Byløvene

Restaurant Kastellet: Lokalet er en nytelse i seg selv, men bare vent til du får maten

Nyåpnede Kastellet i Hegdehaugsveien er et kinderegg for stemningshungrige oslofolk med sterk vininteresse.

5

Kastellet

Hegdehaugsveien 25

Bestill bord: kastelletoslo.no

Nettside: kastelletoslo.no

Mat 5

Meny 5

Miljø 6

Service 5

Prisnivå 5

I første etasje er det vinbar og restaurant. I andre etasje er det cocktailbar, og i kjelleren skal det åpne privat vinklubb med 6.000 flasker vin, ifølge DN. Der skal medlemmer for 1.200 kroner i måneden få tilgang til vinsmaking, kunne lagre vin de har kjøpt og smakt på, men ikke drukket opp og få råd om vinservering og innkjøp til eget bruk. Sistnevnte kan sikkert bli en suksess for dem som har lommebok til slikt, mens de to etasjene over bakkeplan er mer tilgjengelige for folk flest. Kastellet eies av We Come in Peace, som også har skapt vinbaren Territoriet, vin- og snackbaren Imperial, restauranten The Tea Room og cocktail- og vinbaren Andre til høyre.

Stemningsfullt lokale

Kastellet har tatt over lokalene til klesbutikken Massimo Dutti. Åpningen ble utsatt på grunn av pandemien, men nå kan endelig kjøkkensjef Hanne Rutgerson fra blant annet Restaurant Einer og Palace Grill sette døra på vidt gap i den gamle bygården. Her inne har de skapt et uvanlig pent lokale med variert møblement og interiør som følger en rød tråd. Eller skal vi heller si en mørk tråd, som gjør at det blir et stemningsfullt møtested der det er lett å slappe av.

Ferdig sammensatt meny

På menyen står småretter. Vi går for den ferdig sammensatte menyen med åtte retter i forskjellig størrelse til 795 kroner, pluss vinpakke. Gratinert østers med eple og gressløk er en helt magisk munnfull. Friskt og nydelig. Pent er det også, med de runde, små eplekulene.

Kyllingleverkremen med rødvinsglaze er også god, men kan ikke måle seg med langos, potetbrød fra Ungarn, toppet med kål. Det er en super sammensetning av syrlig og søtt, med et knasende element som prikken over i-en. Servietten er god å ha, for det blir litt søl når vi tar en bit og kålstrimlene vippes opp i ansiktet.

Potetbrød med kål.


Den siste av de fire første rettene er kantarell på toast med røktsmak og litt sriracha på toppen. En smak av sensommer.

I glasset til alt dette får vi en deilig pærecider fra Normandie, Eric Bordelet Granit Poire fra 2019. Den er også et topp følge til rettene.

Toast med sopp. I bakgrunnen: Kyllingleverkrem med rødvinsglaze.

Er det saus man vil ha?

Vi får i tillegg hvert vårt trillrunde rundstykke med et noe uvanlig tilbehør: Saus. – For det er jo saus man egentlig vil ha, får vi beskjed om.

Her blir vi ikke enige. Den ene av oss foretrekker godt smør og synes steinsoppsausen vi dypper det sukkerglaserte brødet i, er som en god, men traust suppe. Den andre synes sausen er superdeilig og kunne ikke vært mer fornøyd.

Se opp for cevichen

Så kommer et av kveldens høydepunkter: Kveiteceviche med fersken. En forholdsvis stor porsjon, og godt er det, for dette er godt! Ferskenen er syltet og passe syrlig, og noe vi ikke helt fikk med oss hva var, knaser godt mellom tennene. En rosévin fra Rioja, Viña Tondonia Gran Reserva Rosado 2011, akkompagnerer den deilige retten. Vinen fra denne årgangen er det importert tusen flasker av til Norge, får vi vite. Det er ikke akkurat noen terrassevin, dette, men sammen med maten trer vinen fram.

Magisk kveiteceviche med fersken.


Cavatelli, som er en type pasta, her servert med oksehale, chorizo og sopp, er en god, men trygg rett. Pastaskjellene er myke og litt klissete, de har en uventet, men god konsistens. Men å lage oksehale og pasta er risikosport i Oslo. Vi kommer ikke utenom å tenke på Trattoria Popolares oksehalepasta, som det er vanskelig å måle seg med. I glasset får vi fransk rødvin, Vincent Caillé La part du colibri. Et godt valg.

Cavatellipasta med oksehale.

Litt for trygg vaktel

Men nå har det altså begynt å dabbe litt av. Cavatellien var det eneste som overrasket oss med forrige rett, og vaktelen med madeirasaus, spinat og potetmos gir oss heller ikke noe vi føler vi ikke har smakt før. Det er godt og solid, men vi synes igjen det blir litt for trygt. Selv om potetmosen virkelig er deilig, der den faktisk bader i smør. Den chilenske rødvinen Pedro Parra Monk gjør fint jobben som ledsager til vaktelen.

Vaktel med madeirasaus blir litt for trygt.


Desserten er blåbæris på gresskarfrø med irrgrønn engsyregranité på toppen. Det ser gøyalt ut, men vi synes desserten kunne ha blitt holdt mer sober. Det blir mye å forholde seg til, og syrligheten i den panggrønne graniteen tar luven fra de sarte blåbærene, selv om vi liker graniteen godt isolert sett. Også gresskarfrøene smaker mye. La oss smake blåbær når det først er sesong for norske blåbær, er vår bønn. Den italienske dessertvinen Il Falchetto Brachetto d’Acqui 2020 er nok en gang et godt valg fra vinkjelleren.

Et sted å gå tilbake til

Servitørene er hyggelige og gir inntrykk av at de vil oss det beste. Det tar lang tid mellom et par av rettene, men da får vi en unnskyldning ledsaget av en klunk ekstra vin. Det tar også litt tid å få regningen, men vi har kost oss så mye at det er vi villige til å overse og sette på kontoen for innkjøringshumper. Vi er sjarmert av Kastellet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Mer fra Dagsavisen