– Ja. Jeg skulle ikke være feig, sånn som jeg hadde vært som fotballspiller, sier Dag-Eilev Akerhaugen Fagermo.
Med høye skuldre går jeg på tærne inn på hans kontor på Intility Arena, vel vitende om at ett feilskjær – så blir jeg utvist. Den breiale kruttønna fra Telemark går nemlig for å være litt humørsjuk og vanskelig. Ifølge sikre kilder på sporten kan jeg være glad for at ikke Vålerenga har tapt en kamp før vi møtes. Så ja, jeg er litt redd.
– Skal vi snakke fotball? Ikke det? Jeg prater om det du ønsker jeg, ler han med en stemme så hes at den høres ut som en elektrisk tapetfjerner.
[ Hør podcasten med Dag Eliev Fagermo her: - Kjøper ikke innbyttere fra Rosenborg ]
Jeez, Dag-Eilev – jeg syns vi kan være på fornavn først som sist – er blid som ei lerke, jo. Og hes som ei kråke. For å holde humøret opp starter jeg med litt oppvarming og spør om hvordan det går med koronafotballen. Abid Raja har åpnet for treningskamper i fotballen midt i april og seriestart som planlagt dersom smittesituasjonen i Norge tillater det. Samtidig må toppfotballen ta i bruk den forsterkede smittevernprotokollen som Norsk Fotballforbund (NFF) nylig har lansert for helsemyndighetene.
– Det går greit. Vi lever under strengere tiltak, samarbeider tett med lege, og helsetilstanden sjekkes og rapporteres inn to ganger om dagen.
– Men, dette avstand er ikke så lett?
– Nei det er ikke så lett. Men, når vi reiser hjem så er vi hjemme, og unngår å være med andre mennesker. Og folk får det til, jeg er imponert over at vi ikke fikk koronasmitte inn i laget før jul. Ingen. Men så har vi fjernet oss fra hele administrasjonen, juniorlagsspillere, vi har isolert oss aleine og da er selvfølgelig også sjansene litt mindre.
Vi har spillere som bor på tjukkeste Oslo øst, og som bor trangt.
– Men, folk har jo også et slags liv?
– Ja, og vi har spillere som bor på tjukkeste Oslo øst, og som bor trangt. Osame Sahraoui, for eksempel, har bodd fem uker på hotell som vi finansierte fordi hjemmet hans ligger i et område med mye smitte. Så vi har vært strenge og nøye og spillerne har vært meget profesjonelle og det har gjort at vi ikke har fått noe. Men, folk går jo lei, blir litt slitne og så sklir det ut. Og da må vi stramme inn igjen.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/YLBFT4MAIJBKVIOCR4WBDNSGNM.jpg)
De som kan fotball sier han har forandret Vålerenga radikalt. At filosofien hans med å utvikle unge spillere, og rekruttere lokalt har klokka inn så det synger. Som sjef tar han sjelden pauser, og påstår at han kobler best av når han er koblet på. Og koblet på er han nesten hele tida.
[ Noen kaller henne VIFs beste signering ]
Men innimellom må selv Dag-Eilev ha litt fri. Da ser han krim på tv, og koser seg på sofaen. For, han elsker nemlig alt som er godt: god mat, godt drikke, gode venner og god sjokolade. Troika og Stratos. En skikkelig livsnyter i norsk målestokk.
– Hva får en livsnyter til å søke på jobben din?
– Godt spørsmål. Jobben er tøff, men også fantastisk sosial. Å jobbe med andre mennesker, skape noe sammen – det henger sammen med livsnyteriet syns jeg. Jeg er ikke en sånn som sitter og dytter i meg en treretters hjemme aleine, det er noe man gjør i et sosialt lag.
I Trondheim er han blitt sett og ikke minst hørt mens han inntar en bedre 25-retters på Credo, denne flotte gourmetrestauranten der funky syttitallsmøbler møter blodpuddinger med hockeypulver, etterfulgt av tykkmelkis som får franske mesterkokker til å grine av glede.
– Det er mat laget av lokale råvarer, og nesten ingen ting blir kastet. Alt er skikkelig miljøvennlig. Franske og italienske toppkokker fra 3-stjernes Michelinrestauranter hospiterer gratis bare for å lære der oppe. Sånt syns jeg er skikkelig moro.
– Det eneste som smaker surt er vel regningen?
Nei, de har som filosofi at dette ikke skal være bare for hvitsnippene som tjener best. Så de har alminnelige priser. Stattholdergaarden i Oslo er dyrere.
Å vinne hører med til livsnyteriet, der kan selv ikke fancy blodpuddinger måle seg.
– Den gleden gir en slags rus. Presset er negativt og tøft i perioder, men rusen over å vinne er avhengighetsskapende. Når du er kommet inn i det er det vanskelig å komme ut av det tror jeg.
– Hva slags taper er du?
– En dårlig en. Jeg tru’kke du blir topptrener over tid sånn som jeg har vært om du er en god taper. Det viktigste er å ikke være urimelig og unfair og begynne med juks. Det vil jeg ikke gjøre. Du må være hederlig real og rein men du må hate å tape. Jeg tror jeg må si det såpass sterkt som det.
– Blir det dårlig stemning i heimen?
Han drar litt på det.
– Njæ … Unga mine har vokst opp med at jeg er topptrener, så både de og fruen skjønner når jeg kommer hjem så er det ikke noe særlig spørsmål. Døtrene mine er nok mer interesserte enn fruen, som forholder seg rolig. Hun er tidligere fotballspiller og skjønner konteksten, og at jeg av og til må jobbe til ni om kvelden eller aldri har vinter- eller sommerferie. Det er en fordel.
Nei, jeg kan ikke synge vettu.
Datteren Line på 26 studerer juss i Oslo. Yngstedatter Anne på 23 gikk på BI men har flyttet hjem igjen til familiens hus i Telemark. Hun satser nå på musikk på heltid.
– Har hun lik stemme som deg?
– Nei, overhodet ikke. Da hadde hun nok ikke syngi i det hele tatt, ler han. Men, som liten gutt var han faktisk solist i barnekoret.
– Du, jeg har egentlig drømt om å høre deg synge «I am sailing». Kan du ta første strofen?
– Åh, det er Rod Stewart, det. Nei, jeg kan ikke synge vettu. He he he.
Men det der er ikke sant. For skulle du befinne deg i godt lag en senkveld i Vrådal kan du risikere å møte han i den lokale karaokebaren.
– Det går rykter om at du synger karaoke på afterski, og at noen syns du har en veldig sexy stemme.
– Det var fotballkommentator Bernt Hulsker, det, humrer han. Men nekter plent så synge for meg, og legger til at han ble hes alt i ung alder.
– Så det er ikke all skrikinga i jobben som har gjort deg hes?
– Jeg kan love deg at den stemmen er prega av jobben også. Men den er ikke totalskada, jeg sjekka faktisk stemmen min en gang fordi mora mi var redd for at det kunne bli kreft der. Så jeg gikk til øre-nese-hals og tok en ordentlig test på stemmebånda og hele pakka. For stemma er så hes. Etterpå sa eksperten: du Fagermo, du får ikke kreft og det er ikke noen fare her. Men du får aldri noen sangstemme heller. He he he he.
– Du er glad i å bruke stemmen, da, det høres spesielt nå som det ikke er folk på tribunen?
– Ja, det er klart. Jeg er veldig engasjert. Og det sliter på stemmen. Jeg har vært på Bredtveit også, der de største ekspertene på stemmebånd er. Det er musikere, fotballtrenere som har mye slitasje på stemmebåndene og du kan få polypper og sånne ting.
[ Debatt: Hvorfor insisterer vi på å få karakterer i gym? ]
– Du har det vi kaller Vå'lenga-stemme, litt rart siden du ikke er herfra. Men hvem veit, mora mi var skråsikker på at Bruce Springsteen måtte komme fra Vålerenga?
– Ha ha, det var klokt sagt av mora di. Han er en av mine store helter så det hadde passa meg kjempebra om han hadde kommet fra Vålerenga.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/ZSPPA56AXRDIXOKSIZ4ZIBEOFQ.jpg)
Pappa, Dagfinn Fagermo dro aldri med sønnen på fisketur. Det er Dag-Eilev takknemlig for, for han kan ikke tenke seg noe kjedeligere enn å stå ved et vann i skauen med snøre og stang. Den ene gangen han ble med kompisene på fisketur skravla han så høyt og så mye at fisken ikke beit.
Da er det bedre med litt action. I oppveksten på Raufoss gikk det nesten bare i idrett. Pappa Fagermo var norgesmester i håndball, veldig opptatt av sport og Dag-Eilev ble både en dyktig svømmer og fotballspiller. Og så ble han medlem av Unge Høyre fordi han trodde vanlige arbeidsfolk var dumme. Men da han forsto hvor idiotisk det var, skiftet han mening. Og meldte seg ut av partiet. Likevel står det på Wikipedia at han har sittet i kommunestyret i Telemark for Høyre.
– Nei, jeg er ikke partipolitisk engasjert. Jeg pleier å kalle meg en rød høyremann eller blå arbeiderpartimann. Jeg har stemt begge partier.
– Vålerenga er et lag med en sterk arbeiderklasse-tilhørighet, hva synes kapitalisten Fagermo om det?
– Selv om jeg tjener bedre enn de fleste er jeg opptatt av fordeling og der syns jeg Ap har en god politikk. Men så liker jeg litt krav, som Høyre stiller. Jeg syns begge de to partiene til sammen har en helhetlig politikk for alle.
– Du var ingen skarp ungdomspolitiker, men hvordan var du som fotballspiller?
– Jeg var en god fotballspiller og var innom noen landslagssamlinger og sånn. Problemet var at jeg hadde to akilleser som ble dårlige tidlig, og det gjorde at fotballtalentet mitt ebba litt ut. Derfor begynte jeg tidlig som trener isteden.
Snart ble det tydelig at han hadde talent som trener. Og han tok et valg: som trener skulle han bli tøff som bare F.
– Som spiller var jeg feig og kunne sikkert satsa mer til tross for de akillesene. Så da jeg begynte å få bedre og bedre tilbud som trener sa jeg til meg sjøl: nå skal jeg ikke være like feig som jeg var da jeg var ung spiller, som ville helst bo hjemme og studere. Jeg skulle bli mye råere. Det løftet har jeg holdt. Og det har blant annet resultert i at jeg sa ja til Vålerenga. Jeg har takka nei til store klubber før, men da Vålerenga kom på banen så ville jeg ha den utfordringen som Vålerenga er. For det er en stor utfordring å trene Vålerenga.
– Jeg har hørt folk si at du kan minne litt om Eggen?
– Han er jo den som har inspirert meg mest sammen med Drillo. Så det er nok helt riktig at de har forma meg en del.
Ivrig som han er, gikk han tidlig i gang med å utvikle sin egen fotballfilosofi. Stalket Nils Arne Eggen uten at den karismatiske trønderen ante om det, og oppsøkte Drillo hjemme for å få vite hvordan han tenkte.
– Jeg ville stjele kunnskapen deres. Så jeg fulgte etter dem og sugde til meg alt det de kunne og gjorde som trenere.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/VMQDTI6BWVH2RLXUIKP5B3OHQM.jpg)
Pappa-Fagermo var stolt av å ha en sønn som ble trener i Eliteserien. Faren ble også alvorlig kreftsyk i fjor og døde, mens Dag-Eilev var på treningsleir med Vålerenga i Portugal. Men, ifølge Dag-Eilev hadde han farens velsignelse til å dra selv om han visste det gikk mot slutten. Sorgprosessen hadde han alt gjennomgått da han fikk beskjed og måtte dra hjem til begravelsen.
– Hva er det med å trene Vålerenga som er så stort?
– Det først og fremst fordi det er en klubb som har fått ut altfor lite av sitt potensial som klubben for hovedstaden. Og hvis du ser på de fleste andre hovedsteder i Europa så ligger de beste lagene der. Og så er det filosofien at man vil ha fram unge talenter, det passa meg og måten jeg liker å jobbe på. Og så er det hele historien – med klubben, stadion, Klanen. Alt det er enormt, så jeg mener Vålerenga skal være den ledende klubben i nasjonen.
– Er dette den feteste trenerjobben i Norge?
– Ja, det vil jeg si. Noen vil kanskje si landslagsjobben er det, og eventuelt å trene Rosenborg, kanskje. Men Vålerenga er definitivt der oppe på den øverste hylla.
Mens svenskene lovpriser at gud, også kjent som 40-åringen Zlatan, er tilbake på banen har gamle travere fått fyken i VIF etter at Dag-Eilev tok over styringen.
– Var det mange voksne spillere som skalv i buksene da du kom?
– He he he. Nja, det tror jeg kanskje. Men du burde kanskje spørre dem om det. Jeg hadde ingen målsetting om å komme inn og være gammel og autoritær sjef.
[ Ikke vent med å vaksinere til folk har spist Kvikk Lunsj ]
– Bare autoritær?
– Jeg hadde ambisjoner om å være tydelig på hva slags krav det blir når jeg kommer. Og hvordan Vålerenga skal se ut på fotballbanen og i garderoben. Om hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Så det går nok et rykte rundt om at jeg er litt tøffere enn det jeg egentlig er. Jeg blir jo eldre jeg og, så jeg er kanskje litt roligere enn jeg var tidligere, i en litt yngre delen av trenerkarrieren, ler han.
– Så de kan være glade her for at de får deg nå og ikke 10 år tidligere?
– Hehehe, ja det er et poeng.
– Når man utvikler unge talenter, er ikke da faren at det blir kjøpt opp med en gang?
– Jo, det er en fare og i hvert fall her. For her er det veldig mange unge talenter. I tillegg er klubben avhengig av å selge, både økonomisk men også ovenfor talenter. Å vise at vi kan utvikle spillere til større ligaer enn den norske. Så for en trener er det helt klart et tveegga sverd, det økonomiske er viktig samtidig som du vil gjøre det best mulig på tabellen og vinne noe. Og da trenger du kanskje spillerne lenger en det som skjer med dem som blir solgt. Så det vil være en utfordring til enhver tid.
– Men hva så med gamle folk på 30, de må bare pakke rullatoren og dra hjem når du er sjef?
– Det er moro å jobbe med erfarne voksne spillere også, men det er gøy å se folk vokse. Du får ofte større framgang på yngre spillere. Ta dem opp og gi dem sjansen, være litt tøff med dem. Stille krav. For i dag er det ofte litt sånn at …
– At ungdommen er litt lat?
– Altså, å vokse opp i Norge er helt fantastisk. Man vokser opp i verdens rikeste og beste land, og da kan det også prege spillerne. Man er bortskjemt rett og slett. Så har jeg fått et annet perspektiv når jeg er kommet hit. For her er det faktisk talenter som har det tøft, som bor på Oslo øst med langt tøffere levevilkår enn det jeg er vant med fra Telemark, der alle spillerne og talentene stort sett kommer fra ressurssterke hjem. Her på Vålerenga kan man komme fra en søskenflokk på åtte-ni-ti der det er langt trangere om matbudsjettet og det syns jeg er trist men samtidig bra å oppleve.
– Så det er større sjanser for å finne en norsk Mbappé her?
– Ja, for eksempel.
Her er det faktisk talenter som har det tøft, som bor på Oslo øst med langt tøffere levevilkår enn det jeg er vant med fra Telemark,
Det er blitt påstått at Dag-Eilev har svart belte i shopping, men ikke når det gjelder spillere.
– Jeg er ikke glad i shopping, og heller ikke så veldig glad i å shoppe spillere, selv om det må til. Men å utvikle spillere, det er det jeg liker.
Når det gjelder hva andre måtte ønske seg har kona sagt at han for det meste er raus, men at han liker å spare på strømmen. Og dasspapiret.
– Er du en gnier privat?
– Hu greide å si det i et intervju en gang, som gjorde at folk lo litt. Sannheten er at jeg egentlig ikke kan fordra gjerrighet. Det er fair at folk er gjerrige på egen bekostning. Men om folk er gjerrige på andres bekostning? Det tåler jeg ikke. Og sjøl foretrekker jeg å være raus.
– Er du en sånn som sier ifra?
– Ja. Jeg er jo det. Og det burde jeg kanskje ikke gjort enkelte ganger. Men jeg klarer ikke la være. Gjerrige folk gidder jeg rett og slett ikke være sammen med, men må jeg være sammen med dem så sier jeg ifra.
– Man kan kanskje ikke like alle man jobber sammen med.
– Nei, det er sant. Men jeg har muligheten til å påvirke dem jeg jobber sammen med. Jeg bestemmer jo hvem som er i mitt team. Og dit inn kommer ikke gjerrigknarker!
I lederteamet sitt har han ansatt blant annet Kenneth Dokken som assistenttrener, en mann som er viden kjent i kongeriket Vålerenga for å være en blid kar.
– Er det for å veie opp for at du kan være litt humørsjuk?
– Det vil jeg ikke si. Når det gjelder ledelse er jeg opptatt av to ting: positive mennesker. De skaper energi, som du har lyst til å være en del av. Og det er viktig for en arbeidsplass og i hvert fall i en prestasjonsgruppe som er under press. For, du vil tape og få tyn noen dager – så da er det avgjørende å ha positive mennesker rundt seg. Så den egenskapen dyrker jeg. Hvis jeg har spillere som over tid bare er negative og leiter etter problemer så eliminerer jeg dem.
– Eliminerer?
– Ja. Der er jeg blitt mye mer kynisk de siste årene. Det er helt bevisst. Men jeg visste at Kenneth Dokken har den egenskapen at han er veldig positiv og blid, og sånne folk må du ha i et arbeidsmiljø.
Under kamper går det fort ei kule varmt. Han slenger med leppa, går i fistel og sier dumme ting fordi adrenalinet koker i kroppen.
– Jeg husker en gang i Haugesund som Odd tapte 3–0. Før kampen hadde jeg vært skråsikker på at vi skulle vinne. Etterpå skulle jeg rett på TV2 og sa til meg sjøl: «Ikke si det du har lyst til å si nå, for det er så dumt». Og så sa jeg det likevel.
– Hva da?
– «Haugesund e’kke no stort lag» sa jeg. Og så hadde vi tapt 3–0. Og TV-folk er jo rutinerte, de tok mikrofonen bort til trener’n til Haugesund, og sa: «Fagermo sier at Haugesund ikke er noe stort lag» hvorpå treneren svarte: «Nei det stemmer det, men det holdt til å slå Odd 3-0.» Det er jo jævlig bra svart.
Men ett sted går grensen selv for Dag-Eilev går det ved å snu seg mot motstandernes supportere.
– Det gjør jeg aldri.
– Liker du ikke å tirre folk?
– Joa, litt. Men mitt ansvar er å fokusere på spillera. Men, jeg har også fått så mye kjeft og stygge kommentarer opp gjennom åra, og det er vesrt i nord og sør. Eller … nå er jeg egentlig ikke så godt likt i Bergen heller.
– Men det kommer noen gloser iblant?
– Ja, husk, toppfotball er underholdning. Og da mårru by på deg sjøl, vise følelser. For fotball er mye følelser, og hvis du blir kjedelig, grå og trist er det skummelt for produktet. Ingen har suksess hele tida, en fotballklubb må vise at vi kan ha litt skrubbsår også, for det er naturlig. Det er det livet er.
Da Dag-Eilev takket ja til jobben i Vålerenga flyttet han og kona Hege til Oslo, nærmere bestemt Frogner. Men de har beholdt huset i Telemark, der den yngste datteren bor for tida.
– Skulle denne jobben her gå skeis så kunne du dratt hjem til bondelandet og blitt ekteskapsrådgiver.
– Hæh??
– Du har vært gift med samme dama i 28 år, du må kunne ett og annet om happy wife happy life?
– Jeg tror kanskje ikke jeg kunne gitt noe råd. Men altså jo, vi gifta oss i 92, så riktig – det er åtteogtjue år sia det, knegger han.
– Originalt.
– Men, det er jo også veldig enkelt og du trenger ikke være ekteskapsrådgiver for å få til det.
– Det er bare å ikke være for mye hjemme?
– Nei-nei-nei-nei-nei! Du, det er bare å finne rette kjerringa med en gang det, så går det bra.
De møttes da han var 18 og familien nettopp hadde flyttet til Akkerhaugen i Telemark. Han ville ha seg kjæreste og ba Tone, kusina si, som bodde på stedet om å presentere han for den fineste dama i Sauherad. Valget falt på Hege, som han etter hvert også ble trener for da han trente Kjapps damelag.
– Det er et godt bevis for at arrangerte ekteskap funker?
– Ja, det er sant! sier han, etterfulgt av den velkjente raspende latteren.
– Jeg brukte søskenbarnet mitt til å finne’a. Det er riktig.
– Hva er hemmeligheten som gjør at hun holder ut?
– Når du har en jobb som meg så har du mer enn nok med å vinne fotballkamper, vettu. Da kan du ikke drive og rote med kjerringa i tillegg.
---