Nyheter

Dynastiet som arva halve kongeriket

Grunnlaget for Bogstad-/Sørkedals-/Nordmarksgodset ble lagt av Morten Lauritzen Ugla.

Bilde 1 av 5

En av dem som dro fordel av danskekongenes økonomiske feildisponeringer på 1600-tallet, var sorenskriveren i Aker, seinere rådmann i Christiania, Morten Lauritzen (også kalt Ugla fordi han hadde en ugle i seilet sitt). Han tilegna seg skjøter på så å si all jord fra Bogstadvannet til og med Heggeliskogen og langs Lysakerelva. Med det var grunnen redet for det som seinere skulle bli kalt Bogstad-/Sørkedals-/Nordmarksgodset.

Som jordbruksland betrakta var ikke eiendommene spesielt verdifulle, til det var jorda for næringsfattig. Men Lauritzen var føre var og forsto hvilken gullgruve skogen ville bli, spesielt i kombinasjon med leilendinger som kunne pålegges pliktarbeid. Sørkedalsgodsets verdi steig voldsomt de første hundre åra i privat eie. Men Lauritzen selv fikk nyte lite av dette, fordi døden innhenta ham tidlig. Svigersønnen Peder Nielsen Leuch overtok godset og utvida det med kjøp av skog på Ringerike, i Bærumsmarka og på Krokskogen.

I neste generasjon ble godset delt. Eldstesønnen Morten Pedersen Leuch arva Bogstad samt det meste av Sørkedalen. Hans ti år yngre enke, Karen Müller, drev godset videre etter hans død. Hun viste seg som et stort forretningstalent, og godset ble ytterligere utvida i hennes tid. Ved Karen Müllers død var det sønnesønnen Morten Pedersen Leuch d.y. som overtok Bogstad og Sørkedalsgodset. Etter ham fulgte adoptivdatteren, Anne Elisabeth Cold, og hennes mann Peder Anker. Peder Anker følte selv at han hadde vunnet både prinsessen og hele kongeriket: «Siden jeg første gang kom til Bogstad med mine foreldre, har dette sted stedse stått for meg som det smukkeste og behageligste, og ingen konge kan være lykkeligere ved å bestige en trone enn jeg ved å flytte til Bogstad med Anne Elisabeth», skrev han i dagboka si.

Fra sine foreldre arva Peder Anker halve Nordmarka, og i 1804 kjøpte han den andre halvparten. Med det var hele Nordmarka og Sørkedalen samla på én hånd. Bærums Verk og Fossum jernverk var da allerede innlemma i godset. Anker kjøpte også store skogstrekninger nordvest for Randsfjorden og i Valdres, og seinere arva han Hakedals Verk og Moss Jernverk med tilliggende eiendommer etter broren Bernt. Ankers datter Karen og hennes mann grev Herman Wedel Jarlsberg arva godset i 1824. Med på kjøpet fikk de så store økonomiske problemer at de var frista til å la boet gå til skifteretten. Det var angivelig hensynet til undersåttene som gjorde at de valgte å overta arven og gjelda. Men Wedel Jarlsberg så seg nødt til å pantsette Nordmarka til Norges Bank to ganger, før det kom en ny oppgang i trelastnæringa.

Da neste generasjon skulle overta, ble Sørkedalsgodset skilt fra Bogstad etter greven og grevinnens ønske. Den eldste sønnen, grev Peder, arva grevskapet Jarlsberg. Den mellomste, baron Harald, arva Nordmarksgodset, den yngste, baron Herman, arva Bogstad med omliggende mark og skog, og den avdøde datteren Carolines mann, Otto Joachim Løvenskiold, arva hennes søsterpart, som bare var halvparten av brødrenes.

De gode tidene varte heller ikke denne gangen evig. På slutten av 1860-tallet var den økonomiske situasjonen så ille at baron Harald Wedel Jarlsberg tilbød store delerav Nordmarka til Christiania kommune for 1 million spesidaler. Denne handelen var kommunen svært interessert i, men da borgermester Carl Andreas Fougstad skulle møte Harald Wedel Jarlsberg for å forhandle om salget, klarte han å komme for seint til møtet. Baronen ble da så fornærma at han trakk tilbudet tilbake. Få år seinere skal baronen ha vurdert å selge Nordmarka til et utenlandsk interesseselskap for 1,5 millioner spesidaler. Bekymrede kommunepolitikere vurderte igjen kjøp, men konkluderte atter en gang med at prisen var for høy. Og det ble ikke noe salg, hvilket baronen sikkert priste seg lykkelig over da trelastprisene året etter steig så kraftig at inntektene tangerte prisen han hadde satt på Nordmarka. Nevøen Carl Otto Løvenskiold var bare arving til en halv søsterpart, men var smart nok til å gifte seg med kusinen Elise, baron Haralds datter. På den måten sikra han seg Nordmarksgodset, og navnet Løvenskiold ble ført inn i arverekka.