Gassverket – symbolet på framtida

Av Johanne Bergkvist

Gassverket ble etablert som et privat selskap i Storgata i 1848. Kommunen bidro med gratis tomt mot at selskapet sørget for lys i byens gater. De første elleve gasslyktene ble tent 3. januar 1848.

Menneskemengden som overvar begivenheten fra Storgata til Kirkeristen gispet og jubelen gikk gjennom folkemengden. I slutten av 1849 var 270 lykter tent og 12.000 meter ledning lagt. På Stortorget reiste grunnleggeren James Malam en støpejernsokkel med en firearmet lykt på toppen og ordene Fiat Lux – bli lys. Kristne oppfattet inskripsjonen som blasfemisk, og i 1880 måtte den vike for Christian IV-statuen som fortsatt står der.

Les også: Slik fikk Kristiania elektrisk sporvei

I 1878 overtok kommunen Gassverket. Med byutvidelsen dette året fikk byen 25.000 nye innbyggere. Gassverket måtte utvide til andre sida av Storgata og den nedlagte kolerakirkegården på Ankerløkka. Kull varmet opp til godt over tusen grader ga gass, og biproduktene koks, tjære og ammoniakk ble inntektsbringende brensel og kunstgjødsel. Gassen ble oppbevart i store gassklokker som sto i vannbasseng. Forbruket var ujevnt og derfor var det flest arbeidere når mørketida økte etterspørselen etter lys og varme. I 1883 jobbet 134 mann om vinteren og 90 om sommeren.

Saken fortsetter under bildet.

Under energikrisa under andre verdenskrig var det behov for gass, særlig i industrien. Gassverket i oktober 1945.  Foto: Arbeider­bladet/ Arbeider­bevegelsens arkiv og bibliotek

Arbeidet var ingen dans på roser. Tolv timers ordinære skift og døgnskift fram til det i 1897 ble innført åtte timers arbeidsdag og tolv timers langskift for arbeiderne som varmet opp kullet og renset de varme og høye beholderne. Resten av arbeiderne fikk ni timers dag i 1899.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Parafin ble lenge foretrukket i private hjem, men fra 1880- årene ble gass vanligere til koking og oppvarming av vann til kjøkken og bad.

Gass varmet umiddelbart og var lett å regulere. Men med gassen kom også ulykker og brann. Utette ledninger ga ubehagelige lekkasjer. I 1892 fikk gassen en ny konkurrent med Elektrisitetsverket, og strømmen ble raskt populær. Allerede 13. desember det første året ble 32 buelamper tent på Karl Johan, Stortorget og Jernbanetorget. Morgenbladet var begeistret: «Allerede ved halv firetiden begynte buelampene i Karl Johans gade at utbrede sine milde, klartlysende straaler, først enkeltvis og tilsidst det hele system, der gav denne vaar smukkeste gade et udseende som aldrig før. De promenerendes strøm blev snart større og større, og overalt hørte man udrob av beundring over det herlige lys.»

Les også: Dette verket skulle dekke Oslos kraftbehov til evig tid

Kampen sto om forbrukerne. Gassverket og Elektrisitetsverket reklamerte iherdig for sine produkter. Fra før første verdenskrig ble det vanlig med elektrisk belysning, etter hvert også elektriske husholdningsapparater. Strømmen var fortsatt dyrere, så det var vanlig å kombinere gass og elektrisitet hjemme. «Familien Gassmann» ble Gassverkets ansikt på den vanlige familien med et trangt husholdningsbudsjett.

Regnestykkene på hvor mange boller og brød Fru Gassmann kunne bake for bare litt over en kubikkmeter gass for tjue øre, slo an hos den prisbevisste. Herr Gassmann kunne unngå revmatisme og forkjølelse med kontorer oppvarmet med gass, og i kjelleren hadde familien rik tilgang på koks fra Gassverket. Den elektriske konkurrenten derimot ble framstilt som husmødrenes renslige og sunne valg.

Saken fortsetter under bildet.

Støv og røyk fra Gassverkets produksjon av gass fra kull i september 1937. Foto: Arbeider­bladet/ Arbeider­bevegelsens arkiv og bibliotek

Elektrisiteten vant den harde konkurransen. I 1923 vedtok bystyret at hele byens offentlige belysning skulle bli elektrisk i løpet av fem år, og i februar 1929 ble den siste gasslykta slukket. Fra mellomkrigstida begynte det å brenne et blått lys for gassproduksjonen, men mange hadde fortsatt trua. I 1956 produserte Oslo kinematografer reklamefilmen «Gass har fremtiden for seg». I 1962 ble det åpnet et nytt gassverk på Sjursøya som produserte gass av lettbensin. Oljekrisa i 1973 rammet hardt, og i 1978 ble Gassverket stengt etter 130 års drift. Da var det bare 2.500 abonnenter igjen, blant annet flere restauranter og Freia sjokoladefabrikk.

Kilder: Schreiner, «Oslo gassverk 1848-1978: et stykke byhistorie», 1984, Øystein Eike, «Gass mot elektrisitet», Oslo byarkiv, Oslo kinematografers film «Gass har fremtiden for seg» fra 1956.

Av Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv