Vennegjeng på køyter i Frognerkilen i 1909. FOTO: UKJENT/OSLO MUSEUM

Vintersport à la Labben

Det var ikke rare sportsutstyret gutta på Grønland hadde, men de bedrev både ski- og skøytesport. I tillegg til isbading.

Oslo

Unga på Grønland hadde ingen skøytebane, de gikk på isen i Vattlandselva: «Når isen holdt, var det fint, og når den ikke holdt, blei det bad og springmarsj hjem. (…) Det gjaldt å hoppe fra isflak til isflak uten å få et gratis bad. Det var noe ta det moro’este vi hadde. Men vi var ikke dummere enn at hver ta vårs alltid hadde ei hyssing på seg. Og vi ramla uti etter tur, og vi dro hverandre opp. Det var jo ikke langt hjemmentifra så det var fort gjort å skifte.»

Når anledninga bød seg, gikk de også på skøyter i gatene eller på Vahls plass: «Men der var det knudrete is og dårlige greier. Stadig måtte vi på brannvakta og slipe.»

BAKGRUNN: Dette er Harald «Labben» Herlufsen

Snabelskøyter

De første skøytene Labben fikk, var et par snabelskøyter. Reimer kosta 25 eller 50 øre, så det var ikke aktuelt. Labben bandt i stedet skøytene fast med hyssing: «Hyssingen var all right den, for så vidt, når vi bare stramma til med pinner for å få skøyta til å sitte.»

Unga hoppa også på skøyter i «Grønlandsbakken» (enten Enerhaugkleiva eller Borggata): «Det var ikke godt å stå, så vi seila på magan ut på Grønland. Vi hadde to gutter til å stå der nederst og si fra når det var klart, akkurat som i Holmenkollbakken.»

Enkelte hadde bedre utstyr enn andre: «Det var noen av gutta som hadde rike foreldre og de skaffa seg noen lengdeløpsskøyter som vi kalte blekkspann. De var festa med reimer og hadde støtte bak til hælen. De kosta 12 kroner, så de var langt bortafor mine muligheter.»

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Lappe og lime

Hvordan det nå enn gikk til, ble Labben den lykkelige eier av et par skruskøyter: «De var ikke av det slaget, som har støvel’n kronisk bolta til skøyta. Nei, du måtte skru dem av og på hver gang, ved hjelp av en nøkkel. Du stramma tel over hælen og stramma tel over sålen.»

Disse skøytene sleit voldsomt på fottøyet: «Det var mye kjeft å få av fatter de vintrene. Enten ble sålen røska av eller hælen, og fatter måtte lappe og lime og sy med bekkatråd.»

LES OGSÅ: «Vattlandsguttas» elv

Labben ønska seg også ski, men måtte lenge nøye seg med et par «tønnestaver», i likhet med de fleste andre: «Tønnestavene var fra 200 liters tønner og slettes ikke så dumme, bortsett fra at du kun’kke se forskjell på foran og bak. Vi spikra fast noen taustumper til tåbindinger, men skia datt av fort vekk og alltid når du hoppa.»

Se minidokumentar med «Grønlandsbakken» her! (NRK)

Furuplanker

Et par ordentlige furuski uten bindinger kosta fra 2,50 til 4,50, men langt om lenge klarte Labben å mase seg til nye ski: «Hvor mye fatter ga for de skia jeg fikk, veit jeg ikke, men det var et par breie furuplanker og så tunge at det var så vidt jeg orka å løfte’rem. Dem hadde spanskrørsbindinger og det var all right. Men etter hvert var det en og annen av gutta som fikk seg utstyr helt opp til Huitfeldtsbindinger, det var mest unga til dem som hadde fast arbe’.»

Unga gikk på ski på løkka der politihuset står i dag. De hoppa også på Ola Narr og dro på langtur inn i Østmarka. Kjelke akte de i Grønlandsbakken. Det hendte de ikke klarte å bremse og akte tvers over Grønlandsleiret og inn i ruta til en ost- og delikatesseforretning. «Der innafor lå det ost og postei og røket laks, ting som vi ikke hadde råd til å kjøpe, men jeg vet om dem som handla der.»

LES OGSÅ: Harald feiret jul i skogen i 30 år: – Ribbe var det iallfall ikke

- Ikke ak i støkker ruta mi

Når butikkeieren, som bodde i 2. etasje i samme gård, hørte at det smalt, kom han ned og spikra bord foran vinduet: «Vi trøsta vårs med at han fikk det igjen på assuransen. Men han satte opp en lapp og han snakka til vårs. ’Ikke ak i støkker ruta mi ’a gutter,’ sa’n, ’for snart vil ikke assuransen betale mer.’ (…) Og en dag sa assuransen stopp, og Jespersen måtte sette en grov netting foran ruta si. Så glatt var det om vinter’n under 1. verdenskrig.»

Det hendte også at unga fikk lånt en hesteslede, som de tok draga av og bandt tjukke tau på i stedet. Da la de i vei oppover Kongsveien til Jomfrubråten: «Derfra var det neroverbakke i ett strekk. Vi satte vårs på, tre gutter og tre jenter. De to bakerste gutta hadde hver sin bambusstang til å styre. Å, for en fart! På isføre! Vi stoppa ikke føre vi kom over brua nere ved Konows gate. Det var ingen biler. Og det ridende polti fikk jo ikke tak i vårs når vi kom i 70–80 kilometers fart nerover med den slean. Du kan si at det var freske jenter, men jentene i Mandalsgata de var ikke noe annerledes enn gutta, de. Likavæl var det rart det gikk bra, gett.»

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!