Norges første mødrehygienekontor åpna 30. april 1924. Det ble stifta som aksjeselskap av kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller, med kvinneorganisasjonene i Arbeiderpartiet og Norges kommunistparti som aksjonærer.
I et intervju forklarte Katti Anker Møller hva mødrehygienekontoret drev med:
“Kontoret skal arbeide for at sprede oplysning om en mere hygienisk behandling av svangerskap, fødsel, barselseng. Desuten gjør vi alt for at fremme et bedre spædbarnstel. Vi har all den literatur og alle de artikler som behøves. Kontoret er anlagt paa at betjene de utslitte mødre, særlig arbeiderklassens mødre. De utslitte mødre skaffer vi ogsaa preventive midler. Vi sælger ikke disse midler til ugifte.”
Mødrehygienekontoret drev med mye mer enn prevensjon, men det var prevensjonsveiledninga som var det mest kontroversielle. Men Katti Anker Møller og mange med henne mente at kvinner i alle klasselag, særlig de med dårlig økonomi eller svak helse, ville klare seg bedre om de selv kunne kontrollere hvor mange barn de fikk.
Les også: Kunst for fine sommerdager
Kvinner som ikke ønska å bli gravide kunne møte opp på kontoret for å få tilpassa pessarer. En mengde kvinner kom til kontoret på Egertorget for å få hjelp og veiledning. Folk som ikke kunne reise til Oslo sendte brev hvor de bad om hjelp – i løpet av de første fem åra kom det inn 4360 brev fra kvinner landet rundt som fortalte om livet sitt og forklarte hvorfor de trengte prevensjon. Mange av disse var slitne og sjuke, hadde mange barn fra før og var urolige for hvordan det skulle gå med helsa eller familieøkonomien om barna fortsatte å komme. Den eneste sikre prevensjonen var å gi avkall på sex. Noen ville ikke dette – andre hadde ektemenn som ikke tillot det.
Brev til de strevsomme mødre
Pengene til opprettelsen av kontoret ble skaffa ved å selge pamfletten “Et brev til de strævsomme mødre om hvorledes man skal få sunde barn og undgå svækkende svangerskap”, som blant annet informerer om hvordan man kan unngå å bli gravid.
Katti Anker Møller hadde oversatt pamfletten fra engelsk, men da hun prøvde å få den utgitt ville ikke Aschehoug ta i den. I stedet ble den utgitt av arbeiderkvinneforeninga i Fredrikstad.
Prevensjon var ikke noe nytt. Men det å aktivt informere om og anbefale prevensjon var radikalt. Møller fortalte at “den første forretning i Fredrikstad som solgte brosjyren fik mange ubehageligheter. baade prester, læger og jurister gjorde det ... vanskelig for den forretning som solgte dem”
Men pamfletten solgte i tusenvis av eksemplarer, og pengene til mødrehygienekontoret kom inn. Det skulle ta lang tid før de fant lokaler – når utleierne forsto hva slags institusjon de skulle leie ut til trakk de seg. Til slutt fant de lokaler ved Egertorget, og fikk ansatt sykepleier Caspara Jorde som bestyrer.
Les også: Discomusikken gjorde verden (og dansegulvene) til et bedre sted
Prevensjon
Utvalget av prevensjon som ble formidla gjennom mødrehygienekontoret baserte seg på hva som allerede var på markedet. Pessarer, utskylling, kondomer og sæddrepende middel.
De såkalte damesprøytene ble brukt til utskylling av sæd etter samleie hadde vært i bruk lenge, men etter at nye midler var kommet på markedet ble de for en nødløsning å regne. Det sikreste prevensjonsmiddelet var pessar, som på den tida ble kalt Mensingaring etter legen som oppfant dem. For at de skulle virke var det viktig at de holdt seg på plass, og mødrehygienekontoret hjalp til med å finne rett størrelse.
En viss diskresjon måtte vises i annonser for prevensjonsmidler. Annonsene kalte både damesprøyter og pessarer ved navn, mens kondomer gikk under navnet gummiartikler og det sæddrepende middelet bare ble omtale ved merkenavnet Rendells piller. Annonsene fortalte ikke hva disse midlene skulle være godt for – trolig var annonsenes plassering i nærheten av annonsen for mødrehygienekontoret ment å hinte om det.
Les også: Synnøve Vereide Trampe: Kvinner kan velge og vrake. Menn kan velges – eller vrakes (+)
Oslo mødrehygienekontor ble det første av mange rundt om i landet. Under krigen ble de lagt ned, men fikk starte opp igjen etter krigen. De er forløperne til dagens helsestasjoner.
