Først slitet og så festen

HVEM: Djamel Selhi

HVA: Jobber i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Oslo og er styremedlem i Rabita-moskeen.

HVORFOR: Tirsdag starter ramadan, fastemåden i islam, som avsluttes med en stor fest, eid.

[ Følg Dagsavisen Oslo på Facebook ]

Hei, og gratulerer, hvis det er på sin plass?

– Takk. Joda, det kan du godt si. Men det viktigste å gratulere med er jo eid, som er slutten av ramadan.

Sant. Først kommer slitet, og så kommer festen.

– Ja, på en måte. Men vi gleder oss jo til alt sammen. Det er en hel måned med pynt og gaver og man gleder seg til den store dagen. Du veit, det store fellesskapet, hvor alle spiser et måltid sammen, på ett fast tidspunkt. Det gleder vi oss til, selv om fellesskapet blir litt annerledes i år.

Ja, hvordan blir feiringa hos deg?

– I fjor kom vi på en genial ide, med drive in-eid. Da leide vi en stor parkeringsplass på Tryvann og hadde et veldig fint program. Folk hadde pynta bilene sine, og satt i dem mens alt skjedde på stor skjerm og på radio. Og så gikk klovner rundt og lagde show, og barn fikk godteri. Det var veldig, veldig fint.

Blir det sånn i år og?

– Vi har ikke landet helt. Det er dyrt med en så stor skjerm. Men vi driver og planlegger. Enten drive in, eller drop in. Haha, kanskje det blir klikk og hent-eid!

Hvafornoe?

– At folk kommer til en stasjon med bilen sin, og så kjører de sakte og får gaver. Og så kan de tute! Det blir 17. mai-stemning. Vi vet ikke ennå, men feiring, det blir det.

[ Hun er direktør i Språkrådet. Ikke diktator. ]

Det er nesten så man blir misunnelig.

– Koronatida har lært oss mye om fantasi og fleksibilitet. Om du går i en ørken eller i skogen, så må du overleve og finne alternative løsninger.

Tror du det blir mye smitte under ramadan og eid i år?

– Nei, jeg er ikke så redd for det. Vi har veldig gode erfaringer fra i fjor, og da var det ikke noe smitte som kom ut av kontroll. Vi stengte jo ned moskeene den 12. mars i fjor. Vi var forberedt, og klare på at dette er en dugnad vi må være med på. Så lenge folk er med familiene sine, så er det mulig å kontrollere og spore. Det ville vært vanskeligere om man var i moskeen.

Hvilke tiltak gjør dere, da?

– Vi kommer til å kjøre masse informasjon til både medlemmer og ikke-medlemmer, om å holde avstand og passe på. Det blir svære plakater om å holde avstand og sånne ting. Jeg tror det kommer til å gå bra framover. Jo mer folk blir vaksinert, jo bedre blir det.

Hva gleder du deg mest til når byen åpner opp igjen?

– Akkurat nå tenkte jeg på at jeg skulle ønske vi kunne ha denne samtalen over en kopp kaffe, ikke bare over telefonen. Nå må vi hele tida passe på og holde avstand. Vanlige nordmenn gleder seg kanskje til å kunne ta en pils. Det gjør ikke jeg, men en kopp kaffe ute i sola. Og treffe folk. Det ser jeg fram til.

[ Portrettet med Dag-Eilev Fagermo: – Jeg pleier å kalle meg en rød høyremann eller blå arbeiderpartimann ]

Nå, noen faste spørsmål: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er vanskelig, men for meg som muslim er Koranen den viktigste. Spesielt nå under ramadan, da leser jeg i Koranen hver dag.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg har en fantastisk kone. Særlig nå i koronatiden skal man jo innrømme at ikke allting er perfekt. Alle kan få en smekk noen ganger, psykisk eller på annen måte. Da er det deilig å ha en partner som støtter og løfter. Der er jeg heldig. Og så har jeg barnebarn. De gjør meg lykkelige.

Hvem var din barndomshelt?

– Min mor. Det er kvinnene, altså. Min kone og min mor. Haha. Moren min var alltid der for meg, stilte alltid opp. Alltid solid. Alle har vel en som alltid er der for dem, og det former oss som mennesker. For meg er det min mor.

Hva gjør du når du skeier ut? Når allting er over og du kan gjøre hva du vil?

– Da skal jeg reiser til utlandet. Sitte på en strand, slippe gleden løs og koble helt av. I Norge kan jeg reise til fjellet og naturen, men jeg kobler aldri helt av. I et annet land, hvor folk snakker et helt annet språk og jeg ikke leser aviser. Det savner jeg.

Hvor skulle du dra da?

– Jeg savner Asia, egnetlig. De fantastiske øyene de har. Indonesia. Thailand. Hvor havet er bare blått.

Er det noe du angrer på?

– Min mor døde da jeg var 16 år. Jeg angrer kanskje at jeg ikke tok godt nok vare på tiden jeg hadde med henne. For å betale tilbake det hun har gjort for meg.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Min kone.

Joa, det er det trygge svaret.

– Haha. Ok. Med Basim, da!

[ Camara Lundestad Joof driver med antikapitalisme og skeiv antirasisme. Og så har visst kunst funka. ]