Klungtveit om nazimarsjen: – Sannheten er at de strever ganske voldsomt

HVEM: Harald Klungtveit (40)

HVA: Ansvarlig redaktør i Filter Nyheter

HVORFOR: Noen titalls folk fra naziorganisasjonen Den Nordiske Motstandsbevegelsen marsjerte i Oslo i helga. Klungtveit var på plass og dekket det.

Yo! Bør vi være overraska når nazister marsjerer i Oslos gater?

– Det er overraskende i den forstand at det er lenge siden de har vist seg fram på denne måten. Men det er jo aktivitet i organisasjonen. Og vi vet jo godt at de ønsker å lage oppstyr og frykt.

Det var jo nesten bare svensker. Hva skulle de i Norge, egentlig? Annet enn marsjen?

– De skal ha leid et lokale på Østlandet. Og de hadde en form for samling der fredag og lørdag, sånn jeg har skjønt det. De har forsøkt å leie lokaler flere steder.

Tyder det på økt aktivitet?

– Nei, dette var nok et ganske desperat forsøk på å vise at organisasjonen er aktiv i Norge. Sannheten er at de strever ganske voldsomt på norsk side. Det er et fåtall personer som er aktive og de sliter veldig med rekruttering.

Hva sier det at de ikke hadde varsla marsjen på forhånd? De har ikke noe lyst på motdemonstrasjon?

– De ønska nok ikke at dette skulle komme ut i forkant, så Oslo kunne mobilisere til en brei antirasistisk demonstrasjon. Samtidig har de sagt åpent i ettertid at de var på vei mot Blitzhuset. Så de søkte konfrontasjon. Flere hadde på skuddsikker vest, hansker og sanitetsutstyr. De var forberedt på, og ønska seg, bråk. Flere av disse som gikk er dømt for vold, opptøyer, vold mot politiet og våpenlovbrudd.

Er de farlige?

– Uten tvil. Dette er dokumentert voldelige personer, som har veldig lav terskel for bruk av vold både mot politi og meningsmotstandere. Så har man jo det ideologiske elementet. Samtlige av disse har medlemskort i en voldsfremmende organisasjon, som blander Hitler-ideologi med nyere tekster om terrorisme og geriljakrig.

Er det ofte sånne marsjer i Sverige for tida?

– I 2019 var det en stor splittelse i Den Nordiske Motstandsbevegelsen, der de mista mange sentrale medlemmer til en ny, nazistisk utbrytergruppe. Etter det har de ikke klart å ha massemønstringer som tidligere, hvor de klarte opp mot 700 deltakere. Noe sånt har vi ikke sett de siste tre-fire åra.

[ Abu Hussain: – Folk liker ikke å bli fortalt noe som er sant av en brun person. Sånn er det bare. ]

Så, de er på defensiven?

– Ja, men det går litt i bølger og kan endre seg raskt. En bekymring her er jo at når det går dårlig for nazistene organisasjonsmessig er det mange som blir frustrerte og diskuterer om man skal gjøre noe mer radikalt. Så det er ikke udelt positivt at de strever med organisasjonen.

Er en sånn marsj lovlig?

– Det er ikke noen tvil om at det er lovlig å ha uvarsla demonstrasjoner. Spørsmålet er jo på hvilket tidspunkt politiet skal gripe inn. Det er jo et dilemma, men her ble det veldig tidlig klart at de brøyt politiets anmodninger. Min oppfatning er jo at da skal det være slutt. Da må det stanses.

Hva med politisk? Brudd på rasismeparagrafen, kanskje?

– De vet godt hvordan de kan holde seg innafor juridisk. Talen de holdt på Løvebakken er etter min mening ikke noe som rammes av rasparagrafen, selv om det er en nazistisk tale.

Det må sies å være et paradoks?

– Ja, at noen som forfekter et voldelig og rasistisk budskap kan pakke det inn på en måte som gjør at det ikke rammes. Det er et paradoks.

[ Hvem er best til å svare på spørsmål: Oslo-politikere eller kunstig intelligens? ]

Nok nazisme, nå noen faste spørsmål: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Den har nok ikke betydd mest, men Hunter S. Thompsons Fear and Loathing: On the campaign trail lærte meg mye, både om at infam, harmdirrende subjektiv journalistikk kan være «sannere» når det kommer til politikere, og at nesten ingen journalister burde prøve dette selv.

Er det noe du angrer på? En ørliten journalistisk tabbe, eller noe?

– Jeg får fremdeles svettetokter når jeg tenker på da jeg en gang forveksla Bernt Aardal og Frank Aarebrot på trykk. De var jo litt forskjellige personlighetstyper. En er meeeget punktlig og forsiktig og den andre litt løs kanon. De tok det heldigvis pent. Pressemessig angrer jeg mest på ting jeg ikke har gjort. Saker og felter jeg ikke har dekka.

Ja, hva er de største hullene i norsk pressedekning, synes du?

– Litt av bakteppet for at jeg engasjerer meg nå er at vi sto så tomhendte 22. juli. Ingen journalister hadde noe særlig oversikt over høyreekstremistene i Norge de foregående 5–6 åra. Det er fremdeles et stort kunnskapshull der. Det var bare aktivister som fulgte med.

Forhåpentligvis fulgte i det minste politiet med?

– Tja, jeg tror det også lå ganske brakk fram til 2013–14. Selvfølgelig var det veldig masse greier rett etter Breivik. Men etter Benjamin-drapet og fram til 22. juli var det lite.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Akkurat nå skulle jeg gjerne ha fylt heisen med en kommunikasjonssjef, en nazist og en fyr i et departement som prøver å unnvike Filter-redaksjonen i ulike saker.

[ Thomas Seltzer dro tilbake til USA. Han fant falske fagforeninger, identitetspolitikk og et land av sosialdemokrater ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen