En helt uvanlig dag på jobben

Vi ble varslet på forhånd. NRK Drama spiller inn en tv-serie fra terroren 22.juli og lørdag morgen ville regjeringskvartalet bli røyklagt og være fullt av politi og ambulanser. Jeg kom på jobb 08.45. De var godt i gang.

Jeg var på jobb her i Grubbegata fredag 22. juli 2011. For meg var det siste dag før sommerferien. Reportasjeleder hadde dratt tidlig fordi han gledet seg og skulle på hyttetur med venner. Og jeg tenkte at da kunne jo jeg også ta kvelden litt tidlig siden jeg tross alt var ferdig med å skrive til det som aldri ble morgendagens lørdagavis.

Les også: Gjenskaper 22. juli i sentrum

Jeg hadde satt fraværsassistenten på klokka 15.20. Ferien kunne begynne, hasta la vista, folkens.

Klokka 15.25.22: bang!

Vi skjønte med en gang at det ikke var noe jobbsmell i forbindelse med anleggsarbeid. Dette var noe annet. Vinduer knuste. Deler av taket ramlet ned. Noen i kontorlandskapet sa: «Ut. Dette er terror!»  Vi gikk på rekke og rad ned alle trappene til repeterende ringing fra en brannalarm. Etter det var det kaos. Området så ut som en krigssone, med gater fulle av skadde, redde folk. Noen blødde. Pressefotografer gikk i akutt jobbmodus. Og så var det den ringelyden, som liksom aldri stanset.

Jeg husker at jeg tenkte: dette er som å være på et filmsett. Det er ikke virkelig, ikke sånt som skjer i Oslo. Senere, utover kvelden skulle det bare bli verre og verre.

Åtte mennesker ble drept av bomben i 22. juli i regjeringskvartalet. Å gå rett inn på dette filmsettet i dag morges føltes vondt. Da kan jeg bare forestille meg hvordan alle Utøya-filmene føles for de som er langt mer berørte av denne dagen enn meg.
Jeg har aldri skrevet om min opplevelse av 22. juli før. Det er andre som har så mye vondere og verre opplevelser. Men i dag kjente jeg at jeg måtte. Kommer jeg til å orke å se dette på TV? Jeg trodde jeg skulle si et klart ja. Nå vet jeg ikke.