Sier nei til høyhus: – Å etterape andre storbyer er veldig passé

Høyhus er omstridt blant Oslos befolkning. Flere høyhusprosjekter i Oslo, blant annet KLP Eiendoms planlagte høyhus ved Postens brevsenter og Bane NOR Eiendoms planlagte høyhus ved Oslo S er blitt stanset av Plan- og bygningsetaten og Byantikvaren, ifølge nettstedet Estate nyheter.

Å bygge i høyden blir løftet fram som miljø- og arealbesparende, men flere har likevel ytret seg sterkt imot at Oslo skal få såkalte skyskrapere.

«Høyhus i Oslo er provinsielt og harry» skrev arkitekt Tor Austigard i et debattinnlegg i Dagsavisen i fjor. Han får medhold av sosialantropolog Celine Motzfeldt Loades som jobber som seniorforsker ved By- og regionsforskningsinstituttet på OsloMet. Hun mistenker at nordmenn har et aldri så lite mindreverdighetskompleks, som gjør at vi bruker nyrikdommen på å prøve ligne på det vi ser ute i den store verden.

Jeg mener det ville være mye bedre å bygge videre på våre egne, gode kvaliteter.

—  Celine Motzfeldt Loades

– Personlig syns jeg det å skulle etterape andre storbyer er veldig passé. Hvorfor skal Oslos byutvikling konnotere en slags modernitet som vi ikke har tradisjon for og som heller ikke er bærekraftig? Jeg mener det ville være mye bedre å bygge videre på våre egne, gode kvaliteter – den blågrønne strukturen vi har her i Oslo med fjorden, marka og det klassiske bysentrum og byens varierte småhusområder. Disse er mer integrert i terrenget enn en helt ny skog av høyhus vil være.

Udemokratisk

Celine Loades synes kommunens høyhusstrategi i svært liten grad reflekterer hva Oslos egne innbyggerne egentlig ønsker, og savner en mer demokratisk medvirkning i de store byggeprosessene.

– Veldig mange mener at det foregår en demokratisk overstyring med revisjonen av høyhusplanen i Oslo, der borgerne ikke blir lyttet til. Det er kommet inn veldig mange politiske innspill fra fageksperter, forskere, organisasjoner og Oslo-borgere som taler imot anleggelsen av høyhus. Disse viser til tungtveiende argumenter for hvorfor høyhus verken er miljømessig, økonomisk eller sosialt bærekraftig. Lite har hittil tydet på at de blir hørt, sier Celine Motzfeldt Loades til Dagsavisen.

Hun synes miljø- og bærekraftsargumentet kun tar hensyn til samferdsel og knutepunkt-tanken.

– Her mener jeg at det eksisterer mange feiloppfatninger om miljø- og klimagevinstene forbundet med å anlegge høyhus. Høyhus blir ofte fremstilt som bærekraftige med tanke på at de er arealbesparende, og bidrar til et redusert transportbehov og dermed reduserte klimautslipp.

Men høyhuskonstruksjoner er ofte laget av lite bærekraftige materialer som betong, er vanskelige å vedlikeholde og dårlig egnet for å rehabiliteres og modifiseres over tid, fremholder Loades.

– Internasjonal forskning dokumenterer at høyhus faktisk bidrar til større klimautslipp enn typisk europeisk tett-lav kvartalsbebyggelse. Bygg- og anleggsbransjen bidrar til rundt 15 prosent av klimautslippene i Norge og da er det vesentlig å vurdere bærekraften av nybygg i et livsløpsperspektiv. Det er viktig at vi i langt større grad bevarer etablert bebyggelse, og heller legger opp til ombygg, påbygg og energieffektivisering av disse, sier Celine Motzfeldt Loades.

[ Oslo bystyre har vedtatt en ny høyhusstrategi som åpner for bygg på opptil 125 meter i hovedstaden.  ]

Loades mener at det er mange gode argumenter for å lage en tett-lav, kompakt by i form av at man ikke skal bidra til urban spredning.

– Byutviklingen må legge til rette for arealnøytralitet og det er derfor viktig at vi ikke bygger ut i Oslomarka, at vi beskytter verdifulle naturområder og matjord. Men byfortettingen bør foregå på en langt mer områdesensitiv måte som tar større hensyn til byens arkitektoniske særpreg, som fremmer trivsel, gode bomiljøer og som ikke bidrar til nedbygging av verdifull bynatur. Høyhus bidrar ikke til gode bymessige kvaliteter.

Mer variert

Et skrikende behov for flere boliger i Oslo gjør at både politikere og utbyggere nå ønsker å bygge høyt. Motzfeldt Loades tror ikke det er nødvendig.

– Oslo har fortsatt en god del restareal i form av såkalte grå områder, det man på engelsk kaller brownfields: områder med transformasjonspotensial hvor det tidligere har vært industri, steder hvor man ikke må bygge ned naturen eller rive eksisterende bomiljøer for å skulle bygge nytt. Men det er viktig at kommunen tar grep og ikke lar utbyggere fortsette med den uheldige bit-for-bit-utbyggingen av byen som vi har sett de siste tiårene. Denne prosessen har bidratt til en kraftig nedbygging av bynaturen og har ødelagt velfungerende og arkitektonisk varierte bomiljøer, sier Motzfeldt Loades.

Vi må begynne å lage mye mer varierte bomiljøer

—  Celine Motzfeldt Loades

Loades mener at en mer helhetlig områdeplanlegging er nødvendig.

– Vi må begynne å lage mye mer varierte bomiljøer, med townhouses, rekkehus, flermannsboliger, småhus og leiligheter, ikke bare store blokkomplekser der alt er nær identisk og karakterløst. Dette vil være gode tiltak for å skape mer demografisk og sosioøkonomisk blandede bomiljøer, sier hun.

Viktig lærdom

Professor Rolf Bohne ved NTNU har tidligere uttalt til Dagsavisen at små leiligheter i høyere hus lenge var framtidens grønne visjon, men at har pandemien gitt ny lærdom som sier at det ikke er så bra for folks helse. Celine Motzfeldt Loades er enig i at trivsel og helse i gode bomiljøer er vel så viktig som samferdsel når vi snakker om miljøgevinst i byutviklingen.

– Ja, det å fremme trivsel og folkehelse, og bidra til varierte sosioøkonomiske nabolag som har muligheten til å være bærekraftige er også miljøtiltak. Og der lykkes vi ikke med høyhus, sier hun.

– Forskning viser at man kan oppnå en høyere tetthet gjennom å bygge lav kvartalsstruktur, slik som vi finner på Frogner og Grünerløkka, med bygårder på mellom tre til fem etasjer. Internasjonal forskning viser at det er faktisk i tradisjonelle byområder med kvartalsstruktur, som i Paris og London, hvor en finner de høyeste bytettheter, målt i kvadratmeter bygg per gitt byareal og ikke i verdens skyskraperbyer. Med all bygging må man oppfylle strenge krav til lys og luft, slik at når man lager høyhus, så må man ofte kompensere med store, åpne områder rundt bygningene for å oppnå disse kravene. Dermed er de ikke mer plassbesparende, sier Loades.

– Grøntområdene rundt høyhus gir veldig liten gevinst i form av biologisk mangfold og heller ikke form av gode og gode miljøer. For områdene rundt høyhus er ofte tak til undergrunnsparkeringshus, og da får vi kun et tynt lag «pynt» på toppen med gress og dårlige vekstforhold. Slike områder bidrar i liten grad til biologisk mangfold, sier hun, og hevder den gamle kvartalsstrukturen vi kjenner i Oslo gir bedre bomiljøer, spesielt for enslige og for barn.

– Denne typen arkitektur har ofte inne-hager eller såkalte bakgårder mellom husene som er fine, trygge lekeområder for barn, og sosiale møteplasser for alle. Det er trivselsskapende plasser som beboerne får et eierskap og en relasjon til på en helt annen måte enn en gressplen som ligger utenfor en et høyhus. Og om vi har lært noe av pandemien, så er det hvor skadelig det kan være å føle seg isolert i trange leiligheter. Forskning viser at folk som bor høyt oppe i etasjene bruker uteområdene minst, så her er det også en folkehelseproblematikk å ta hensyn til, sier Celine Motzfeldt Loades.

[ – Jeg blir psykisk dårlig av å vente på svar på søknaden om uføretrygd. ]

Lys som klassemarkør

I et høyhus er det mye lys i leiligheter og lokaler som ligger på toppen, men minst i de som ligger lavest ned. Og i de aller fleste tilfeller er leilighetene på toppen dyrere. Motzfeldt Loades mener det er ett av de aller viktigste motargumentene mot høyhus i vårt nordlige klima.

– Ja, jeg mener privatisering av lys som fellesgode i byrommet er en udemokratisk tanke, sier hun.

– På bakkeplan avgir høyhus mye skygge. Jeg har lest at et hus på 90 meter kaster en skygge på ca. 1,5 kilometer i november, og i desember enda lengre. Og i Norge er det mørkt i ganske mange måneder av året. Da mener jeg det er katastrofalt å bygge høyhus, sier hun.

Misforstått modernitet

Motzfeldt Loades tror nordmenns fascinasjon for høyhus henger sammen med en provinsiell drøm om å være en verdensby à la New York.

– Det er en tydelig maktsymbolikk i de høye mastodontene, som reflekterer et ønske om å fremstå som en verdensmetropol. Men, urbanitet er jo mye mer enn det, i tillegg til arkitektonisk utforming handler det også om kulturelt og historisk mangfold, samspillet mellom lokalt forankrede tradisjoner, samtidens endringsprosesser, og ikke minst om menneskene som bor i byen, sier Celine Motzfeldt Loades.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Les flere temasaker