Reportasje
De store felles vaskerommene i de kommunale boliggårdene var ikke uten konflikter og misnøye. Mange kvinner mislikte å blottstille skittentøyet for naboer.
Wiener Wohnen
Den glemte revolusjonen i Europa
Ambisjonene var skyhøye: De ville ikke bare bygge en helt ny by. De ville bygge et helt nytt samfunn – og et helt nytt menneske.
Året er 1919. Wien, som for få år siden var en av de sentrale byene i verden, slikket sårene etter det brutale nederlaget i 1. verdenskrig: Det voldsomme multi-etniske riket Østerrike-Ungarn var gått i oppløsning. Keiser Frans Josef, som hadde styrt landet siden 1848, var død. Men fortsatt strømmet soldater og andre fra hele det gamle keiserriket til metropolen med sin vakre Ringstrasse. Millionbyen lokket fortsatt mer enn de nye, fattige statene som oppsto. Men det var ingen jobb å få her heller. Det var ingen steder å bo. Fattigdommen og nøden var skrikende. Krigen hadde knekt ryggen på det østerrikske økonomien. Men kanskje verre for mange: Stoltheten.
Det var i dette klimaet, inspirert av sosialistiske ideer, Marx og Engels, men også av helt nye tanker om helse, likestilling, medbestemmelse, samfunnsøkonomi, skatt, arkitektur, psykologi og pedagogikk, at det sosialdemokratiske miljøet og partiet i Wien vegeterte. Raskt vokste de frem, før, under og etter 1. verdenskrig. Gjennombruddet kom under lokalvalget i Wien 4. mai 1919. For første gang stilte kvinner og alle menn med fulle rettigheter ved valgurnene. Sosialdemokratene gjorde rent bord med 54,5 prosent og fikk rent flertall. Opp på podiet steg hærføreren, Wiens nye røde borgermester, Jacob Reumann, og erklærte starten på et nytt samfunn.Revolusjonen kunne begynne. Med tankekraft, optimisme og nye ideer. Ikke våpen.
Det kommunale boligkomplekset Karl Marx Hof var en av de største bygningene i Wien da det sto ferdig i 1930.FOTO: WIENER WOHNEN
