«Det var så deilig farlig, han kunde få svovl på fingrene så ingen torde hilse på ham. Det vilde stå megen respekt av ham blandt kameraterne for hans uhyggelige håndværk.»
Det var ikke bare Johannes i Knut Hamsuns «Victoria» som lot seg fascinere av fyrstikker. Ifølge boka «Norsk fyrstikkindustri før år 1900» av Olav Wetting fikk driftekarene som introduserte oppfinnelsen i bygdene på Vestlandet, stor oppmerksomhet: «Det var paa Thinget om Høsten. En Driftekar havde karvet i Piben og tog paa en meget opsigtsvækkende Maade frem af Lommen en graa Papirstrunt med nogen smale Træpinder i. En av disse tog han ud, satte høire Knæ høit tilveirs og strøg Træpinden med et mandhaftigt Drag langs Bukselaaret. Og saa hændte det Mirakel, at Træpinden tog Fyr. Folk stod med aaben Mund og var maalløse af Forbauselse. Driftekaren stod, som om det hele var den naturligste Ting af Verden, fik Fyr paa Piben og kastede saa Pinden langt bort over Gulvet. Folk næsten sloges om den Stub, som var igjen.
Man studerede den meget nøie, men kunde ikke opdage nogen Forskjel paa den og en almindelig Træpinde. Endelig skulde én forsøge. Han tog den udbrændte Ende og strøg mod Buksen. Folk gik lidt unda for at være sikre, men der blev ingen Varme. Han strøg gjentagne Gange, men altid med det samme Resultat. Flere andre forsøgte, men lige nær var man. Folk begyndte at se paa hverandre. Og enkelte begyndte at mumle saa smaat om, at det hele ikke havde gaaet saa ganske rigtigt til. Dersom det ikke havde været Hexeri med i Spillet, saa maatte vel Pinden tage Fyr ligesaavel for dem som for Driftekaren.»
[ Les mer om fyrstikkarbeiderne her ]
Disse fyrstikkene var såkalte fosforfriksjonsstikker med satshoder av blant annet fosfor, som lot seg antenne ved å bli ripet mot en hvilken som helst ru overflate. De var altså både giftige og svært brannfarlige. Etter sigende ble også buksene til de røykende sterkt prega av denne ripinga. Mange foretrakk derfor å ripe under skosålen. Fra omkring 1860 inntok de såkalte sikkerhetsstikkene det norske markedet, med satshoder som måtte strykes mot en spesiell ripeflate av sand og lim. Men nordmennene var skeptiske til stikkene fordi de var dyrere og vanskeligere å få fyr på, så selv om de var mindre farlige, tok det en god stund før de utkonkurrerte de gamle.
At fyrstikker var en ettertrakta vare, fikk en svenske på forretningsreise i Christiania i 1846 erfare da han ble utsatt for tjuveri på rommet sitt på Hotel du Nord. Det eneste som ble stjålet var ei fyrstikkeske.
Kjøpmann og seinere banksjef Fritz Heinrich Frølich skal som en av de første i landet, ha begynt å eksperimentere med fyrstikkproduksjon i Christiania allerede på slutten av 1830-tallet. Han starta fyrstikkproduksjon i bakgården til Kirkegata 34 i 1844, men flytta den to år seinere over til Nedre Vollgate 3 og etter hvert videre til Tjuvholmen.
Flere små fyrstikkfabrikker ble etablert på samme tid som Frølichs. På landsbasis var det 18 fyrstikkfabrikker i 1875, og minst ni av dem lå i det området vi kaller Oslo i dag. Fyrstikkfabrikkene var svært ofte utsatt for brann, noe som skremte Kristianias innbyggere til å kreve at fabrikkene flytta ut på landet. Visse begrensninger ble innført når det gjaldt anlegg av nye fabrikker allerede i 1857, noe som forklarer de mange anleggelsene i bondebygda Aker. I 1871 kom loven som forbød produksjon av fyrstikker i byer og ladesteder.
Ved slutten av århundret var det bare sju fyrstikkfabrikker igjen i Norge, men noen av dem var blitt veldig store. Blant andre Bryn Tændstikfabrik og Nitedals Tændstikfabrik. Førstnevnte kom flyttende til Aker fra Enebakk i 1882 og ble slått sammen med Halden Tændstikfabrik i 1913. Nitedals Tændstikfabrik hadde i 1872 sikra seg eiendommen Grønvoll ved Etterstad i Aker og flytta gradvis produksjonen over hit fra Markerud i Nittedal. I 1927 ble fyrstikkfabrikken på Grønvoll slått sammen med fabrikken på Bryn under navnet Bryn-Halden & Nitedals Tændstikfabrik. Fabrikken på Bryn ble nedlagt i 1932 og produksjonen overført til Grønvoll. Fabrikken på Grønvoll var i drift til 1967.
Les også:
