Nyheter

Heller inne enn på plenen

Kjetil Moen (30) er festivalsjef for den lille musikk
festivalen Gut Feelings, som starter torsdag.

Gut Feelings #5. Den lille musikkfestivalen i Oslo starter opp torsdag. Ny festival igjen. Hvorfor gjør dere liten festival? Blir dere rike?

- Å, du forutsetter at vi gjør dette for å tjene penger? Nei, vi blir ikke rike. Jeg har arrangert konserter i ti år nå og har gått med overskudd tre ganger. Festivalen får jeg kun til med støttekroner og sånn. Det er litt klisjé, men vi driver festival for å se andres reaksjoner og gi andre mennesker opplevelser. Dermed kan man si at vi gjør festival for andre, men også for oss selv.

Dere holder priser på et sympatisk nivå og i år er det konserter på Revolver, Parkteatret og i kolonihagen på Bjølsen. Hvor store kan dere bli før dere er for store?

- Det er et veldig godt spørsmål. Vi er en festival og bruker klubber. Målet nå er å vokse ut av Parkteatret. Gjør vi det, må vi se på potensialet. Vi tenker nytt og annerledes og skal alltid oppleves som intime og litt eksklusive. Om det er 500 personer eller tusen, to tusen? Vi ønsker definitivt ikke å bli en sånn stor gressfestival om sommeren. Da gjør vi heller ting inne i mørket.

Hvilke høydepunkter vil du trekke fram fra årets program?

- Det er jo festival både på Revolver, Parkteatret og i kolonihagen på Bjølsen. Det jeg tror blir høydepunktet er Aurora Aksnes som fikk sekser i flere aviser under Bylarm. I tillegg vil jeg trekke fram Den Svenska Björnstammen som vi gleder oss til. De er litt sky og er et sånn band som gjerne trekker seg fra TV-intervjuer samme dagen og sånn. De hadde en stor hit i 2012 med «Vart jag mig i verden vänder». Jeg tror det blir litt sånn, å ja, det er dem ja.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

- Da svarer jeg en favoritt. Dave Eggers‘ «Heartbreaking Work of Staggering Genius». Det er fordi den er så utrolig morsom og godt skrevet om gravalvorlige tema. Jeg leste den på engelsk,

Hva gjør deg lykkelig?

- Når Everton vinner kampen og når en vellykket festival er ferdig.

Hvem var din barndomshelt?

- Da kliner jeg til med en fotballspiller. Det må bli Rui Costa fra Milan-tida. Han hadde teknikken og var sentral midtbane - det var det jeg ville bli.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- Kanskje at jeg alltid føler at jeg må jobbe. Jeg tar aldri helt ordentlig fri. Det hjelper jo i noen situasjoner, for jeg må alltid være tilgjengelig.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Da ligger jeg bare på sofaen hele dagen, ser TV og spiser usunn mat. Jeg trener ikke.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

- Jeg tror ikke på tiggerforbudet. Et slikt forbud er ikke løsningen, man må ha andre måter å ordne dette på. Forbudet handler om at vi skal skånes for andres nød og slippe å se folk som har det verre enn oss.

Er det noe du angrer på?

- Nei, man skal ikke angre på noen ting.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

- Adam Duritz, vokalisten i Counting Crowes. Da skulle jeg spurt hvordan noen som er så usympatisk kan skrive så fine tekster.

espen.rusdal@dagsavisen.no