Hils på fuglemannen!

Det er nemlig det han aller hest vil, å få lov til å spre litt glede.

Frøydis Falch Urbye


Du har kanskje sett dem vandrende i sentrum, den godt voksne mannen og den folkekjære papegøyen hans. Kanskje har du kikket deg en ekstra gang over skulderen, tatt mot i deg, snudd, smilt og slått av en prat. Det var i hvert fall det vi gjorde.

30 grader

Hugo Rønne har knallrosa skjorte og et skjevt glis om munnen. Sola skinner, og idet han ankommer uteserveringen til Café Con Bar på Grønland har termometeret bikket tretti grader. Han bommer en sigg på et nabobord og smiler tilfreds til dem som stirrer. Mobilen trekkes opp av bukselomma og Hugo begynner å bla.
– Her er Vestfoldbanens blideste konduktør, her er en sliten narkoman, her er en turist, her er et lesbepar, her er en muslimsk jente og her er venninna hennes. Her er en søt sykepleier, og se på hun her, hun var 18 år og veldig beskjeden, ramser han opp.

Thea på skuldra

Folka på mobilskjermen har én ting til felles: På skulderen til hver og en av dem sitter to år gamle Thea i den lilla selen sin og poserer tålmodig.
– Du skulle visst hvor mange vi har hilst på bare i dag, forteller 50-åringen stolt.

Det begynte som det ofte gjør med fuglefolk, en liten undulat. Først ute var Göring. Året var 2003 og Hugo var trett, hadde angst og slet med depresjoner. Men så, etter at fuglen flyttet inn, kjente han hvor godt det var for psyken å ha en kvitrende venn på skulderen.
– Han rakk å jage vekk styggen på ryggen i løpet av de to årene han levde, mimrer Hugo.

Etter hvert ble Göring skiftet ut med Himmler, en blå liten tass som Hugo lager YouTube-videoer sammen med.

– Jeg er ikke nazisympatisør altså, konstaterer Hugo før han fortsetter forklaringen:

– Jeg syns bare nazister er noen ordentlige fuglehjerner.

Fra Tromsø

Hugo har alltid har hatt behov for å bli sett. I hjembyen Tromsø var han på 80-tallet en av de aller første som sto på snowboard, selvsagt utrustet i en knallgul onesuit. På 90-tallet tatoverte han begge armene, lenge før hipsterne på Løkka gjorde det samme. Siden reiste til Libanon og jobbet 10 år som dørvakt i Oslo.
Utelivsbransjen ble inngangsporten til et belastet miljø, et miljø han for fire år siden ble nødt til å komme seg bort fra. Valget falt på Sandefjord, en by han kjente få andre i enn sin egen mor.

– Sandefjord var en drittkjedelig by. Jeg hadde ingen venner der og fortsatt sitter jeg mye alene. Det er Oslo som er byen i mitt hjerte, sukker han.
Gjennom den første tida i den nye byen var det Himmler som holdt han med selskap. Men så en dag var det slutt. Først landet den blå undulaten på stolen til Hugo. Så kom Hugo selv og satte seg. Katastrofen var et faktum, og etter et mislykket gjenopplivningsforsøk med munn-til-nebb-metoden ble den lille tassen erklært død på stedet.

– Da jeg drepte Himmler bar det rett til legen for å få sovetabletter, forklarer Hugo alvorlig.
Hugo stumper røyken idet den grønne flasken med Sprite ankommer bordet. Servitøren vifter høflig bort tilbudet om å få fuglen opp på hånden, mens Thea selv gomler i seg de røde blomstene i blomsterkassa.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

– Nei nei nei, Thea!, sier Hugo strengt, og fisker fram noen solsikkefrø fra en tom røykpakke. Trikset funker, hun tar frøene med tærne og lar blomstene være i fred.

Det var venninnen som fant løsningen. Etter Himmlers død startet hun Facebook-siden «Ny kompis til Hugo», og snart hadde det tikket ni og et halvt tusen kroner inn fra både kjente og ukjente.

– Visst faen var det koselig. Jeg har aldri følt meg så elska i hele mitt 50 år gamle liv, sier Hugo og fisker opp nok et solsikkefrø fra den tomme røykpakken.

Endret alt

– Skål!, svarer Thea takknemlig.

– Thea endret alt. Selv om jeg fortsatt er arbeidsledig og singel så tar jeg meg bare en tur til byen for å spre glede når jeg kjenner meg ensom. Jeg vet hvordan det er å være langt nede, og hvor mye det kan bety at noen snakker med deg. Ingen skal være redd for og si hei på gata eller spørre om å ta en selfie med Thea. Det er det som gjør en god dag for meg, å gjøre andre glade. That´s it!