Topp stemning i Tolvte

4

Bistro Tolvte

Edvard Munchs plass 1

Bordbestilling: booking@tolvte.no

Mat 3

Meny 4

Miljø 4

Service 5

Prisnivå 4

– Dette kunne vært hvor som helst i verden. Her finnes det ikke spor etter Edvard Munch.

Byløvene konstaterer at det eneste som røper hvor de befinner seg, er utsikten over Oslo. Fra bordet vårt i Munchmuseets 12. etasje løper blikket over Sørenga, opp Ekeberg, mot Hovedøya og videre ut Oslofjorden. Tolvte er Oslos høyeste restaurant og det som kan bli ett av de mest ettertraktede spisestedene i Norge.

Mange har sterke meninger om hvordan det nye Munchmuseet ser ut, men utsikten fra toppen er det vanskelig å løsrive seg fra. Byløvene har stått i køen i «deli’en» i første etasje for å ta heisen opp til den lille loungen utenfor prestisjemuseet Munchs eneste restaurant, Bistro Tolvte. En trapp opp ligger baren Kranen. Vi får raskt bordet vi har bestilt, og slår fast at absolutt ingenting ved restauranten forteller at den ligger i et museum. Det er heller ikke mye ved menyen som forteller at Tolvte ligger i et norsk museum som vil få gjester fra hele verden. Menyen er i hovedsak franskinspirert, og gode norske råvarer er pakket inn i tradisjonelle franske navn, som Sjøtunge Meunier, Moules Frites, Storfe Entrecôte eller En Croûte. Internasjonalt og kontinentalt. Og er Tolvte en bistro eller er den egentlig et brasseri? Den diskusjonen lar vi ligge til en annen gang.

[ Her får du god lunsj i Oslo – 17 utvalgte spisesteder (+) ]

Innenfor de store vinduene og utsikten er det norsk møbeldesign som gjelder. Designer Andreas Engesviks lyse og nakne trebord, teakstoler og hans spesiallagde loungestoler og sofaer i stål også her, alt i nøytrale farger. Taket er rått med blottlagte ventilasjonsrør og ledninger og lyspærer kveiler seg rundt enkle stag. Likevel er stedet overraskende intimt og oser av trivsel og god stemning. To Dry Martinis fra restaurantens bar lovet en kveld med perfeksjon, men dessverre skulle det vise seg at barkeeperen var hakket bedre enn kjøkkenet denne dagen.

Fra en meny med fem forretter, tre klassikere inkludert tartar og fire hovedretter, velger Byløvene først røkt villkveite med pepperrot og agurk, og «en croûte» – hjortepaté med svart trompetsopp innbakt i mørdeig. Presentasjonen av forrettene er det nærmeste Munchs Tolvte kommer et kunststykke, særlig det florlette og friske tilbehøret av blant annet agurk og reddik til den tette «pakken» av en kveitefilet. De første bitene lover godt, og et glass musserende «Pet Nat», Château Tour des Gendres, er farlig god til begge, floral, nesten søt men likevel knusktørr i ganen.

Villkveiten er god på smak, men litt for mild på den røkte siden. Noen har også vært svært beskjeden med saltet. Hjortepateen kan oppsummeres på samme vis, fin å se på, god på smak men uten noe sting verken fra kjøttet eller picklesene. Og kjøleskapskald. Her savner vi mer av det gode.

[ Den nyåpnede restauranten La Fable innfrir alle drømmer du måtte ha om maten på et fransk brasseri (+) ]

Nå begynner stedet og fylles opp, og det er ingen tvil om at de to timene vi har fått tildelt under reservasjonen vil sprekke allerede før hovedretten. Men servitøren vår er like rolig, hyggelig, kvikk i replikken og profesjonell, en klippe gjennom måltidet. Hovedrettene består av en «cassoulet» bestående av syltet and, flesk og beter, en vegetarrett av bladbete og ferskost, entrecôte og helstekt sjøtunge. I tillegg kan man velge store porsjoner av blåskjell og tartar. Byløvenes valg faller på sistnevnte, husets tartar, samt entrecôten. Tartaren er god, klassisk blandet og servert med syltet traktkantarell og soppkrem, og etter utseendet å dømme lurer vi på om kokken har spist på Britannia?

Entrecôten er en skuffelse, særlig tatt i betraktning alle de gode kjøttstykkene som serveres på Oslos brasserier om dagen. Kjøttet er skåret i skiver før det kommer til bordet, noe som ikke er uvanlig. Det er perfekt stekt medium rare, men er likevel kjedelig på smak og ujevnt saltet. Bordelaise-sausen har en vammel smak, som av utjevning, men kantarellen som tilbehør er det som først og fremst trekker retten ned. Det er veldig mye av den, og den er ikke stekt slik den skal være, heller kokt i sin egen kraft. Det gjør denne ellers utsøkte og smakssterke soppen vassen, seig og uspennende. Det er mulig det er kraften herfra som også skjemmer sausen. Å misse på dette er en utilgivelig av et kjøkken i den klassen Tolvte bør være, og hvor prisene på hovedrettene strekker seg fra 295 til 425 kroner. Potetgratengen derimot, er supergod og full av trøkk og smak.

[ Kastellet: Lokalet er en nytelse i seg selv, men bare vent til du får maten (+) ]

Driverne av Tolvte er Niklas Granlund og Henrik J. Henriksen i selskapet Understaden. De har blant annet Ben Reddik under paraplyen, og drev Mangelsgården og nå nedlagte Taco Republica. Tolvte er noe helt annet enn noen av de forannevnte, langt mer strømlinjeformet og delvis uten den kreativiteten som man kunne forvente med tanke på hvor restauranten ligger. Unntaket er noen personlige vrier på menyen, som rekecocktail smaksatt med mezcal og speket pukenakke som snacks, men disse tendensene kunne de dratt mye lenger.

Bistro Tolvte må selvsagt leve med kompromissene som bygningen krever. Det være seg de gode, som valg av møbler, eller de mer uheldige, som de kalde toalettrommene med vakuum-nedskylling og stålpissoarer som krever at du selv trykker på knappen og skyller ned. Den slags berøringsflater virker absurd i dag med tanke på alt man ellers har gjort for å begrense smittespredning, og særlig i tilknytning til en restaurant. Men kompromissene gjelder neppe det som bæres ut fra kjøkkenet.

Vinen vi får anbefalt ut fra et rikt kart, som også har et fint utvalg på glass, er Barbera d’Asti Montebruna 2018. Den er kraftig og kompleks, en nydelig matvin til begge hovedrettene. Til dessert velger byløven sitronterte. Heller ikke den er noe å skrive hjem om. Smakene av kokos- og ananassorbeten er helt ok, men selve terten er så knallhard at skjeen ikke går gjennom selv når vi tar hardt i. Kanskje burde vi valgt tilslørte bondepiker eller munkene i stedet, de er i hvert fall det nærmeste vi kommer norske retter på menyen. Når det er sagt, selv ikke vassen kantarell og en knallhard terte kan dempe begeistringen for utsikten fra Tolvte og den gode stemningen i selve restauranten.