Nyheter

Ett år med korona: – Vi satt der og var målløse og skjønte ikke helt hva som skjedde

Ingun Øyo Egeland har drevet Pizza Da Mimmo på Frogner siden 1992. For et år siden satt hun og planla vaktplanen for neste måned, da beskjeden om at Norge stengte ned kom.

Hvem: Ingun Øyo Egeland (60)

Hva: Daglig leder og eier av Pizza da Mimmo på Frogner, siden 1992.

Hun er en av dem som kjemper for at livsverket og arbeidsplassen skal få overleve. Under pandemien har hun pusset opp, feiret 60 år i hagen og vært på sitt første internettmøte – som den eneste iført partyhat.

– Hva var det første du gjorde etter at du fikk vite at Norge stengte ned?

– Jeg fikk vite beskjeden da jeg satt med de ansatte for å planlegge vaktplanen for april. Vi satt der og var målløse og skjønte ikke helt hva som skjedde. Vi bestemte oss for å bare avtale vakter og se hva som skjedde. Vi holdt åpent i tre dager før vi måtte stenge ned. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte i karantene fordi jeg hadde vært i en middag der noen hadde blitt smittet. Jeg var på jobb og løp ned til kokken som vasket ned kjøkkenet, og ba han komme seg ut. Han prøvde å si at han måtte vaske ferdig, men jeg sa bare at han ikke måtte røre noe mer og komme seg hjem. Det var en grå dag.

– Hvordan var de neste ukene?

Den første uken satt jeg mer permitteringssøknader, og den andre uken hentet jeg datteren min og så pusset vi opp restauranten. Vi pyntet med masse blomster og planter utenfor. Jeg måtte gjøre noe. Så begynte vi med take away, den første gjesten var en eldre dame som kom med tulipaner som takk. Hun var så takknemlig for å kunne bestille take away igjen, og få tilbake følelse av noe normalt. Men vi var veldig redde hele tiden for å gjøre noe feil smittevernmessig. Jeg var redd for å utsette folk for fare, så jeg var veldig nøye.

Jeg ble lurt av min datter til å stille med partyhatt og drikke vin. Jeg var alene om den partyhatten.

—  Ingun Øyo Egeland, eier og daglig leder av Pizza Da Mimmo.

– Hva er det rareste du har gjort i frykt for smitte?

– Spriting av hender og alt som sprites kan har vi tatt på ramme alvor. Verst gikk det utover langbordet som ble dynket av sprit. Det gikk helt i oppløsning og måtte slipes helt ned.

– Hadde du noen sosiale sammenkomster utendørs da?

– Jeg hadde planlagt stor 60-års afterskiparty på fjellet i påsken. Vi endte opp med de «lovlige» fem på verandaen, med fullt smittevern, påskepynt og et bord ved hekken der naboer kunne forsyne seg og delta på flere meters avstand. Flere utendørsfeiringer fulgte, og totalt ble det en storstilt feiring. Med litt kreativitet kan du få til mange morsomme løsninger og føle at du lever opp imot normalt. Det har vært min drivkraft i det hele.

– Hva er det flaueste du har gjort på Teams/videomøte?

– Da jeg skulle delta på mitt første «klubbmøte» med noen venninner, ble jeg lurt av min datter til å stille med partyhatt og drikke vin. Jeg var alene om den partyhatten.

– Du har stått i fare for å miste restauranten din. Hva skulle du ønske var blitt gjort annerledes fra politikernes side?

– I desember i fjor måtte jeg skrive et debattinnlegg i Aftenposten om at det ikke gikk lenger. Det var ikke mulig å overleve. Jeg var veldig skuffet over myndighetene, og ville forklare at vi som står bak småstedene har mye historie, som forsvinner om vi legges ned. Det er vanskelig å kritisere å si hva de burde gjort annerledes, men kompensasjonsordningene har ikke dekket nok. Det snakkes så fint om kompensasjonsordningene, men det er utrolig lite man sitter igjen med til slutt. Det er viktig at myndighetene ser på resultat og ikke bare omsetning Jeg har betalt lønninger så langt det går til mine ansatte, i stedet for å sende alle ut på permittering. Jeg har brukt opp av min egen egenkapital som vi har spart opp. Jeg lurer på hvorfor noen næringer får mer støtte en andre, og hvorfor skjenkebevillingen er helt bakerst i køen over forbud som skal løftes opp. Vi er mange som jobber i denne bransjen som er avhengige av den.

– Hva er du mest lei av?

– Jeg er lei av at vi ikke har noe forutsigbarhet. Det er det verste. Vi kan ikke planlegge eller bestemme oss for å stenge ned helt. Det er desidert det verste. Hvor langt skal vi la det gå, lurer jeg på. Hvor mye skal vi tape? Vi må vel satse på disse vaksinene da. Men jeg har hele tiden trodd at – til sommerferien blir det bedre – til jul blir det bedre. Nå må jeg innrømme at jeg ikke er så optimistisk lenger.

– Men jeg husker fortsatt hvordan det var da det åpnet opp en gang rundt mai i fjor. Sola skinte og det var jo som 17. mai i flere uker. Det var jo helt vilt. Folk sto i kø overalt! Jeg har aldri sett lignende. Det var ikke bare i hverdagen, det var hver dag – på mandager til og med. Jeg ser jo for meg at det kan skje igjen. Vi har jo masse feiringer å ta igjen – så mange jubiler og bryllup og alt som er. Det er masse herlig som ligger og venter i kø nå.