Brannslokking med frynsegoder

Brannslokking i Christiania var ingen lek. Utstyret var dårlig og brannmennene alminnelige borgere. Men da det brøt ut brann i Scheels brenneri ved Nedre Foss, vanka det «belønning» til de stakkars sliterne.

«Christiania, d. 9de November. I Eftermiddag kl. 41/4 udbrød Ild i det vidtløftige Scheelske Brændeviinsbrænderi ved Agers Elv, i Nærheden af Broen, som fører over Elven til Kongens Mølle. Paa Grund af den stærke Storm af Sydvest, som har raset i dag, stod i et Øieblik Taget i lys Lue, og man saae snart, at det vilde være forgjæves at tænke paa ganske at faa reddet nogen af de Bygninger, som hørte til selve Etablissementet. Det var kun med de største Anstrengelser, at det lykkedes at redde Kjøbmand Chr. Schous Brænderi, som støder lige op til det afbrændte, som de Vaaningshuse, der ligger paa den anden Side af Veien, skraas over for Brandstedet.»

Denne rapporten sto å lese i Den Constitutionelle 10. november 1842. En mer blomstrende skildring av samme brann finner vi i Henrik Haugstøls bok I Tippoldefars By Christiania: «Fra alle kanter stiger rop og larm, vogner ramler over brolegningen, sinte kjørekarer slår på hestene, forvirrede medlemmer av Det borgerlige Brandcorps tufser omkring i gatene, smågretne over en forstyrret eftermiddagslur, og finner endelig frem til sprøitehusene.»

Det råder forvirring om hvor det brenner. Én foreslår Kongens mølle, en annen Grüners gård, og en tredje frykter at det er skjenkestua i Nordre gate: «menn i busserull og tresko klamper i vei, mange av dem er brandmenn, nummermenn, og har så vidt fått hengt nummerskiltet, tegnet på deres verdighet som medlemmer av Christiania borgerlige Brandcorps, om halsen, og har ennu den siste rest av eftasverden hengende i munnviken.»

Brannmennene og nysgjerrige tilskuere strømmer mot Akerselva der de blir møtt av rautende kyr og andre «kreaturer» som er sluppet fri fra et fjøs ved Grünerbrua. «Du skal se det er et av brenneriene, lyder med ett en grov røst i en av klyngene. – Så blir det vel en dram å få, skriker en annen, og plutselig er det som om alle får det ekstra travelt, utsikten til en uventet hjertestyrkning setter ny fart i treskoene.»

Den kraftige vinden gjør slukningsarbeidet vanskelig, og ilden sprer seg raskt. «Vannlangingslaget» består av 20–30 mann: «Ustanselig går brandspannene fra hånd til hånd, fylles i elven og kommer nesten tomme tilbake, så stakkaren som står nærmest ilden får det utakknemlige hverv å slenge skvetten inn i ildmørjen under folkets urasjonerte hånlatter og tilrop.»

Det tar tid før vannlangerne får assistanse av sprøytekorpsene. «Nordre Kvarters Sprøite » har nemlig kjørt seg fast i Storgata og stenger veien for «Alliancesprøiten» og «Vaterlands Sprøite ». «Den store Repsoldske sprøite» er først på plass.

Pumpe og sprøyte blir trukket ned til elva og «snart buer den første stråle sig over ildmørjen som tar imot den med sint hvislelyd. Seks mann pumper og pumper, å, den er tung, Den store Repsoldske, men så gjør den også nytte for sig, det er bare den ting at flammene brer sig så hurtig, de har overtaket og synes å håne både vannet og sprøitekorpsets anstrengelser, for ikke å snakke om vannlangningskorpsets, i et tempo som er diktert av det faktum at ilden grafser mer og mer til sig av de store bygninger, det er noe likefrem nifst ved den voldsomhet den griper om sig med. (…)

Nu kaster de trøiene i Sprøitecorpset, heten er blitt uutholdelig, ustanselig må de rygge tilbake for ildhavet som truer med å opsluke dem, og det er ikke vind lenger, men storm. Den hvirvler flammene himmelhøit til værs og sender tusener av gnister til alle kanter, men lar hovedmengden seile mot sydøst, hvor en kan se dem legge sig til hvile på taket av Klingners kortfabrikk. Så varer det vel ikke lenge før det begynner å brenne der også.»

Elvevannet er blitt grumsete og tjukt der hvor pumpene står. Slammet legger seg som en grøt i seilduksslangene. Snart høres surklende lyder, før strålene over ildhavet synker til ynkelige tråder. Kostbare minutter går tapt mens slangene gjøres reine. Et kvarter seinere er de like tette igjen.

Nå begynner medlemmene av brannkorpset å bli slitne. De løper omkring og tråkker hverandre på tærne, banner, sverter og krangler med hverandre og publikum. Jens Gjørtler setter ord på det alle tenker: «Nu må vi vel for svarte svingende kunne få en dram?» Jens oppfatter brannmajorens taushet som et samtykke og løper mot tønnene som er berga fra flammene: «Redd brennevinet, folkens!» roper han, og med øvet hånd lirker han hull på den ene «fustasjen» med øksa si. Snart høres «den liflige lyd av det gylne fluidum som risler ned i seilduksspannet».

Jens setter spannet for munnen og slurper hørbart. «Jens Gjørtler gjør en feiende flott bevegelse med spannet, anbringer det igjen under hullet, og idet det er fullt, langer han det til sidemannen som tar en god slurk — å, det var fine saker — og lar det gå videre. Spannet når ikke frem til elven, langt fra det, og villige hender returnerer det til den selvbestaltede og glade giver som likeså godt har tatt sete ved fustasjen, fornøid med tilværelsen og sig selv. Det er ikke nei i hans munn, spannet blir fylt på ny og må også yde sin tributt til Jens, han er den som verken spytter i glass eller spann. Efter hvert som det når nedover i rekkene, stiger kampmotet både hos sprøitecorps, nedbrydningscorps og vannlangningscorps.»

Brennevinet setter sitt preg både på brannslokkerne og tilskuerne som nå slåss om å få være med å slokke. Flere nestenulykker avverges i siste lita, og ingen personer blir skada. Jens selv sovner med hodet lent mot «fustasjen» og et salig smil om munnen.
Det Scheelske brenneri ligger i ruiner, men Schous brenneri og høker Monsens hus er redda. Ikke alle tilstedeværende er fornøyd med brannkorpsets innsats. Den før refererte brannrapport er forfatta av redaktør Carl Motzfeldt i Den Constitutionelle, den avslutter slik:

«At Brandfolkene efter flere Timers Anstrengelse godt kunde trænge til nogle Forfriskninger indrømmes gjerne; men en Uskik, og det en Uskik af særdeles betænkelig Art, er det dog unegtelig, ved slige Leiligheder at slaa Hul paa en Brændeviinsfoustage, helde Brændeviinet i Brandspand, og saa lade dem gaa om til Creti og Pleti. De, som mindst have fortjent nogen Hjertestyrkning, tage gjerne meest til sig, og Fuldskab og Uorden er deraf naturligviis en uudeblivelig Følge. Skal der nødvendigviis finde Brændeviinsudskjænkning Sted ved saadanne Leiligheder, bør det dog vistnok nøie paasees, at den strængeste Orden iagttages ved Udskjænkning; men det er vanskeligt nok, — derfor var det sikkert bedst at al Brændeviinstractering ogsaa her afskaffedes. Godt øl vil være Vedkommende i enhver Henseende langt tjenligere, og mange Ulykker og Uordener ville derved forebygges.»