Det har kommet en fabelaktig ny franskmann til byen

5

La Fable

Nedre Vollgate 19

Nettside/booking: www.lafable.no/

Mat 6

Meny 5

Miljø 4

Service 5

Prisnivå 5

– Unnskyld meg et øyeblikk, jeg må bare hale briochen ned på bakken igjen.

Byløvene er i staver, og spøker med at briochen i klassikerretten Egg Benedict er så luftig og lett at den kan forveksles med en heliumballong. Men bak spøkeriet stiger undringen over at det er mulig å overraske så totalt med en rett som man i dag tar for gitt på ethvert fransk brasseri.

Vi har satt oss i sofaen med utsikt ut i det store og ovale lokalet til La Fable, det nye moderne brasseriet som er åpnet i lokalet vis-à-vis Stortinget, som lenge huset Christiania. Nå er gråpapiret borte fra den runde og fornemme vindusfasaden ut mot Stortingsgaten, i samme bygg som Frimurerlosjen ligger. Det er åpenbart mange hemmeligheter i sving i den nyetablerte restauranten også, for dette måltidet er den beste overraskelsen Byløvene har fått på svært lang tid.

[ Oslos restauranter kan igjen ta imot sine gjester uten tanke på restriksjoner. Her er Byløvenes beste tips i en åpen by ]

La fable er startet av en kameratgjeng nordmenn med fartstid fra franske restauranter, og en liten håndfull franskmenn de har lokket opp til Oslo for å skape et eget «Paris» midt i byen. Vår servitør/hovmester er en av dem. Han forsikrer oss om at dette er en drøm de har jobbet for lenge, og som de nå endelig kan åpne døren for når pandemien har sluppet taket. Skjønt døren er tung nok, så tung faktisk, at servitører iler til for å fortelle at den ikke er låst når gjester er i ferd med å snu.

Det gamle ærverdige lokalet er restaurert og pusset opp, men ikke alt er blitt ferdig til åpningen. Her er en bar på den ene siden, som serverer franske «spritzer» som parkerer enhver Aperol-variant. Her er myke sofaer rundt hele vindusrekka. Gull, grått og terrakotta går igjen i fargene. Det er speil på veggene, men ikke heldekkende, og skulle man gjettet ville man kanskje heller sagt at dette var en asiatisk klasserestaurant enn et fransk brasseri. Men når menyen og maten kommer er det ingen tvil. Nærmere fransk perfeksjon kommer man ikke.

Her er alt man kan drømme om av fransk «snacks», som blåskjell, oster, panisse og østers. Det er kompromissløst, men også innovativt og gjestfritt.

[ Kastellet: Lokalet er en nytelse i seg selv, men bare vent til du får maten (+) ]

Nye restauranter kaller på feiring, og vi velger selvsagt en håndfull østers til å begynne med, som viser seg å være en sjøsprøyt av Fine de claire, nummer 3. Ikke noe stillehavsøsters her nei. Vi blir videre anbefalt «Oeufs Benedicte», som vi akkurat rekker på tampen av lunsjen før middagsmenyen setter inn. Om den ikke er det allerede, bør denne Egg Benedicten bli stedets signaturrett.

Kjøkkensjefen fra Frankrike, en gammel militær og fallskjermjeger, er på ingen måte tung på avtrekkeren. Den er florlett, perfekt avstemt på alle vis og med et egg som sukker av velvære under en seng av stekt kantarell. Bakverket er så lett at det flyr. Vi kan knapt vente til det blir lunsj igjen.

Mange av rettene fra lunsjmenyen er for øvrig med inn i kvelden, som tartar og entrecôte. Laksen fra lunsjmenyen er byttet ut med torsk eller sjøtunge på middagsmenyen, og uansett tidspunkt er det vegetaralternativer som en dekonstruert Ratatouille, soppsuppe, rødbetetartar og ulike salater. Men Byløvene velger kjøtt. Tartaren er umulig å gå rundt, og det skal vi være glade for selv om danderingen av (sørlands?)chips på toppen ble litt gatekjøkken. Likevel, både tartaren og stedets langtidsmørnede entrecôte skyter begge rett inn i sjiktet av de beste vi har spist. Begge kommer med hjemmelaget pommes frites blandet med grillet hvitløksfedd. Og her snakker vi byens beste frittes, sprø på utsiden, akkurat riktig myke på innsiden. Det samme er hvitløken, en eksplosjon av umamismak og salt. Prikken over i-en til entrecôten er bernaisen. Her snakker vi nok en gang florlett, en saus som smaker gull og ser ut som det samme.

[ Atmosfæren er på topp på Zarathustra Meyhane. Det er maten også (+) ]

Servitøren kan røpe at basen til bernaisen skal bli enda bedre, siden målet er fermentering over seks måneder. Nå har de lånt «stocken» fra en annen prima kjøttfull Oslo-restaurant, og den har ikke rukket mer enn en måned med godgjøring. Uansett kan den ikke bli mer fantastisk.

Vinutvalget på hovedmenyen er poengtert og kort, mens det mer spesialiserte vinkartet inneholder noe for enhver smak, også prismessig. Men det er fullt mulig å finne svært gode viner. En Juillot Mercurey er perfekt lettbeint følge til både tartaren og det grillede kjøttet.

Vi skal ikke gå før vi har nevnt desserten, og dette kartet rommer alt fra Omelette Norvegienne til vegansk ostekake. Igjen følger vi anbefalingen fra vår kunnskapsrike servitør, og sier ja til Tarte Tatin. Nå skjønner vi at noen har lært seg å skrelle et eple i en eneste lang strimmel, for så rulle den sammen igjen med karamellsausen og lagt den trygt inntil en skje pisket crème fraîche. Om man også kan kalle Tarte Tatin florlett, så er det denne, og vi er ikke bare hensatt til Paris, men til et av de mange hemmelige stedene man vet finnes der, hvor maten er av en annen verden.

[ Ute etter lunsjssted? Sjekk ut Vespa & Humla (+) ]

La Fable vil ikke være hemmelig lenge. Den er rett og slett fabelaktig på første forsøk, og vi tilgir dem gjerne et litt uferdig preg, som at det ikke er skiltet hvilke toaletter som tilhører hvem, eller at veggene er litt nakne og upersonlige. Her ligger personligheten i maten, og til både gründerne og alle som er glade i fransk mat kan vi ikke si annet enn velkommen hjem.