Hvem: Marianne Borgen (69).
Hva: Ordfører i Oslo.
Som ordfører i Oslo er Marianne Borgen (SV) vant med å ha folk rundt seg hele tiden og vært mye rundt i byen. Men det siste året har det vært merkelig stille. Men i mangel på fysiske møter, har hun blitt god på å lage videohilsener og «møtt» folk på Teams. Det har blitt over 100 videohilsener i koronaåret, til fjern og nær.
– Har det vært et tungt år for ordføreren?
– Det har vært et veldig annerledes år. Oslo bystyre har ikke møtt hverandre siden februar i fjor, og all kontakt har foregått digitalt. Rådhuset har vært stengt, og vi har ikke hatt noen større arrangementer der. Rådhuset er en møteplass og en viktig arena i mange folks liv, med blant annet konfirmasjoner, vitnemålsutdelinger, fredsprisutdeling og store jubileer.
[ Ett år med korona: Tore Steen (70) var smittevernoverlege da Oslo ble nedstengt ]
– Så ordførerens bunad har blitt spist av møll i skapet?
– Heldigvis har vi hatt vielser i Rådhuset, noe som er viktig juridisk, i tillegg til kjærligheten. Vielser er en hyggelig begivenhet, og da har jeg heldigvis fått brukt bunaden.
Det har vært et veldig annerledes år.
— Marianne Borgen
– Hva var det første du gjorde etter at du fikk vite at Norge stengte ned?
– Det første som var viktig for meg var å sørge for at demokratiet fungerte, og at alle folkevalgte organer kunne gjøre jobbe sin. Vi fikk raskt satt opp gode tekniske løsninger, slik at alle møter kunne fortsette som tidligere. V i hadde fra før av løsninger som papirløse bystyremøter, og alle representantene var utstyrt med iPader fra før av. Vi fikk også raskt rigget et system for avstemninger, og jeg må rose Oslos politikere for evnen til å omstille seg. Men det har vært krevende å ikke kunne møte fysisk.
[ Ordfører Marianne Borgen om Tøyenløftet ]
– Hvordan er det å oppleve et nærmest folketomt Oslo?
– Det er trist. Jeg har noen dager hvor jeg er på kontoret i Rådhuset, og jeg er omtrent alene i hele bygget de dagene jeg er her. Jeg tenkte på det da jeg gikk gjennom byen til Rådhuset i dag tidlig. Det var nesten ingen å se. Jeg savner alle by-lydene av klirrende glass på restauranter og kafeer. Lyden av glade mennesker som prater og ler. Det å kunne se mennesker hilse på hverandre, stå sammen og ha det trivelig. Jeg savner alt det klassiske som hører en by til. Samtidig er jeg utrolig stolt av det samholdet Oslos befolkning har vist, og hvordan mange frivillige har jobbet for å trygghet, skape samhold og fellesskap i en tid hvor vi har måttet holde avstand.
– Hva tenker du om vaksinetempoet i Oslo?
– Det er synd det ikke har gått fortere. Vi har fått bitte litt flere doser etter at strategien ble lagt om, men det monner ikke mye. Vi er klare for å kunne vaksinere 110.000 mennesker i uka, men så lenge vi ikke får vaksiner, så går det sakte.
[ Ett år med korona: – Vi satt der og var målløse og skjønte ikke helt hva som skjedde ]
– Vi nærmer oss 17. mai. Blir det noe feiring i år?
– Om det bli noe stort 17. mai tog som vi er vant med er dessverre lite trolig. I et normalt år er det 30.000 barn i toget, og over 100.000 som følger barnetoget fra Karl Johan. Men 17-mai komiteen jobber nå med ulike programforslag. Alt kommer an på smittesituasjonen i Oslo, og fortsatt er det et stykke fram til mai. Vi er også i nær dialog med slottet, og kongefamiliens deltakelse. Det som er sikkert er at vi må feire 17 mai i byen vår, om enn litt annerledes. 17 mai er barnas og ungdommens dag, og det bør den være også i 2021.
– Hva er det rareste du har gjort i frykt for smitte?
– Jeg har vel ikke gjort noe spesielt. De første månedene hadde jeg ingen fysisk kontakt med barnebarna, og det var rart og sårt. Kontakten ble digital, og jeg leste eventyr for dem på FaceTime. Selv er jeg nøye med å holde avstand, bære munnbind, og jeg vasker og spriter hendene hele tiden. Mitt eget smittevern er strengt.
[ Marianne Borgen: – Vær nær uten å være fysisk nær ]
– Hva er det flaueste du har opplevd på Teams/videomøte?
– Vi har hatt veldig mange møter på Teams, men de store flausene har uteblitt. Men det har vært noen hyggelig og pussige episoder. Det har gått mer på at vi har sett mer hårtuster enn ansikter, at noen har glemt at de har kameraet på, at vi har glemt å sette på mikrofonen når vi skal snakke. Selv har jeg snakket i vei, og så blitt gjort oppmerksom på at ingen hører meg, og det har hendt at jeg har hoppet over noen som har bedt om ordet. Men stort sett har det gått bra, og alle er flinke til å hjelpe til om noen sliter med teknikken.
– Har du vært redd for å bli smittet selv?
– Personlig har jeg ikke hatt angst for å bli smittet. Jeg har vært mer redd for andre, som våre beboere på sykehjem. Jeg er redd for hva nedstengingen av tilbud for barn og unge gjør med dem, og den psykiske helsen. Jeg er redd for alle de barna som opplever vold, overgrep og omsorgssvikt og som ikke nå får hjelp. Jeg har selv sitte noen netter på Kirkens SOS og tatt imot samtaler fra unge med selvmordstanker. Det har gjort sterkt inntrykk. Og jeg har folk i nær familie som har kreft, og jeg er redd for at de skal bli smittet.
[ Ett år med korona: – Det er et uhyggelig bakteppe som gjør det behagelig å jobbe ]
– Hva er du mest lei av?
– Jeg er mest lei av å sitte på Teams, og ikke kunne møte mennesker fysisk og være sosial. Ta folk i hånden og kunne gi dem en klem.
– Hvordan blir Norge etter koronaen?
– Den store arbeidsledigheten vi nå ser, og den store belastningen nedstengningene har hatt særlig for barn og ungdom bekymrer meg. Derfor må vi framover styrke tilbudene for barn og unge, som har betalt en høy pris under koronaen. Vi må også jobbe for å utjevne de økende forskjellene som koronaen har skapt.
[ Ett år med korona: Han har ledet Norges største sykehus digitalt ]
