Avskrekkende omsorg på Aker

Historien til Aker sykehus begynner med en arbeidsanstalt for fattige. Den hvite trebygningen står der ved inngangen til Aker ennå, til minne om sykehusets tidligste historie.

Av Johanne Bergkvist

I dag er Aker sykehus et av de største behandlingsstedene i Oslo. Historien begynner i 1875, da Aker kommune – som omkranset Kristiana og Oslo fram til 1948 – bygget en arbeidsanstalt i Trondheimsveien 116.

Her ble fattige satt til drevplukking, det vil si opptrevling av gammelt tauverk, spinning, veving, fabrikasjon av gulvtepper og strikking etter arbeidsevne. Her rådet kummerlige forhold og streng disiplin. Med bynære forsteder helt ned til Grønland var storbyens fattigdom også et problem for Aker. Fattigvesenet i Aker fulgte likevel lenge landsbygdas modell der fattige ble plassert på gårder på legd.

Les også: Hafiz har fått fast jobb. - Vi synes han er flink. Og litt tøff (Dagsavisen+)

Anstalten ble lagt ned da området ble del av Kristiania kommune i 1878. Tanken om en ny fattiganstalt kom snart opp igjen. I 1884 kjøpte Aker kommune den store gården Tonsen med hele 217 mål. Bygningene var i dårlig stand, men i 1887 ble en nyoppusset fattiganstalt åpnet. Her var det plass til 40 fattige, forstanderen og kona, en husmann, tre tjenestefolk, 10–12 kyr, fem hester og 20 griser. Gårdsrommet er i dag intakt og oppført på Byantikvarens gule liste.

I motsetning til anstalten i Trondheimsveien, skulle de fattige nå bo på gården og produsere landbruksvarer til salg. Målet for fattiganstalten var rent økonomisk, kommunen sparte penger ved å samle de fattige ett sted, heller enn å plassere dem på ulike gårder. Folk skulle skremmes fra å søke fattigstøtte: «for de uværdig trængende, af hvilke fattigvæsenet til enhver tid vil være nødsaget til at understøtte en del, vil den paatænkte anstalt virke til skræk, saa at man formentlig vil undgaa at understøtte mange saadanne».

Saken fortsetter under bildet.

Flyfoto av Aker sykehus, 1920-tallet. Fattiggårdens hvite bygning er øverst på bildet. Sykehusets nye bygninger er kommet til: En ny sentralbygning, og fire paviljonger som huset pasienter med skarlagensfeber og difteri på grunn av smittefaren, og en isolasjonsavdeling for urolige sinnssyke mens de ventet på plass på asyl. Jordbruket var viktig for sykehusdriften helt frem til 1960-tallet.
Foto: Oslo museum

Flyfoto av Aker sykehus, 1920-tallet. Fattiggårdens hvite bygning er øverst på bildet. Sykehusets nye bygninger er kommet til: En ny sentralbygning, og fire paviljonger som huset pasienter med skarlagensfeber og difteri på grunn av smittefaren, og en isolasjonsavdeling for urolige sinnssyke mens de ventet på plass på asyl. Jordbruket var viktig for sykehusdriften helt frem til 1960-tallet. Foto: Oslo museum

Planene om et billig arbeidshjem gikk ikke som tenkt. Anstalten ble raskt fylt opp med gamle, syke og sengeliggende som måtte ha mat og medisiner. Få var i stand til å arbeide. Året etter opprettelsen hadde anstalten 61 fattiglemmer, 21 flere enn planlagt. Over halvparten var over 70 år, og samtlige under 60 var «syke, vanføre eller idioter».

Forstanderen klaget over at «Lemmernes arbeidskraft er stadigt avtagende, fordi der indlægges kun skrøbelige folk». Resultatet var at det måtte ansettes folk til å drive gården. Tanken om at fattige skulle gi store inntekter, skyldtes en overdreven tro på deres arbeidsevne. En moralsk forståelse av de fattige som late og arbeidsuvillige dominerte likevel, og lå som en mørk skygge over de fattiges liv som skulle disiplineres med hardt arbeid.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Fattiggården på Tonsen ble en fattiganstalt med strenge regler. Det var ikke lov å forlate gården uten tillatelse, og beboerne var pliktige til å vise de ansatte lydighet. Refselse ble gitt for «dovenskab, ulydighed og misbrug af arbeidsmaterialer eller andre brud på husets orden og paa sædelighed». Maten var knapp og skulle etter instruksen være «simpel og tarvelig». Kaffe, nysilt melk og rugbrød med smør og sirup til frokost, grøt og skummet melk til kveldsmat, mens middagen varierte fra vassgraut med melk eller øl til kjøttsuppe med brød. Selv konkluderte kommunen i 1892 med at de fattige ble behandlet på «en human og hensynsfuld maade».

Les også: – Man forventet også milliarder for Aker-tomta, men ble bare tilbudt noen hundre millioner

I 1892 ble Aker kommunes sykehus på Neubergløkken på Majorstuen flyttet til fattiggården. En toetasjes murbygning ble reist som sykehus, og i 1895 ble Aker syke- og pleiehjem offisielt åpnet. Sykehuset var også for fattige og ble lagt under samme ledelse som fattiggården. Institusjonene hadde ingen lege. De friskeste av beboerne skulle bidra til pleien av de syke. Veggdyra florerte i små sovesaler med mange mennesker sengeliggende i tresenger med halmmadrasser. Stanken var uutholdelig. Kroppsvask var forbeholdt høytidene, og først i 1906 ble det investert i et badekar i kjelleren på sykehuset. Veien fra fattiggård til moderne sykehus var lang.

Kilder: Anne Fikkan, Tobias 2018, Ingvild Storvand, Aker sykehus 1895-1995: ett hundre år for livet – i krig og kjærlighet, 1995.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv