Nyheter

Magiske, mystiske Oslomarka

Huldra på Nysetra, svartemagisteren ved Katnosa, gjenferdene ved Vangen og nissen på Nuggerud er noen av de du kan møte på i Oslomarka hvis du har flaks. Og fantasi.

Denne saken ble først publisert i desember 2017.

Vangen, rundt 1885: Det var en kald og klar vinterkveld, og husmannen Johan Andersen var på vei hjem til Bysetra med innkjøp han hadde gjort til hele Rausjøgrenda. Med tungt føre og tungt lass ble turen ekstra krevende. Da Johan Andersen kom opp det som i dag kalles Oksebakken, og nærmet seg myra ved Kjærmåsatjern, kom en stor menneskemengde mot han. Det var et gravfølge.

En hvit hest trakk kista på en båre og bak fulgte en gruppe sørgende med bøyde hoder. Johan stanset, tok hesten og sleden sin til side, og tok av seg hatten i respekt mens han lot følget passere. men da han så nærmere på følge ble han grepet av redsel: følget besto av folk han selv hadde kjent men som for lengst var gått bort. Til og med hestene dro han kjensel på, de var hester som var blitt borte fra husmannsplassen. Og da han til sin forferdelse så ned på den snølagte bakken gikk det iskaldt nedover ryggen på han: de etterlot ingen spor i snøen! Han skjønte da at han hadde møtt et likfølge av gjenferd.

Les også: Boligmangelen drev enslige ut i marka

Mystiske historier

Denne gamle historien ble hyppig fortalt rundt tømmerhoggerbålene i 1885. Nå er denne historien og mange andre fra Oslomarka samlet i boka «Mystikk og overtro i Oslomarka», skrevet av Even Saugstad. I mange år drev han og Irene Asphaug den populære Sandbakken markastue i Østmarka, og det var der han fikk ideen til boka.

– Mange syns nok at gamle sagn, folketro og fenomener som er vanskelige å forklare er spennende, det får vi bekreftet av all oppmerksomheten rundt for eksempel Snåsamannen, TV-program som «Åndenes makt» og prinsesse Märtha Louises «engleskole». Så da vi jobbet på Sandbakken fikk jeg ideen til å samle alle de overnaturlige historiene fra Østmarka og presentere dem på en kveld som vi kalte «Mystikk og overtro», forteller Even Saugstad.

Interessen var overveldende. Nærmere hundre mennesker fant veien til Sandbakken for å høre de gamle sagnene og eventyrene, og Saugstad skjønte snart at de hadde funnet en fulltreffer. Snart ble foredraget utvidet og mystikkveldene flere.

– Vi pleide holde dem på fredag den 13 og det var selvsagt ikke tilfeldig, smiler han.

– Men vi oppdaget også at folk elsket å høre gamle historier og eventyr, for det var fullt hus hver gang.

Nissen: Den norske nissen – mer glad i dyr enn i bortskjemte gavesultne barn. Respekt! Tegning: Elise Otterlei

Nissen: Den norske nissen – mer glad i dyr enn i bortskjemte gavesultne barn. Respekt! Tegning: Elise Otterlei

Datidens underholdning

Saugstad er ikke i tvil om at mange som har fortalt historiene opp gjennom tidene har trodd på dem, men kanskje lagt på litt ekstra for hver gang.

Les også: Hjem, kjære hjem, igjen

– På den tida var det verken TV eller internett og den store underholdningen var historiefortellerne. Og de som var gode til å formidle ble sikkert litt revet med, slik at de både la til litt ekstra og også tilpasset historiene etter hvor de fortalte dem. For det er klart at folk be enda mer fascinert om de fikk høre om noe som skjedde «rett borti bygda her».

Gravfølget: Skummelt følge av gjenferd på Krokskogen. Tegning: Elise Otterlei

Gravfølget: Skummelt følge av gjenferd på Krokskogen. Tegning: Elise Otterlei

Trolske landskap

Troen på en parallell verden befolket av underjordiske skapninger holdt seg lenger i grisgrendte strøk, skriver Saugstad. Og Oslomarka er full av skumle steder: Krokskogen, Nordmarka, Lillomarka og Østmarka har alle sine myter å by på. En av dem utspiller seg på innsjøen ved Gjersøen som ligger langs den gamle Mosseveien. Sagnet forteller at på selveste julekvelden banket det på døra på husmannsplassen Sjeisen under Kurud. To fremmede ville krysse innsjøen og Marie, dattera i huset, fikk jobben med å skysse dem over. Tåka lå rett og det var ingen hyggelig jobb. de to fremmede satt helt tause i båten. Marie så dårlig, fant ikke brygga på den andre siden og støtte båten rett i en bergnabb. Da reiste de to fremmede seg opp, skrittet over ripa og forsvant – rett inn i fjellet. Denne fjellrabben ble fra den dagen hetende Julekvelden. Kartet kan du se i Gjerstads bok, om du vil legge ut på inspeksjon selv.

Nissen er med

Nissen er en gjenganger i de gamle historiene, og den norske nissen var slett ingen julenisse med rund kulemage og sekk med gaver. Han var en av de underjordiske, som huldra og måtte behandles pent ellers gjorde han folk pek.

– Nissen var gjerne opptatt av at dyre på gården skulle ha det bra, kjørte bonden hesten sin for hardt kunne nisse gjøre han pek slik at han sluttet med det. Det var best å spille på lag med nissen, sier Even Saugstad. Selv har han aldri møtt verken nisser eller troll, men han har stor sans for å se på skogen og marka med et fantasifullt blikk. han tror nok folks fantasi var litt større før.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

– I gamle dager ble historier om det overnaturlige brukt til å forklare det uforklarlige. Landskapet i marka innbyr liksom til å skape fantastiske historier. For 150 år siden kunne en fjellrabbe i mørket fort bli til et troll, og en rasling i buskene kunne skape illusjoner om en liten nisse eller ei hulder som lusket unna. Det blir liksom ikke det samme når man kan lyse opp et fjøs eller en gårdsplass med elektrisk lys – det er langt mer trolsk i skinnet fra talglys og parafinlamper. Før hadde man heller ikke briller og folk så rett og slett dårligere. Sånt hjelper på fantasien, sier Saugstad.

Mer fra Dagsavisen