Badebispen

– Ka eg ska` sei` i preika på påskedagen? Da vett eg ikkje ennå. Men eg trur i alle fall eg kjem til å sei`: «Jesus er stått opp, da gir håp! Sjå ut av vindauga, så ser du at da spire og gror!». Eg ser tegn på håp, skarrer Oslos biskop Kari Veiteberg stillferdig i telefonen, fortsatt med sin barndoms dialekt fra Stord i behold.

– For selv om vi har stengt kirkerommene nå i påsken, så er jo ikke gudstjenestene avlyst, fortsetter hun, i en lettere tone.

– Nå kan gudstjenestene strømmes på sosiale medier, som Facebook, og vi kan nå rett ut til alle de som sitter foran skjermene sine! Vi kan kommunisere direkte med folk, som kan sende likes og hjerter. Vi kan oppfordre dem til å tenne lys og til å synge med. Midt oppe i alt er jo dette veldig spennende, sier Veiteberg, som i år altså kommer til å holde sin 1. påskedagspreken via Facebook og kirkens nettsider.

– NRK kommer også til å ha gode sendinger i påsketiden fra kirker over hele landet. Og eg kjem nok til å både sjåast og høyrast, slår Veiteberg fast.

Les også: – I all fortvilelse satt jeg backstage og lurte på «hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?»

Håp, ja. Det trenger vi nå i pandemiens tid. «Håpet er ikke avlyst!» som det står på Den norske kirkes Facebook-sider, der det også oppfordres til at alle landets kirker i tida framover skal ringe med kirkeklokkene hver lørdag klokken 1700 som et tegn på håp. Det er for å minne om at nå er det helg, og selv om kirkerommene er stengt, så er kirka der. Og kanskje trenger Kari Veiteberg litt ekstra håp selv, hun som er biskop i en by som i øyeblikket omtales som selve episenteret for koronasmitte i Norge. Hun er som alle oss andre på vei inn i en underlig, dyster påskehøytid, der smitte- og dødstallene fortsatt øker dag for dag, der stadig flere koronasyke ligger på intensiven, og der det er strengt forbudt å reise på hytta. Kari Veiteberg, som mer enn noen annen har gitt uttrykk for at hun står for en åpen kirke, har i dagene etter 12. mars måttet stenge alle kirker i sitt folkerike bispedømme, som består av Oslo, Asker og Bærum. Hun, som pleier å gå korsvandring i Oslos gater hver eneste langfredag, må kanskje droppe det i år. Hun, som pleier å innlede påsken med å ta toget til hytteleiligheten på Ustaoset, kan jo ikke det heller nå.

– Ja, det skulle tatt seg ut! ler Veiteberg i telefonen.

– At biskopen i Oslo dro til fjells denne påsken! Nei, du, det går ikke.

En mild, men samtidig skøyeraktig latter risler gjennom telefonrøret. For ja, foreløpig foregår dette portrettintervjuet per telefon. På forhånd er vi blitt enige med biskopen om et smittevernfaglig kompromiss: Vi tar mesteparten av intervjuet på telefon, og så skal vi møtes seinere utendørs på Sørenga, der hun bor i en leilighet hun deler med mannen sin. Der ute ved sjøen skal vi ta bilde, og kanskje snakke litt til. (Selvsagt på minst en meters avstand).

– Dette må da bli den rareste påsken vi noensinne har opplevd etter krigen?

– Ja, og som kirke har vi som visjon å være nær, levende og tilgjengelig. Akkurat disse tingene blir jo utfordra når vi ikke lenger kan være fysisk nær, sier Veiteberg.

– Som alle samfunnsaktører må vi forholde oss til det bydelsoverlegen pålegger oss å gjøre for å unngå smittespredning, og vi må alle følge avstandsdirektivene. Så hvordan være kirke, å samtidig følge de reglene som til enhver tid er satt? Vi har stengt kirkerommene, vi har utsatt konfirmasjoner og fått restriksjoner på dåp, vielser og begravelser. Men det er et viktig poeng for oss at vi ikke skal stenge først. Vi stenger når vi blir pålagt å stenge, sier Veiteberg, som er litt trøtt i stemmen etter en lang dag med møter. Hun advarer oss på forhånd:

– Det blir mange møter nå, så jeg er nok litt kokt i hodet. Aldri har jeg sittet så mye i telefonen, som nå! Hverdagen i kirken har jo blitt snudd på hodet, og vi må planlegge og vi må ha beredskap. Så kanskje blir jeg litt stille innimellom. Det er fordi jeg må tenke litt på hva jeg skal si, sånn at jeg ikke bare sitter her og liksom assosierer helt fritt, og bare si ting som faller meg inn.

I grunnen er det mye man kan oppfatte bare per hørsel. Vi hører som sagt tydelig på dialekten at Kari Veiteberg er født og oppvokst på Stord helt sør i Hordaland. Vi kan kanskje ikke direkte høre at hun der vokste opp sammen med sine kristne foreldre, samt tre søstre, men det gjorde hun altså. Veiteberg er født i 1961 og er nest yngst i flokken.

Den eldste søsteren mener Kari alltid framsto som den «mest sannferdige og fornuftige og rettferdige» – og derfor var den som ikke greide å la være å sladre til foreldrene.

Søster nummer to husker den unge Kari som «sosial, snill, kreativ, ansvarleg» – og at hun skar mange grimaser, får vi vite på mail. «Morosam og sosial», konkluderer lillesøsteren. Karis fineste påskeminne fra hun var liten, var at foreldrene gjemte påskeegg med godteri i stua natt til påskemorgen. Når søstrene våknet, måtte de ut og lete.

På Stord og ellers i Sunnhordland sto den tunge bedehuskulturen sterkt, men Veiteberg pleier å presisere at familien gikk til gudstjeneste i den vanlige statskirka, og at hun opplevde sine egne foreldre som «friare» enn den vestlandske indremisjonen.

Da Kari kom gråtende hjem fra en indremisjonssamskipnadsleir fordi hun hadde fått vite at søsteren hennes nok ikke kom til himmelen, ville ikke moren sende henne dit mer.

Det var et politisk engasjert hjem, der det diskutert tema som målsak, avholdssak, kvinnesak, fredssak og internasjonal solidaritet. Også Kari Veiteberg har som voksen markert seg som feminist, opptatt av flyktninger, sosial rettferdighet og frigjøringsteologi, deltatt i Pride-arrangementer og forsvart ekteskap for likekjønnede. Dette har ikke gjort henne særlig populær i de mer konservative delene av Kristen-Norge.

Da det i september 2017 ble kjent at Kari Veiteberg skulle utnevnes til ny biskop i Oslo, tvitret Kristin Clemet i den liberale tankesmien Civita: «Vi har fått nok en politisk biskop. Erling Borgen er begeistret. Jeg føler bare enda større avstand til kirken».

Seinere har Veiteberg blant annet fått kritikk fra borgerlig side for at hun «hyllet» det kontroversielle teaterstykket «Ways of Seeing» som ble framført på Black Box.

– Er du en for politisk biskop? Kan det være at du virker mer splittende enn samlende?

– Hva er en politisk biskop? spør Veitberg.

– Er jeg mer politisk enn mine forgjengere? Jeg syns ikke det. Kirken må også stå for noe. Da kirken i sin tid ble en statskirke, fulgte det makt og posisjoner med, som ikke alltid har blitt brukt klokt. For meg er det naturlig å være kritisk til pengemakten, og at jeg vil fordele verdens goder jevnt og rettferdig. Er det politisk å arbeide for at lesbiske og homofile skal få jobbe i kirken? For meg er det sant evangelisk. Arbeide for flyktninger? Jesus var jo selv flyktning! Men jeg syns det er utfordrende å være biskop i en by som Oslo, hvor det er så stor forskjell på fattig og rik, sier biskopen.

Foreldrene hennes, som nå har gått bort, tilhørte begge krigsgenerasjonen. Faren vokste opp i Veiteberg i Jølster og var 22 år da krigen kom til Norge i 1940. Moren kom fra Hol i Hallingdal og var en ung tenåring på 14. Kari Veiteberg og søstrene er derfor vokst opp med mange fortellinger om krigen.

– De fortalte om matrasjoneringen, om at morfaren min ble arrestert og onkel satt på Grini, og om hvordan de opplevde den utrolig store gleden i det å få lov til å feire 17. mai for første gang etter krigen, sier Veiteberg.

– I år kan kanskje 17. mai-feiringen også bli avlyst, for første gang etter krigen?

– Det vet vi jo ikke ennå. Men jeg er sikker på at vi finner en måte å feire på likevel. Vi har jo sosiale medier, og tenk om vi alle pynta oss og gikk ut på balkongene våre, med flagg og ballonger og det hele? Det kan jo bli en 17. mai vi alltid kommer til å huske, tror Veiteberg, som legger til:

– Det er så mye man kan finne på. Vi må bare tenke på en annen måte, det trenger ikke bli stille i byen vår! Vi kan synge, og ... Kanskje jeg kan ta meg en tur opp på takterrassen og sende ut noen papirfly? tenker biskopen høyt.

Det er kanskje ikke så ofte at biskoper vurderer å sende papirfly fra takterrasser. Eller at de sier i avisintervjuer at de alltid har vært glad i musikken til den gamle rockeren Nick Cave. Veiteberg har også gitt uttrykk for en forkjærlighet for Annie Lennox, Aretha Franklin, Ingrid Olava og Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars. Hun har også sagt at hun egentlig ikke planla å bli teolog da hun var liten. Hun ville bli arkitekt, og faren hennes hadde ordnet Bonytt-abonnement og ferdighus-kataloger til henne fra hun var 13. Men da hun først tok spranget inn i teologien som ung student, visste hun at hun hadde valgt riktig. Så interessert ble hun i teologien som fag, at hun gikk videre til å ta doktorgrad, noe hun er alene om i det nåværende bispekollegiet. «Kunsten å holde en gudstjeneste», het avhandlingen hennes. Fortsatt er det å feire gudstjenester og forkynne en av de store gledene hennes ved yrket. Kanskje hjelper det også litt at hun også har studert teatervitenskap, og er opptatt av formidling.

– Jeg er opptatt av hva slags ord vi bruker. For meg er ordene minst like viktige som melodien i en salme, for eksempel, sier Veiteberg, som har to salmer som sine favoritter: Påskesalmen «Deg være ære» og svenske «Bred dina vida vingar».

– Da jeg var gateprest på Tøyen, hadde vi nattgudstjeneste i påsken. Midt på natten gikk vi ut og sang «Deg være ære» så det ljomet i de stille gatene, forteller Veiteberg, som også har sterke minner knyttet til «Bred dina vida vingar». En periode ringte hun en kvinne hun hadde møtt i gatemiljøet om kveldene, og sang den for henne i telefonen.

– Hun tok sitt eget liv for noen år siden. Jeg tenker ofte på henne, som syns salmen ga slik lindring. For meg er det et så godt gudsbilde, med Jesus som en slags hønemor som brer sine vinger rundt deg, sier Veiteberg, som iblant savner rollen som bymisjonsprest i Oslo. Det var hun tross alt i til sammen nærmere 15 år.

Det er nok mye gateprest igjen i henne, selv etter to og et halvt år som biskop i Oslo. Hun var veldig stolt da hun i vinter fikk åpnet Paulus kirke på Grünerløkka for å «tilby folk ro og ly nattetid», og minst like skuffet da hun nylig måtte stenge på grunn av koronautbruddet. For selv om hun gjerne vil snakke om håp, innrømmer Veiteberg at hun har møtt på mye motløshet, frykt og uro disse siste ukene.

– Ja, jeg møter en del som er redde nå, sier hun.

– Jeg åpna jo Paulus kirke i vinter for å trygge liv og helse i påvente av at det offentlige kom med et permanent tilbud. Fra 9. februar til 12. mars var det 2176 sovedøgn i kirken. I tillegg var det flere hundre som var innom, tente lys, ba eller bare var nysgjerrige. Koronaen var grunnen til at vi stengte 13. mars. En god del fattige tilreisende fikk hjelp av Oslo kommune med transport hjem, men det finnes fortsatt mennesker der ute, fattige, rusavhengige, folk som mangler nettverk. Det er de jeg er veldig bekymra for nå. Jeg tror ikke de nødvendigvis dør av korona, men de kan dø av at de åpne dørene som holdt dem i live, nå er stengt.

Hun blir stille i telefonen. Så livner hun til:

– Kirkens Bymisjon har i alle fall et rullerende suppekjøkken i sving. De gir folk næringsrik varm suppe. Det gjør meg glad og håpefull.

– Hvordan skal man egentlig bevare håpet i tider som dette? Nyhetene er skumle, hverdagen er snudd på hodet, mange blir syke... ?

– Det er ikke lett. Men det er viktig at vi kan snakke om det, at vi kan ringe rundt og si: «Jeg tenker på deg» og: «Dette kommer ikke til å vare evig». For det gjør ikke det.

– Står det noe i Bibelen om pandemier? Det er nesten noe bibelsk over alt det vi opplever nå?

– Hvis du definerer «bibelsk» som «noe som skaker deg helt eksistensielt», helt inn i marg og bein, så ja, det er noe bibelsk over denne situasjonen vi er i. Folk får føle på redselen og ensomheten, vi blir hudløse og sårbare. Mange av Bibelens tekster er skrevet ut fra fortellinger om uår, nød, pest, plager, sorg og landekriser. På Jesu tid kunne man ikke alltid være sikker på å våkne opp i live dagen etter. Mange av tekstene er skrevet ut fra erfaringer som mennesker en gang har hatt, og som kan si noe til oss i dag, mener biskopen.

– Du tror ikke pandemien er bare Guds måte å si til menneskene: «Ok, husk at det fortsatt er jeg som er sjefen?»

– Nei. Dette viruset er rett og slett bare vondt, og er ingen «gave» fra Gud. Det er viktig for meg å si: Det er ingen mening med dette. Det er ingen mening i den lidelsen vi ser nå på grunn av viruset, det er ingen mening i at barn sitter fast i flyktningleiren Moria. Men det jeg da kjenner, er at det kristne håpet holder meg oppe i disse tider. I påsken blir kirken værende i mørket tre dager, men midt i mørket rundt oss, trosser kirken dødskreftene og feirer oppstandelsen, og jeg og mange vil synge påskemorgen: «Lyset fyller haven, se en engel kom, åpent den stengte graven, Jesu grav er tom!» Det er også en veldig fin linje fra Bibelen som er slik: «Kjærligheten er sterk som døden. Veldige vann slukker ikke kjærligheten, elver skyller den ikke bort».

Amen, får vi nesten lyst til å si, i det vi legger på.

– Men er det ikke selveste biskopen, da?! sier plutselig en mann som kommer forbi oss der vi står på Sørengkaia og tar bilder av Kari Veiteberg. For der står hun faktisk, rett foran oss i egen person, hun er ikke lenger bare en skarrende stemme i telefonen. Hun har røde kinn og er kledd i vindtett jakke etter en frisk tur i den kalde vinden her nede ved sjøen, krøllene stikker fram under lua.

– Vi er faktisk nesten naboer, sier hun til den forbipasserende mannen, som etter en liten prat går videre langs den nesten folketomme promenaden. Restaurantene på brygga er mørklagte og stengte nå, bare en og annen turgåer sitter i trappa nede ved sjøbadet.

Kari Veiteberg smiler bredt til fotografen, og spøker med at hun kanskje ikke skal strekke armene for langt opp langs veggen, «det blir kanskje litt sånn Jesus-aktig på korset». Til venstre har hun den knallblå Oslofjorden, som virker beroligende på ei kystjente fra Stord, og til høyre står blokka hennes, der hun har bodd siden 2016. Der deler hun leilighet med ektemannen, som også er teolog. De møttes da de begge studerte. Første gang hun så ham, sto han av en eller annen grunn midt i Universitetgata med en bukett tulipaner i hendene. De giftet seg i 1988, da hun var 27 år. To år senere kom sønnen, som i dag er utdannet klassisk sanger (men nå uten oppdrag på grunn av koronakrisen). Tre år senere kom datteren, som nå er student ved forfatterstudiet i Bø. Datteren kommer av og til innom på besøk, og da hender det hun blir med moren for å ta et forfriskende morgenbad i sjøen. Biskopen bader nemlig mye, sommer som vinter, i prinsippet en gang i uka.

– Vanligvis tar jeg et morgenbad i sjøen på lørdager, for da har jeg god tid til å ta en lang, varm dusj etterpå. Men nå, etter dette med koronaen, har jeg ikke gjort det. Enten har jeg hatt det for travelt, eller så er det om jeg har blitt mer forsiktig. Men en dag ska` eg hoppa uti igjen!

Les også: Skuespiller Viktoria Winge om zombier, rock, korona og fotografi

Fem favoritter

Musikk: Det siste året:  Rhiannon Giddens, og Frida Hyvönens «Kvinnor och barn»Film:  Minst en gang i året ser jeg Pier Paolo Pasolinis «Matteusevangeliet» (1964).
Bok:  Noveller, som de av Ingvild H. Rishøi.
Mat:  Torsk og skrei.
Sted:  Hallingskarvet og Kinn.

Fakta om Kari Veiteberg

- Født 4. februar 1961 på Stord i Vestland fylke. Oppvokst samme sted med foreldre og tre søstre.

- I dag bosatt på Sørenga i Oslo med ektemannen. To voksne barn, en sønn og en datter.

- Ordinert til prest i Nidarosdomen i 1992. Har doktorgrad i teologi ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Har også studert teatervitenskap.

- Tidligere gateprest og bymisjonsprest i Bergen og ved Tøyenkirken i Oslo (2000- 2009 og 2013 -2017). Hun har også arbeidet som kapellan i Nidaros, faglærer og stipendiat ved UiO og har vært vikarprest i Gildeskål i Sør-Hålogaland.

- Ble innsatt som Oslos første kvinnelige biskop 17. desember 2017.

- Møter for første gang en påske der kirken er stengt på grunn av koronakrisen.