Fylla har skylda? Nei, systemet har skylda.

Det finnes ikke brukersvikt. Det finnes bare systemsvikt. Det pleier de flinke folka i databransjen å si når ting går gærnt. Og det er sant: Hvis du lager en webside som folk ikke forstår, så er det ikke folka det er noe i veien med, det er websida.

Om folk kaster søppel på gata, så må man som hovedregel spørre seg sjøl om man kan sette ut flere søppelbøtter.

Og om 100.000 dritings vestkantungdommer spyr og sjangler seg nedover Holmenkollveien som en morderisk hær av Martin Johnsrud Zombies, ja da må man finne ut hva i huleste man kan gjøre for å fikse det.

«Skam dere», skreiv Esten O. Sæther i Dagbladet.

«Noen få ødelegger for den store festen», sa idrettspresident Tom Tvedt til Dagbladet.

«Uææøghh», sa min sidemann på vei ned fra Frognerseteren da han blid og lykkelig og full hoppa over en snøfonn og prøvde å rulle ned til Midtstubakken i meterdjup snø.

Den siste hadde vel egentlig mest rett.

Les også: Kaoset i Holmenkollen: Tåler ikke store arrangementer

Jeg var, sammen med hundre tusen andre, i marka på lørdag. To voksne og en sjuåring, på nasjonalromantisk friskus-tur på Oslo Vest, så klisjefullt at jeg måtte snappe ironisk om det til vennene mine, og så deilig at vi allerede før hjemreise diskuterte hva vi skulle gjøre for å få det enda kulere til neste år.

Ta med en spade, kanskje? Så vi kan lage en bedre sittegrop? Flere folk, ta med noe mer familie? Overnatte i telt? Tja, for min egen del høres det ambisiøst nok ut å skaffe et par skikkelige vintersko. Ullsokker-i-sneakers-planen holder bare så lenge i Holmenkollen. Men uansett hadde vi det perfekt.

Ja, helt til hjemturen, da.

Først prøvde vi oss på Frognerseteren. Helt øverst på fjellet, der hvor Korketrekkeren starter, er det en liten t-bane-holdeplass. Da vi labba opp dit en liten halvtime etter femmila på lørdag var det 8. mars-stemning. Eller, det var i hvert fall omtrent like mye folk i den speilglatte bakken opp mot t-banen som det var på hele Youngstorget en halv uke før. Menneskemengden bevegde seg i bølger. Midt inni sto to ubesluttsomme Holmenknoll- og tott-politifolk som høflig og stille anbefalte folk å heller gå.

Så vi gjorde det. Det var trangt, det var ukontrollert, det var omtrent som å være på Tryvann når russen er i ferd med å forlate folkeskikken, bare med mer snø. Og at jeg hadde med sjuåringen, selvfølgelig.

Og på Holmenkollen var det ingen t-bane å få. Eller informasjon. Eller råd.

Resultatet ble at vi spaserte nesten til Smestad før vi blei plukka opp av en hjelpsom bilist. Omtrent fire timer etter at Dario Colognas tåspiss utkonkurrerte Martin Johnsrud Sundbys satte vi oss inn i en tørr og varm bil og slappa av, fortsatt ved nogenlunde godt mot.

Les også: Kunne ikke hatt med sønnen på femmila

I løpet av dagen hadde Dyrhaug fått vaffel av tilskuer da han trengte det som mest. Klæbo hadde tryna i ølkork og lå milevis bak, men fikk likevel mest jubel da han passerte bålet vårt. Haga hadde prøvd å kjøre forbi køen opp bakken til hotellet (Jepp Ragnhild, vi så deg!)

Det var den lørdagen hvor lommelerkas sjølforsterkende hygge passerte toppen. Som et spill blackjack. Hyggelig, helt til det skikkelig ikke var hyggelig lenger i det hele tatt.

For det skjedde jo masse alvorlige greier. Minst en er alvorlig skada. Det kunne selvsagt gått enda verre. Heldigvis gjorde det nå ikke det.

Men vi kan lære en del ting uansett:

1. Når folk prøver å komme seg hjem fra Holmenkollen trenger de veldig mye bedre informasjon enn de fikk i går. Blant annet finnes moderne teknologi kalt «megafon». Kan med fordel brukes til folk som står i kø og venter på en t-bane som ikke kommer.

2. Når man bygger opp et arrangement rundt at det er kos å sitte i snøen og drikke, ja, da kan det hende at folk setter seg i snøen og drikker ganske mye.

3. Neste gang noen sier at fotballsupportere er pøbler, at hockeyfolk er harry eller at dataspilling gjør deg dum og lat: Husk at nikkersadelen er verre.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!