Byen fikk et budsjett. Ingen fikk lavere husleie. Men Saida Begum fikk nesten en unnskyldning.

«Selv om du ikke klarer å forklare eller uttale høyt, eller finne det riktige ordet/
er det ikke hva du sier som betyr noe, men *at* du sier noe.»

Det står på en vakker boks av kunst utenfor Oslo rådhus. I brunt, rustent metall, ber kunsten oss å snakke før vi tenker.

Et finfint budskap, i mange sammenhenger. Barn trenger sjøltilliten. Ungdom må reise seg opp og protestere. Voksne må kreve sin rett, og ikke være redde for at de ikke uttrykker seg flinkt nok.

Men.

Var det virkelig helt nødvendig å plassere dette budskapet rett utenfor Oslo rådhus? Her inne, i Bystyresalen, virker det nemlig som om mange har lest den kunsten svært nøye.

Derfor var det kanskje like greit, at spørretimen i dag var forkorta, fra den sedvanlige hele timen, ned til bare 40 minutter. Så de taleglade politikere fikk bittelitt kortere tid til å snakke fritt.

Til gjengjeld skal hele møtet vare i tolv timer.

TOLV TIMER! Prat på prat, nesten uten stopp. Men din sjøloppofrende venn sitter og hører på, veit du. På dine vegne!

Uansett. Det var en sak som var viktigere enn alt annet i dag. Gjengs leie. Saken som skulle avgjøre om byen fikk et budsjett eller ikke. Og joa, det blei faktisk litt spennende.

Nei, gjengs leie er ikke hvor mye det koster å bruke for eksempel B-gjengen til enkle sikkerhetsoppdrag. Det er langt enklere enn som så:

Om du bor i kommunal bolig i Oslo, er det fordi du trenger det. Det er nyankomne flyktninger, det er folk som er skikkelig, skikkelig fattige, folk som ikke greier å komme seg inn på boligmarkedet eller som av andre grunner kvalifiserer til den hjelpa det skal være å bo i en bolig som kommunen eier.

Men i vinter ble det kjent at mange som bor i kommunale boliger har fått en enorm husleieøkning. I bystyret har det vært politisk enighet (i hvert fall sånn nogen lunde) om å gjøre noe med dette. Men mens man venter på at byrådet skal lage en plan, en ny modell for husleiefastsettelse, så betaler veldig fattige folk veldig mye penger i husleie.

Rødt foreslår, eller krever egentlig, at Oslo kommune skal kutte husleia flatt. Tre tusen spenn lavere husleie til alle som bor i kommunal bolig. Det skal koste 175 millioner kroner i år. Byrådspartiene sier at det ikke kommer på tale.

Men for at byen skal få et budsjett, så må budsjettet ha et flertall. Uten Rødt, ikkeno flertall.

Og det var også en ganske hissig Rødt-gruppeleder Eivor Evenrud som i budsjettdebatten gikk på talerstolen for å lekse opp med sine (tidligere?) venner på rødgrønn side.

«Jeg håper det sitter noen her som har hatt skikkelig dårlig råd og veit hvordan det er», smalt det fra Evenrud. Hun viker ikke en tomme, og ser ikke ut som gruppeleder for noe samarbeidsparti, egentlig.

Det var steile fronter. Og det var nervøs stemning i bystyresalen. Høyre hadde ikke gitt noen tydelig beskjed om hvorvidt de ville støtte Rødts protestforslag.

Men når det kom til avstemning sto Rødt helt aleine.

Høyre støtta ikke Rødt-forslaget. Ingen støtta Rødt-forslaget. Det blei ikke kaos. Byen fikk et revidert budsjett.

Eller for å si det på en annen måte: Høyre gadd ikke å lage komplett kaos i hovedstaden tre måneder før valget.

Ikke kaos, sier du? Vel, byrådsleder Raymond Johansen sa kort tid etterpå til NRK Østlandssendinga at han vurdere å ta sin hatt og stille kabinettspørsmål, om høyresida hadde støtta Rødt.

Men sånn blei det altså ikke.

Men det artige midt oppi dette, er at mens alt kaoset foregikk, og ingen helt visste hva som skulle skje, så fikk Rødt høyresida med på en del helt andre endringer i budsjettet.

Når de uansett ikke skulle innfinne seg med et kompromiss, så kunne de liksågodt plage byrådet enda litt mer, liksom. Så de foreslo like godt kutt i Miljøhovedstadsåret og i Klimavennlige jobbreiser og et par andre små punkter.

Til sammen tror jeg nesten det blei 60 millioner kroner mindre på utgiftssida. Og dermed ble kanskje den store vinneren av budsjettbehandlinga finansbyråd Robert Steen.

Det skjer jo ikke så ofte at byrådet lager et budsjett, og så skal den behandles politisk, og der vedtar de folkevalgte å bruke MINDRE penger. Så Robert vant!

Og alle andre, både til høyre og venstre, puster sånn nogen lunde letta ut. Den store hodepina er løst, og alle kan ta sommerferie med visshet om at fattige folks husleie forblir like høy, i hvert fall en stund til.

..

Men midt oppi det hele skulle politikerne også få løst en del andre praktiske oppgaver:

* Man skulle krangle om BUSH, fritidsklubben på Holmlia, som har mista sjansen til å feriere på Håøya, mot store protester. Byrådet fikk det som de ville.

* Man skulle diskutere innbyggerforslaget «Stopp underfinansieringen av grunnskolen». Byrådet fikk det som de ville.

* Man skulle henge opp homoflagg.

* Og selvfølgelig skulle det krangles om Røatunnelen:

Du skjønner, Bompengepenga i Oslopakke 3 gir mindre penger enn politikerne trodde. Det er for mye elbiler. Artig og ironisk, absolutt. Men også et helt ekte problem for politikerne. I Oslopakke 3 er det jo nemlig en masse forskjellige prosjekter. Det er kollektivtrafikk, det er sykkel, og det er vei.

Så ... hva gjør man, da? Oslopakke 3 er vedtatt med et såkalt bredt flertall, hvor flere enn bare de som har vanlig flertall i bystyret er med. Fordelen med det er at flertallet består også etter valget. Lurt når man skal vedta store, viktige ting som helst ikke burde snus på hodet hver gang det er valg.

Så ... når da bompengepungen er slunken, når det ikke kommer så mye penger som man trodde, hva gjør man da?

Vel, det rødgrønne flertallet til venstre i Oslo, de mener vi skal planlegge Røatunnelen, men ikke bygge den helt ennå.

Og du kan kødde med Høyre på mye altså. Men lokalmiljøet på Røa, det er hellig.

Så i de siste par dagene har det vært massiv krangling og møtevirksomhet mellom rødt og blått, og midt i bystyremøtet kom de til enighet. Enigheten består i at Røatunnelen skal bygges, men ikke helt ennå. Altså, den skal bygges i 2022. Og det er i det minste en dato. Så da er alle glade.

...

Men det aller sterkeste som skjedde på kveldens bystyremøte hadde ikke med verken gjengs leie eller noen Røatunnel å gjøre.

Nei, øyeblikket folk kommer til å huske var det nok Saida Begum som sto for. Frp foreslo nemlig å opprette en «Integreringsetat», og det forslaget skapte en del debatt om inkludering og integrering. Saida Begum tok ordet og fortalte en over ti år gammel historie fra da ordførerkandidaten til Høyre en gang traff Carl I. Hagen.

– Jeg vet ikke om forslagsstiller Hagen husker vårt første møte, begynte Saida Begum.

– Det var i 2008. Hagen hadde vært i en debatt, og etter debatten løp jeg etter han, fordi jeg hadde et spørsmål jeg hadde lurt på i mange år. Var jeg norsk?

– Svaret til Hagen, det var nei. Det å være norsk handler om etnisitet og opphav.

Hun fortalte at hun har gått på koranskole, og snakket med foreldre på deres eget språk. Stikk i strid med de «ti rådene til innvandrerforeldre» som Carl I. Hagens og Frps forslag listet opp.

(Før Carl I. Hagen rakk å svare tok en annen Frp-topp, Peter N. Myhre, ordet. Han fortalte at han, da han var ung, hørte eventyr fra 1001 natt, og hørte om Alladin.

– Det var spennende, eksotisk og mystisk. Vi likte det veldig godt. Men i våre dager tror jeg ikke dette er veldig vanlig, at norske barn får høre eventyr fra 1001 natt. Men det var altså sånn før.

Ingen forsto helt hva han beviste med dette)

Men altså, etter hvert kom Carl I. Hagen på talerstolen for et svar:

– Det er lett å kritisere undertegnede. Jeg bek ... jeg kan ikke huske en samtale med ordførerkandidaten for ti år siden, og hvilke omstendigheter, og hvilke ting jeg visste i et kort svar. Selvsagt er ordførerkandidaten til Høyre i Oslo norsk.

Så ... av dette har vi lært at Carl I. Hagen nå slår fast at Saida Begum er norsk.

Som om det noensinne har vært opp til han.

Dessuten har vi lært at ... det er mulig Raymond Johansen og Eivor Evenrud krangler ute på venstrefløyen der. Men om det blir byrådsskifte til høsten ... ja, da skal det bli ganske ubehagelig stemning i Oslo rådhus fortsatt altså.

Ikke tenk på det.