her de korrigerte bildet av Lise Lindbæk som den første norske krigsreporteren i Spania.

– I arbeidet med boken brukte vi mye tid i Arbeiderbevegelsens Arkiv. Vi stoppet opp ved navnet Grepp, på grunn av Rachel og Kyrre Grepp, som var blant de store i arbeiderbevegelsen. Så viste det seg at arkivet inneholdt mye dokumentasjon om Gerda Grepp også. Hun framsto både som en interessant krigsreporter og som en fascinerende person. Blant annet framgikk det at hun kjente Arthur Koestler og hadde et forhold til Louis Fischer, som var store skikkelser på 30-tallet. Omgangskretsen gjorde henne enda mer interessant. Jo mer vi nøstet, jo mer spennende ble historien hennes. Men det var knapt noen som hadde hørt om henne, sier Sæther.

– Beretningene fra den spanske borgerkrigen var stort sett svart/hvitt. Gerda Grepp viste et mer nyansert syn på krigen. Hun sto på republikkens side, men hun var også opptatt av enkeltmenneskene, ikke bare storpolitikken. Hun var en annerledes stemme fra borgerkrigen.

 

Gerda Grepps datter: «Ikke ta mamma»

Det siste Sacha Grepp (82) så av sin mor, var at hun ble båret inn i sykebilen.

Gerda Grepps datter Sacha, nå 82, hjemme i Stavanger. Til uka kommer hun til Oslo for å delta på lansering av biografien om moren.
Sacha Grepp. FOTO: Roy Storvik

Hun var seks år gammel da moren døde. Lenge visste hun ikke at Gerda Grepp var krigsreporter under den spanske borgerkrigen. Nå er Solveig Marie Alexandra «Sacha» Grepp 82 år gammel, og bor i Stavanger. Hun er Gerda Grepps eneste gjenlevende barn. Til uka tar hun toget til Oslo for å være med på lanseringen av biografien om Gerda Grepp, som finner sted i Fritt Ords lokaler torsdag kveld.

– Dette blir interessant. Jeg gleder meg! sier Sacha Grepp til Dagsavisen.

– Det var aldri mye snakk om Gerda i Grepp-familien. Jeg har visst at hun var korrespondent, men jeg hadde ikke noen sterk bevissthet rundt hva hun gjorde.

Sacha er oppkalt etter Aleksandra Kollontaj, den russiske diplomaten i Norge som ble verdens første kvinnelige statsråd etter den russiske revolusjonen. Kollontaj tilhørte Grepp-familiens omgangskrets fra da Gerda Grepp var liten. Hun hjalp Gerda Grepp i sin tidlige fase av karrieren, og Gerda Grepp hadde henne som et forbilde. Dermed ga hun datteren navn etter sine bestemødre – Solveig og Maria – og som tredjenavn Alexandra. Kollontajs kjælenavn Sacha ble dermed hengende ved også Solveig Marie Alexandra Grepp. (I 2015 ga Dreyer forlag ut en samling av Aleksandra Kollontajs skrifter, «Diplomatiske nedtegnelser 1922-1930», hvor Kyrre og Rachel Grepp er nevnt en rekke ganger).

Tuberkulosen hadde begynt å herje Gerda Grepp allerede før Sacha ble født, 3. desember 1933 på et lite sykehus i Italia. Der bodde Gerda Grepp sammen med ektemannen, den sveitsisk-italienske keramikeren Mario Mascarin (1901-1966), som hun hadde truffet i Wien. Sacha var parets tredje barn, etter Olav Kyrre (1926-1992) og Eugenia, som døde av tuberkulose to år gammel, i 1932.

Etter at Sacha var født, ble Gerda umiddelbart beordret tilbake til Norge av legen, for å bli lungeoperert og komme på tuberkulosesanatorium. Samtidig tok hun ut skilsmisse fra mannen.

Sacha tilbrakte store deler av oppveksten med Grepp-slekten i Bergen, mens Gerda Grepp var på sine reiser i Europa. Når Gerda Grepp var i Norge, var hun ofte syk, eller opptatt med «taler og aktiviteter», som Sacha Grepp sier. I Elisabeth Vislies bok er det et bilde fra Paris våren 1938, der Gerda Grepp sitter i sengen. Ved venstre side av sengen sitter LO-leder Olav Hindahl, på høyre side sitter Arbeiderbladet-redaktør Martin Tranmæl med Sacha på fanget. De var kommet på sykebesøk. Gerda Grepp hadde fått tuberkuløs ørebetennelse. Hun hanglet videre gjennom våren og sommeren, men var for syk til å arbeide, og tok med Sacha hjem til Norge sommeren 1938.

Sacha har få erindringer om moren. Hun har noen vage minner fra tida i Paris – «vi fikk velge tapet til leiligheten!». Men det hun husker klart, er slutten:

– Et sterkt minne jeg har om min mor, er at vi var på Geilo alle sammen, på vår families hytte. Gerda kunne bare gå to-tre skritt av gangen før hun måtte stoppe for å finne pusten. Hun hadde omtrent ikke lunger igjen, forteller Sacha Grepp.

Denne siste turen til hytta ved Skarset fant sted sommeren 1940. Gerda Grepp bodde alene i leiligheten i Oslo, blant annet på grunn av frykt for smitte, mens barna var i Bergen. De fikk noen dager sammen på hytta ved Skarset. Så ble Grepp dårligere.

– Etter Geilo-turen fikk jeg også komme til Oslo. Jeg husker at min mor måtte stoppe hele tida i trappene opp til leiligheten og trekke pusten. Det siste jeg husker av min mor, er at det kom to menn fra sykehuset med båre for å hente henne. Jeg husker at jeg skrek og bar meg, og ropte at de ikke skulle ta henne fra meg.

Etter at Gerda Grepp døde, vokste Sacha opp hos slekten i Bergen. Hun utdannet seg til sosionom, og bodde i en rekke år i India.

– Det er også en av grunnene til at jeg ikke fikk med meg så mye snakk om Gerda Grepp, at jeg bodde 13 år i India, sier Sacha Grepp.

– Lite har jeg visst om min mor. Jeg var bare et barn mens hun levde, jeg skjønte ikke at hun hadde vært i den spanske borgerkrigen. Og i 1940 var man mest opptatt av at Norge var i krig. Det er aldri egentlig blitt ordentlig fortalt hvor stor betydning Gerda Grepp hadde.