Nyheter

Matauk mellom skinnene

Oslos minste kolonihage ligger inneklemt mellom jernbaneskinner og blokker.

Bilde 1 av 4

Da spora til «Nordbanen», nå Gjøvikbanen, ble lagt mellom Grefsen og Østbanestasjonen, ble 14 mål av Etterstadsletta liggende mellom banen og bygrensa ved Vålerenga. Kristiania kommunes øyne falt på denne stripa da Det kongelige Selskap for Norges Vel og Havedyrkingens Venner etterlyste tomter til kolonihager. Den første kolonihagen havna som kjent på Rodeløkka, men i 1908 ble fliken av Østre Aker avsatt til Etterstad Smaahaver.

Ifølge skriftet «Kristiania smaahaver» skal også denne tomta ha vært et kjært tilholdssted for «løse eksistenser», nærmere bestemt kortspillende drikkelag. Men i 1914 var den smale stripa blitt en «blomstrende oase» med 89 parseller og «smaa nette lysthuse med tilfredse og lykkelige mennesker, som har sat et maal som er naadd».

Les også: Karoline (54) ble nektet å stemme. Hun hadde en stjerne i margen

Ifølge hageforeningas beretning fra 1938 var den første kolonisttilværelsen både slitsom og primitiv: «Det var ikke som nu til dags, når man efter et endt arbeidstak kan gå inn i sin egen hytte og der få sin velfortjente hvile. Nei, dette var nok et ukjent begrep for de første kolonister, som ved sin begynnelse bare var henvist til en liten kasse eller krakk til å sette sig ned på for å rette sin rygg.»

Fart i hyttebygginga ble det visstnok ikke før under 1. verdenskrig. Alle parsellene var like store, mens størrelsen på hyttene varierte litt i tråd med byggernes økonomi og behov. De fleste satte opp hytta si sjøl, med litt hjelp fra naboen. Det fantes nemlig både snekkere, sementstøpere og «grovarbeidere» blant medlemmene.

Les også: Kristianias første parselleiere møtt med steinkasting og ildspåsettelse

Det var mannfolka som tok seg av hyttebygginga, mens hage- og husarbeidet falt på kvinnene: «Det er jo kvinnen som tilbringer den meste tid i anlegget og hennes arbeide er betydelig, ja kanskje mer enn vi vet å vurdere høit nok. Det er da også temmelig lettvint i en kolonihage, når undtas at matstellet må foregå på kokeapparater, men her lages den mest nærende kost, for eksempel smakfulle grønnsaksretter fra egen avl», het det i beretninga.

Fotballspillende unger, gressende hester og «alle ulemper med løse eksistenser, som man ofte og tidt hadde kontakt med» gjorde det nødvendig å gjerde inn området. Men midlene fra kommunen rakk bare til et stakkarslig staurgjerde oppført på dugnad. Etter å ha klagd på ugressfrø som blåste inn i anlegget når toga føyk forbi, fikk kolonistene i 1913 jernbaneverket til å bekoste et skikkelig bordgjerde mot jernbaneskjæringa.

Saken fortsetter under bildet.

Ei av hyttene i Etterstad kolonihage kalles Narvesenhytta. Tradisjonen vil ha det til at hytta er en gammel Narvesenkiosk som sto på jubileumsutstillinga på Frogner i 1914 og ble lodda ut som kolonihytte etterpå. FOTO: ANNE C. ERIKSEN

Ei av hyttene i Etterstad kolonihage kalles Narvesenhytta. Tradisjonen vil ha det til at hytta er en gammel Narvesenkiosk som sto på jubileumsutstillinga på Frogner i 1914 og ble lodda ut som kolonihytte etterpå. Foto: Anne C. Eriksen

Kolonistene har hatt sine innbyrdes fighter også. For eksempel da parsell 89 ble ofra for bygging av forsamlingshus. Motstanderne mente bygginga ville bli for dyr. Men tilhengerne fikk gjennomslag, ved blant annet å arrangere demonstrasjonstog. Under styrebehandlinga av forslaget kom hagebarna togende mens de ropte: Vi vil ha forsamlingshus! Herr Kaup, kolonist og finansmann, bidro dessuten med en anselig pengesum, på betingelse av at bygginga starta umiddelbart.

Motstand ble det også da spørsmålet om å bygge dusj kom opp. Igjen dreide det seg om penger. Løsninga ble at to kolonister betalte kostnadene og dusjen ble bygd på dugnad av de interesserte. Dugnadsgjengen danna så et «dusjlag» som fikk nøkkel til dusjen. Etter at Oslo kommune ville avvikle dotømminga i byen, samla kolonistene seg om å bygge et sanitærhus med wc, dusj, vaskemaskin og tørketrommel.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Etterstad er stadig byens minste kolonihage, men den har da i hvert fall sin egen sang, sjøl om de færreste av dagens kolonister kjenner til den. Sangen er forfatta av arbeiderdikteren Arne Paasche Aasen.

Kilder: «30 års beretning Etterstad kolonihager 1908-1938», Nils Eriksen m.fl.: «Kolonihagesaken i Norge – dens historie og betydning», Tobias 1994/2, «Byminner 1997/1», St. Hallvard 1973/51, Oslo byleksikon, wikipedia, SNL, oslokolonihager.com, etterstadkolonihager.no, Vålerenga historielag: Vålerenga – bydel med sjel, Bjørn Arild Gjerdalen og Reiner Schaufler: «Gatelangs på Vålerenga».

Kolonihagens sang

Mel.: Der ligger et land mot den evige sne

Der ligger et land bak den blomstrende hegn,

det ligger og drømmer i solskinn og regn.

Og det er min hage, den yndige plett

som skjenker mig fred og gjør sinnet lett.

Og kunde jeg flykte for godt fra min by

jeg vandret her gjerne ved kveld og ved gry,

jeg vernet hver vekst i Guds hellige muld

og så hvor det blusset av høsten gull.

Det er vel en glede hver syngende vår

når sønnenvind mildt over hagene går,

å se hvor det spirer og vokser og gror

av myldrende liv i den sorte jord.

Hvad jorden har bragt av sitt skattkammer frem

det bærer vi med oss i høstkvelden hjem,

de fullmodne frukter er himmelens lønn

og stjernenes takk til en jordens sønn.

Der ligger en hage bak blomstrende hegn,

den ligger og drømmer i solskinn og regn,

den er som et lokkende skjønt paradis,

og derfor vi synger en sang til dens pris.

Mer fra Dagsavisen