I går kunne Dagsavisen fortelle om en debatt som har rast i homoavisa Blikk, om hvorvidt dragartister som opptrer med blackface er rasistiske eller ikke. Debatten oppsto i kjølvannet av Dean-Erik Andersens parodi på den afrikanske artisten Miriam Makeba under Skeive Sørlandsdager i høst. I går sa MGP-general Jostein Pedersen til Dagsavisen at kritikerne kan ha misforstått dragsjangeren, at hensynet med showene aldri har vært å sparke nedover. Han mener også at alle som kjemper mot diskriminering har viktigere kamper å kjempe enn å krangle seg imellom.
Redaktør i det skeive kulturmagasinet Melk, Martine Næss Johansen har sammen med redaktørkollega Anna Nafstad skrevet flere kronikker i Blikk om temaet. Hun er uenig med Pedersen.
– Hvorvidt akkurat dette showet var rasistisk motivert, er ikke hovedpoenget med debatten. Vi ønsker heller å sette søkelyset på at rasisme er noe som finnes, det er høyst reelt for dem det gjelder og det er viktig å ta på alvor. Og så syns jeg man må ta innover seg at når du velger å lage satire med selveste Miriam Makeba, som kanskje er det aller største, afrikanske frihetssymbolet, selve Mama Africa, så rører du ved hele den politiske og kulturelle stoltheten til afrikanere, for ikke å snakke om sørafrikanere i asyl. Kanskje nettopp derfor reagerte mange så sterkt på nettopp denne sketsjen.
Les også: Blackface-bråk i homsemiljøet: Dragartister beskyldes for rasisme
Kjøreregler
Melkredaktørene vil gjerne sette rasisme høyere på plakaten, fordi hverdagsrasismen lever i beste velgående. De har blant annet opprettet facebookalbumet «Hvordan opplever du å snakke om rasisme?» der folk kan skrive inn sine egne erfaringer.
– Vi ser at rasismen lever i beste velgående. Men hele debatten blir problematisk når hvite personer skal definere hva som er rasisme, det blir som når heterofile skal definere hva som er homofobi og menn skal definere hva som er sexisme. Det er viktig å være bevisst maktstrukturer. Handler det om noe som ikke direkte rammer en selv, i dette tilfellet hvordan hvite i Norge ikke rammes av rasisme, kan man ikke definere hva andre skal oppfatte som diskriminerende. Isteden burde man lytte til andre mennesker, ha mer gehør for hva andre måtte tenke og mene.
– Men dragshow er satire, kan man ikke ha litt humor på det?
– Selvfølgelig skal vi ha humor. Men bare fordi man er del av en minoritet betyr ikke det at det er fritt fram for å sparke nedover. Og det finnes noen områder som bare er tabu – som å si «neger» eller drive med blackface. Jeg vet det er kjipt men det må være noen kjøreregler også for dem som bedriver fri kreativ utfoldelse. Selv mennesker som driver med satire bør tenke gjennom hvordan det de framfører mottas av publikum. Får de negative reaksjoner så betyr det at de ikke har klart å levere det de skal, og da bør de revidere det de leverer.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Appropriasjon
Appropriasjon – å rappe fra andre kulturer uten å kreditere opphavet – er blitt et hett tema. I USA ble det nylig bråk da motedesigneren Marc Jacobs valgte å la sine blendahvite modeller ha dreadlocks på catwalken. Men her hjemme er det foreløpig ikke appropriasjon vært så mye omtalt.
– Jeg tror det er viktig å skille mellom det som skjer i USA og det som skjer her, fordi amerikanerne har en annerledes historie enn oss, der de har opplevd at man i den hvite hovedstrømmen har plukket fritt det man ønsker fra afroamerikansk kultur – alt fra musikk til hår og mote – uten å gjøre skikkelig rede for hvem som er opphavet. Her hjemme har vi ikke den samme forhistorien og dermed heller ikke de samme forholdet til denne problemstillingen. Derfor virker kanskje amerikanernes reaksjoner litt søkte for oss. Marc Jacobs-saken er del av en større hårdebatt i USA, der svarte kvinner har blitt nektet å bære det som regnes som «black hairstyles» på jobb eller i skole. Så blir det plutselig hyllet når hvite modeller går med det på catwalken, sier Martine Næss Johansen.
