Da Oslo hadde sin egen festdag

Av Johanne Bergkvist

Reisetrafikkforeningen arrangerte fra 1933 Oslodagen som ble omtalt som «Forsterket propaganda for Oslo som turistby». Det ble flagget i byens farger blått og sølv. Middelskoleelever med grå og blå luer solgte Oslo-merker og det ble avholdt tombola. Inntektene gikk til Reisetrafikkforeningens propaganda i utlandet.

Den klassedelte byen fra 1920-tallet hadde blitt mer samstemt på 1930-tallet og en ny felles osloidentitet vokste fram. Levestandarden gikk opp og flere av byens innbyggere fikk bolig med bad og sentralvarme. Allerede i 1928 skrev Arbeiderbladet om Oslo: «den er vår by, og vi elsker den. Den er vårt viktigste fellesanliggende, og når det føres nye, friske trekk inn i bybilledet, føler vi alle en personlig glede ved det. Byens fremgang og vekst økonomisk, socialt og kulturelt, er identisk med vår egen utvikling».

Saken fortsetter under bildet.

Oslodagen var en folkefest som hadde som mål å trekke turister til byen. Etter hvert ble dagen viktig for å feire en felles osloidentitet til tross for en klassedelt by. Foto: Verden Rundt, Oslo byarkiv

Oslodagen ble en symbolsk markering av enhet i byen og klassepolitikken ble tonet ned. I 1935 var Oslodagen 1. juni. Dagen etter arrangerte Arbeiderpartiet et stort arbeider- og bondetog for regjeringsmakt til Arbeiderpartiet.

Arbeiderbladet meldte at det ville bli en «usedvanlig festlig helg» der byen ville yre av folk fra hele landet. Både Arbeiderpartiet og Reisetrafikkforeningen avviste noen konkurranse om helgas høydepunkter.

Programmet besto av sightseeing med buss rundt i byen, rådhusutstilling og fotballkamp på Bislett mellom skuespillere og journalister av begge kjønn.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Særlig det fargerike opptoget med Oslopiken og «ballet mellom broene» på Grønland trakk store menneskemengder. Arbeiderbladet mente at den doble festen gjorde at det var ekstra stas å bli kåret til osloprinsesse dette året. Oslopiken skulle være pen, sporty, ung og ikke minst ugift, men: «Det er ikke så nødvendig å være smellvakker og klassisk i trekkene, heller ikke å være så nordisk blond at det ikke finnes farve igjen i piken, ei heller være tipp-topp elegant i klærne».

Valget mellom de hundre kandidatene i 1935 falt på Bergljot With, som var russ ved Fagerborg skole. Osloprinsessens opptog fra Akerselva, til Karl Johan og så opp Drammensveien, Bygdøy allé, Thomas Heftyes gate og Kirkeveien fram til Majorstuen samlet titusenvis av tilskuere. På Grønlands torg åpnet ordfører Oscar Torp ballet hvor Osloprinsessen danset før hun tok turen opp til folkefest på St. Hanshaugen innom flere restauranter.

Saken fortsetter under bildet.

Oslopiken og fem terner ble kåret av de rundt hundre deltakerne til årets konkurranse om å bli årets Oslopike i 1935.
Foto: Verden Rundt, Oslo byarkiv

Selv om de åpne motsetningene ble sjeldnere, så forsvant ikke klasseforskjellene. Under forberedelsene til Oslodagene uttalte generalkonsul Richard Bjercke at «de unge piker fra gode hjem» måtte være med å konkurrere om å bli osloprinsesse. Samtidig skulle Oslopiken gå innom flere østkantrestauranter slik at «det hele ikke får preg av et vestkantarrangement».

Les også: Lykkebringerne på byens tak

Dagen ble avsluttet klokka 23.15 på Cirkus med kunstnerisk underholdning og forskjellige overraskelser. Utover natta fortsatte store folkemengder å være ute, og særlig på Grønland torg var trengselen stor. Ikke alle var like begeistret.

En skribent i Rogalandsavisa 1ste Mai skjulte ikke sin skuffelse over Oslodagen som han satte opp mot det alkoholfrie arbeiderarrangementet dagen etter:

«Karnevalsopptoget på Karl Johan blev forresten litt av en skuffelse – bak menneskemuren. Og folkefesten på Grønnlands torv om kvelden var enda verre, skjønt ølfatene var kjørt helt fram på plassen, eller kanskje nettop derfor. Du snakker om å være på gyngende grunn, – men helle torvet seilte formelig. Og politiet var i stadig aktivitet. Svartemarja var kjørt like op ved siden av øltønnene, så ekspedisjonen må sies å være rasjonell nok! Kvinnfolk og unge gutter som nettop hadde fått lange bukser, fulle som alker. Det var fæle ting.»

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.