Oslos mange skulpturparker er et opplagt mål hvis du vil guide familie og venner når de kommer på besøk. Du har mye å velge i: Ekebergparken; Skulpturparken på Tjuvholmen; Nansenparken på Fornebu; Skulpturparken på Bærums Verk; Peer Gynt-parken på Løren; Rommensletta skulpturpark – for bare å nevne noen. Oslo-området har så mange skulpturparker at det krever sitt å holde oversikt. Flere følger nedenfor.
Labyrinten i Vigelandsparken
Alle disse er etablert de siste tiårene. Men én skulpturpark kommer vi ikke utenom, og det er Gustav Vigelands gigantprosjekt i Frognerparken. Det mange ikke er klar over, er at det midt blant alle skulpturene i Vigelandsparken er en labyrint som kan gi mye morsom aktivitet. De fleste barn elsker å løpe rundt. Mange voksne synes også det er moro å følge det intrikate mønsteret i gulvet rundt den store fontenen midt i anlegget. Labyrintplassen dekker 1800 kvadratmeter, og stien mellom de svarte og hvite granittsteinene er tre tusen meter lang. Så du kan ta det som trim.

En annen ting mange ikke er klar over, er at det i november er 100 år siden Oslo kommune (egentlig Kristiania – navnebyttet ble vedtatt i Stortinget sommeren 1924, men trådde i kraft fra nyttår 1925) vedtok at parken skulle bygges. Den store blokken som skulle bli «Monolitten» ble reist i 1928, og det tok tre steinhoggere (en svenske, en danske og en nordmann) 13 år å hogge ut de 121 figurene i den 17 meter høye granittskulpturen.
Mye av arbeidet med Vigelandsparken ble utført under krigen, men den offisielle innvielsen var – utrolig nok – først i 1993. Fontenen og labyrintplassen sto ferdig i 1947, men både «Monolitten», hovedporten og et flertall av bruens 58 skulpturer, inkludert «Sinnataggen», var ferdig før Gustav Vigeland døde 12. mars 1943, nesten 74 år gammel.
Les også: Kongsberg Jazzfestival 2024: De store historiske linjene (+)
Dette er et fint sted
Navnet sier det meste om den lille kunstparken litt oppi bakken fra Carl Berners plass: «Dette er et fint sted» er til minne om Carl Fredriksens Transport, undergrunnsorganisasjonen som vinteren 1942–43 reddet rundt 1000 forfulgte mennesker fra nazistenes terrorregime under andre verdenskrig. Halvparten av dem var jøder, andre var motstandsfolk. Under ledelse av Gerd og Alf T. Pettersen, Reidar Larsen og Rolf A. Syversen, som eide gartneriet der fluktruten startet, ble flyktningene fraktet med lastebil til Sverige, der de kom over grensen og i sikkerhet.

Parken er anlagt etter en idé av kunstneren Victor Lind. En stor del av kunsten hans dreier rundt okkupasjonshistorien og nordmenns behandling av jødene under andre verdenskrig. I senere tid har han vært en sterk kritiker av Israels behandling av det palestinske folk. Lind tok initiativ til parken i 2008, og fem år etter, høsten 2013, sto H.K.H. Kronprins Haakon for den offisielle åpningen. I parken «Dette er et fint sted» kan du se utstillingen «Flukt» til minne om redningsaksjonen, menneskene som flyktet for sine liv og deres etterkommere.
Og, når du først har tatt turen opp i Hekkveien, kan du gjerne avlegge Norsk Billedhoggerforening et besøk. De holder til i en flott villa der de viser utstillinger. I hagen, som er tilgjengelig fra to innganger, viser de skulpturer utendørs. I sommer finner du naturskulpturer av Anna Widén og Vigdis Haugtrø inniblant trærne, mens Barbro Raen Thomassens ni frøskulpturer hviler på plenen.
Les også: Holiday-biograf korrigerer Hollywood-versjonen: – Veldig overdreven (+)
Skulptur til Langøyene
Sommer og bading hører sammen, og hva er vel finere enn å kombinere det med en båtutflukt? Indre Oslofjord har mange øyer som glitrer i solen, men tilgjengelighet og adkomstmuligheter varierer. Hvis du tar turen til Langøyene, får du kunst på kjøpet. Etter en omfattende rehabilitering av friområdet ble de nye kunstverkene innviet i juni i fjor.

Ved kaiområdet møter du Mattias Härenstams skulpturgruppe «Alt som før var dødt», flere høyreiste figurer som kan minne om spirende planter. De er dekket med glinsende stål, og de ulike overflatene «forsterker (…) ideen om noe som vokser opp fra skrapet og strekker seg mot lyset». Tolkningen peker på det faktum at Langøyene slik vi kjenner det i dag, har fått sin form etter at sundet mellom de to øyene ble brukt som avfallsdeponi fram til 1946. Da kommunen oppdaget at det lekket miljøgifter fra deponiet, besluttet de å sikre området for å hindre forurensing av Oslofjorden.
Langøyenes historie som avfallsplass har inspirert kunstner Maria Sundby til å samle mengder av «skatter» og materialer fra det gamle søppeldeponiet. Etter å ha sortert og vasket gjenstandene har hun montert dem i installasjonen «The Rest in Pieces», som er senket ned i bakken midt på øya. På øyas sørside finner du Andrea Scholzes tre seler, en skulpturgruppe som spiller sammen med tidevannets skiftninger.
Les også: Ed Sheeran ga publikum det de ville ha, men ikke noe særlig mer (+)
Bård Breiviks Klosterenga
Sommeren 2023 ble også en annen, kommunal skulpturpark innviet i Oslo. Langs muren rundt Oslo fengsel i Gamlebyen sildrer Hovinbekken gjennom Klosterenga park, en variert og innbydende skulpturhage initiert av skulptøren Bård Breivik. Arbeidet med parken hadde stått i stampe i lang tid da fullføringen endelig kom i gang for noen år siden, under ledelse av Breiviks venner, billedhogger Kristian Blystad og arkitekt Jørn Skaare. Første byggetrinn av parken sto ferdig i år 2000.

Bård Breivik (1948–2016) regnes som en av Norges viktigste skulptører. Prosjektet i Gamlebyen var hans kongstanke, og parken er en demonstrasjon av hans interesse for ulike kulturer og hans stramme, modernistiske formspråk. Han lanserte ideen tidlig på 1990-tallet, etter at han hadde gjennomført to legendariske «Citadel»-utstillinger på det tidligere industriområdet etter NEBB på Skøyen, der Karenslyst allé ligger nå. Han ønsket å gjenbruke skulpturene, og i et brev til Gamle Oslo beboerforening beskrev Breivik hvordan skulpturene og parken kunne bidra til å løfte en bydel og et område som var ganske nedslitt. Parken ble en del av den kommunale satsingen Miljøbyen Gamle Oslo. Klosterenga park er Oslo kommunes største kunst- og kulturpark etter at Vigelandsparken ble etablert.
Les også: Shirin Neshat – inne eller ute?
Modernisme på Furuset
Oslos T-bane kan kanskje ikke måle seg med større byer, som Stockholm og Moskva, når det kommer til kunstnerisk utsmykning av stasjonene. Men flere av Oslos T-banestasjoner har fine utsmykninger, og spesielt én stasjon er det grunn til å valfarte til: Olav Strømmes utsmykking av T-banestasjonen på Furuset regnes som den strenge modernistens hovedverk. Den ble – dessverre, også det siste han gjorde: Han ble syk av arbeidet i den trekkfulle, underjordiske stasjonen, og han døde kort tid etter at utsmykningen sto ferdig i 1978. I april i år ble utsmykningen innviet på nytt, etter en omfattende restaurering.

Olav Strømme (1909–1978) var kanskje den mest konsekvente av den løst sammensatte gruppen «trettitallsmodernistene» fra mellomkrigstiden. Utover i etterkrigstiden utviklet han et stadig mer abstrahert uttrykk, noe som kulminerte i den nonfigurative utsmykningen «Fra lys til mørke». Strømme hadde en kritikerrost utstilling på Henie Onstad Kunstsenter høsten 1975, men etter hans død har kunstnerskapet gått i glemmeboken. Men glemselen er i ferd med å lette: Restaureringen av Furuset er ett av flere tegn på at interessen for kunsten hans er i ferd med å ta seg opp.
Anmeldelse «Jordsvingninger» på Munchmuseet: En ny måte å se Munch på (+)