Verket som ga støtet til trikken

Kraftverket ved Hammeren i Maridalen blei oppretta for å skaffe strøm til Kristianias elektriske sporvogner.

På slutten av 1800-tallet (1894) ble Kristianias sporveier elektrifisert. De første elektriske sporvognene, «elektrikkene», fikk kraft fra en egen, kullfyrt dampkraftstasjon på Majorstua.

Kraft til blant annet belysning fikk byen fra en stasjon i Rosenkrantz gate. Men det ble snart klart at de dampdrevne kraftverka ikke kunne holde tritt med sporveiens, befolkningas og industriens voksende forbruk av elektrisitet.

I andre deler av verden hadde man begynt å bruke vannkraft, og i Hammerfest var Norges første vannkraftverk blitt etablert i 1891. Ingeniør Christian Fredrik Størmer var en av dem som tok til orde for å gå over fra damp til vannkraft i Kristiania.

I et brev til magistrat og formannskap hevda han høsten 1895 at «Christiania Elektricitetsværk bliver drevet paa en Maade, som i høieste Grad er stridende mod Byens Interesser i nutid og Fremtid».

Han foreslo at det ble nedsatt en komité for å utrede energispørsmålet, fordi «Vor By har den store Fordel, at der i ikke for lang Afstand er en Overflod af mægtig og endnu billig Vandkraft. At nytte denne Naturrigdom bør være en Hovedopgave for en By, som gjør Fordring paa at følge med i Civilisationen.»

Hammeren bru i 1923. Kraftverkets betjeningsbolig (revet 1975), vann-målehus og målerdam sees under bruhvelvet. FOTO: ANDERS BEER WILSE/OSLO MUSEUM
Hammeren bru i 1923. Kraftverkets betjeningsbolig (revet 1975), vann-målehus og målerdam sees under bruhvelvet. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo museum

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Størmer argumenterte med at på «mangfoldige Steder i Udlandet, hvor saadanne Herligheder findes, har man nu i de senere Aar forstaaet at drage sig disse til Nytte, ikke alene til Belysning, men ogsaa til en før uanet Ophjælp for Industri og Haandværk.» Men den utløsende årsaken til at bygginga av et «Kraftoverføringsanlæg» kom i stand, skal ha vært en forespørsel fra «Grønntrikken», Christiania Sporveisselskab, i januar 1898. (Maridalensvenner.no) Allerede to uker seinere averterte kommunen etter vannfall «beliggende i ikke længere Afstand fra Kristiania Torv end ca. 50 Km.» (Aftenposten 6.2.1898)

Valget falt altså på et vannfall som ikke lå mer enn ei drøy mil fra sentrum. I juni vedtok formannskapet å bygge kraftverk ved Skjærsjøelva i Maridalen. Vannrettighetene ble kjøpt opp og avtale inngått med Akerselvens brugseierforening.

Stålrøra som skulle lede vannet fra Skjærsjødammen til kraftverket på Hammeren måtte tåle et voldsom trykk og ble spesialbestilt fra Tyskland. De ble lagt ned og klinka for hånd i 1899. FOTO: UKJENT/OSLO BYARKIV
Stålrøra som skulle lede vannet fra Skjærsjødammen til kraftverket på Hammeren måtte tåle et voldsom trykk og ble spesialbestilt fra Tyskland. De ble lagt ned og klinka for hånd i 1899. Foto: Ukjent/Oslo byarkiv

I kontrakta het det blant annet at arbeidet ikke skulle hindre eller sjenere «Brugseierforeningens Vandslipning eller Flødning fra Skjærsjødammen». Legginga av rørledning til Hammeren begynte oppunder jul samme år. 20. mai 1900 ble anlegget satt i prøvedrift, og 3. juni var det full fart: «Kraftoverføringsanlægget i Maridalen er fra første Pintsedag i fuld Gang med to Dynamoer, hver paa 600 Hestekræfter, saa Sporveiene nu kan gaa med fuld Drift. Den kommunale Sporvei vil med det første begynde regelmæssig Trafik» (Aftenposten 6.6.1900)

Ambisjonen var at Hammerverket skulle dekke byens kraftbehov til evig tid. Ifølge Aftenposten skulle anlegget i første omgang forsyne samtlige av Sporveisselskabets linjer samt den kommunale trikkeruta Athenæum – Sagene.

Et aggregat ved Hammeren kraftverk fotografert i 1929. Maskinene var bygd av J. & A. Jensen og Dahl. FOTO: UKJENT/OSLO MUSEUM
Et aggregat ved Hammeren kraftverk fotografert i 1929. Maskinene var bygd av J. & A. Jensen og Dahl. Foto: Ukjent/Oslo museum

Dessuten var det beregna strøm til drift av ca. «150 Buelamper à 12 Ampère» til gatebelysning. Noen startvansker ble det tydeligvis, for i oktober var Aftenpostens tålmodighet i ferd med å ta slutt. Da hadde de elektriske sporveislinjene «atter en G ang» hatt en strømstans «paa en tre Kvarters Tid» som følge av et lynnedslag. Stansen inntraff mens «Regnbygerne med enkelte Mellemrum piskede Gaderne» og midt i «Spadsertiden Kl. 2», altså på et tidspunkt «da en Mængde Mennesker skulle «trikke» hjem og spise Middag». Bare vognmennene gnei seg i hendene, for etterspørselen etter dem var så stor at «ved 2-Tiden fandtes der ikke en Vogn at faa i vid Omkreds». Aftenposten konkluderte med at vannkraft kanskje ikke var den rette løsninga likevel: «thi hvis der skal risikeres en Stansning, hver Gang der er Tordenveir, synes et Kraftoverføringsanlæg at maatte være et noksaa usikkert Apparat.»

Problemet ble nok løst, for Hammeren kraftverk er fortsatt i daglig drift – som Norges eldste. Men noen evig løsning på energispørsmålet blei det ikke. I modernisert utgave forsyner verket nå cirka 800 husstander. Hele anlegget regnes i dag som et kulturminne.

(Kilder: maridalensvenner.no, Hindbjørgmo: Kom til den fagre Maridal, Maarud: Kirkebyes Stangjerns Hammer i Maridalen, Kirkebøen: Hammeren – kull, vann og banka jern, Ljøgodt: Hammeren kraftverk 75 år, Akerselvens brugseierforening gjennem femti aar, Store Norske Leksikon, www.e-co.no)

En sekundærstasjon ble anlagt ved Jakob kirke ved Akerselva. Her fikk også Kristian Birkeland bygge forsøksanlegg for å utvikle kunstgjødsel-ideen som ble grunnlaget for Norsk Hydro. FOTO: UKJENT/OSLO BYARKIV
En sekundærstasjon ble anlagt ved Jakob kirke ved Akerselva. Her fikk også Kristian Birkeland bygge forsøksanlegg for å utvikle kunstgjødsel-ideen som ble grunnlaget for Norsk Hydro. Foto: Ukjent/Oslo byarkiv