Mannen bak folkebibliotekene

Bokelskeren Carl Deichman syns det var ufornuftig av borgerne i Christiania å bygge opp hver sin boksamling når de kunne dele på godene.

På 1700-tallet var det ikke mange nordmenn som leste bøker. Sjøl om skoleloven av 1739 bidro til å sette fart i leseferdighetene, sto det ganske dårlig til hos mange. Ofte besto kunsten i å lese kjent tekst, det vil si bibeltekster og salmer folk gjerne kunne utenat. Overfor en helt ukjent tekst kom de til kort.

Enda færre eide egne bøker. Én ting var at det var tungvint å få tak i dem. Den første reine bokhandelen i Norge skal ha blitt oppretta av Andreas Diurendahl på 1770-tallet. Før den tid kunne man bestille bøker fra utlandet. Og det fantes trykkerier og bokbinderier som solgte bibler, bønnebøker, almanakker og lignende. Etter hvert begynte også noen næringsdrivende å handle med bøker ved sida av sitt egentlige virke. Det lot seg også gjøre å kjøpe – og sågar abonnere på – bøker direkte fra forfatteren.

Les også: -Når vi er her, slipper vi å gjøre dumme ting ute

Men bøkene kosta mye penger. Ifølge Nils Johan Ringdals «By, bok og borger» kunne du få ei kvart ku eller en sau og et lam for prisen av ei bok. Litteratur var med andre ord forbeholdt spesielt interesserte og velstående borgere.

Blant dem som tok seg råd til å samle seg et bibliotek, var det noen som fant det meningsfylt å la lærdommen og kunsten tilflyte andre. For eksempel ved å starte et leseselskap eller gi boksamlinga si til institusjoner som Krigsskolen og landets katedralskoler. Eller som den barnløse ungkaren Carl Deichman (cirka 1700/05–1780) – til Christiania by.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Carl Deichman fant det lite hensiktsmessig at byens «Particulaire» var «nødtvunget selv at anskaffe sig de fornødne Bøger». Han ønska at den 6.069 bind store samlinga hans skulle utgjøre grunnstammen til et offentlig bibliotek. Håpet var at andre boksamlere ville følge hans eksempel og «ved forefaldne Leilighed» gi sine «fleste og bedste Bøger» til fellesskapet. Sånn skulle biblioteket «anseelig forøges» til glede for «mange lærde og Lærdoms elskere, hvis Lejlighed ikke ere til selv at anskaffe sig de fornødne bøger.»

Med gaven fulgte også en sum penger til innkjøp av flere bøker. Men det skal ikke ha vært nok til mer enn 50 eksemplarer i året. Heldigvis var det flere velstående som fulgte Deichmans oppfordring og donerte bøker.

Les også: Åpner «nytt» bibliotek på Løkka

Gaven omfatta også diplomer, mynter, forsteininger, konkylier og sjeldne manuskripter, blant annet ei side fra Aslak Bolts bibel fra 1400-tallet. Samla sett skal verdien ha vært omtrent 12.000 riksdaler. Donasjonen ble mottatt med begeistring av allmennheten, men ifølge presten Jacob Nicolai Wilse gikk den «Urarvingerne nær til Hierte». De hadde nok håpa at samlinga skulle bli auksjonert bort og utbyttet fordelt mellom dem. Men som takk for gaven fikk i hvert fall navnet Deichman evig liv.

Onsdag 12. januar 1785 fant den høytidelige åpninga av Det Deichmanske Bibliothek sted, med tale av byens biskop og kantate av Katedralskolens kantor. Byens avis, Norske Intelligenz-Sedler, markerte «Den offentlige Bogsamlings Indvielse» med et dikt over hele forsida.

Carl Deichman hadde også gitt føringer for driften av biblioteket. Blant annet at det skulle ansettes en forstander og en bibliotekar. Men penger til lønn hadde han ikke ordna med. Knipa ble løst ved at en av Katedralskolens lærere og seinere rektor, Jacob Rosted (1750–1833), ble tillagt ansvaret for utlån og katalogisering av samlinga mens forstanderen måtte jobbe gratis.

Deichmanske Biblioteks første tilholdssted var i Stiftsgården i Rådhusgata 13. Penger til bokhyller fulgte heller ikke med gaven, så innredninga skal delvis ha blitt finansiert av kongens privatkasse.

Til tross for en veldig begrensa åpningstid – to timer to dager i uka – ble virksomheten en umiddelbar suksess.

Alle «vederheftige» folk kunne låne bøker gratis, men mot kausjon hvis låneren ikke var kjent av bibliotekaren, noe som visstnok forekom svært sjelden. I perioden 1788 til 1795 ble det registrert 419 låntagere. Ifølge Ringdals beregninger var det bare 2.000 av byens innbyggere som den gang kunne tenkes å bruke biblioteket.

Ved utlån skreiv bibliotekaren bokas og lånerens navn inn i en «Beviisprotocol», og låneren signerte for mottaket. Ved tilbakelevert bok kvitterte bibliotekaren i margen.

Lånerne fikk ikke gå mellom reolene og kikke på bøkene som i dag. De måtte leite i en trykt katalog, der nyinnkjøpte bøker ble ført inn for hånd. Katalogen skal ha vært så uoversiktlig at de fleste foretrakk å låne en av bøkene som nettopp var blitt levert inn og derfor lå på disken. Langt over halvparten av bøkene i samlinga ble derfor liggende uleste. Bare 800–900 titler var i sirkulasjon de første 200 åra.

Så å si alle lånerne tilhørte de høyere samfunnslag, og var i overveiende grad menn. Mange var elever ved katedralskolen eller Den militære skole. Noen var huslærere, guvernanter og håndverksmestere, men ingen var svenner, læregutter eller dagarbeidere. Det skulle gå ei stund før Deichman kunne kalles et folkebibliotek. (... fortsettes)

Kilder: Store Norske Leksikon, deichman.no, Norske Intelligenz-Sedler 1785.01.12, Nils Johan Ringdal: By, bok og borger – Deichmanske bibliotek gjennom 200 år, Arbeider­bladet 1923.09.08, Karoline Wessel Johnsen: Underholdning, opplysning og moral – litterære interesser ved bibliotekene
i Christiania i 1790-årene.